Redigerer Norges historie (avsnitt)

===Statsdannelse===
[[Slaget i Hafrsfjord]] i år 872 har lenge blitt regnet som dagen da Norge ble et rike. Årstallet for slaget er usikkert (kan ha vært 10-20 år senere). Hele Norge ble ikke samlet til ett ved det slaget: prosessen hadde begynt tidligere og pågikk et par hundre år etter. Med dette menes at det geografiske området ble underlagt en politisk myndighet og ble en politisk enhet. Det geografiske området ble oppfattet som et område slik det er kjent blant annet fra [[Ottar fra Hålogaland]]s beretning for [[Alfred den store|kong Alfred]] av [[Wessex]] rundt år 880. Ottar beskrev «nordmennenes land» som meget langt og smalt, og det var smalest lengst nord. Øst for ødemarken i sør lå Sveoland og i nord lå Kvenaland i øst. Når Ottar seilte sørover langst land fra hjemstedet ([[Malangen]]) til [[Skiringssal]] hadde han hele tiden Norge («Nordveg») på babord side og de britiske øyer på styrbord side. Reisen tok en måned med god bør. Ottar oppfattet «Nordveg» som en geografisk enhet, men antydet ikke at det var en politisk enhet.{{Sfn|Steen|1972|s=36-37}} Ottar skilte nordmenn fra svear og daner. Det er uklart hvorfor Ottar oppfattet befolkningen spredt utover et så stort område som en helhet. Det er uklart om Norge som geografisk begrep eller nordmenn som navn på folkegruppe er eldst.{{Sfn|Steen|1972|s=40}} Nordmennene hadde et felles språk som i århundrene før Ottar ikke skilte seg særlig fra språket i Danmark og Sverige.{{Sfn|Steen|1972|s=41}}

Det er ifølge [[Sverre Steen]] lite trolig at [[Harald Hårfagre]] var i stand til å kontrollere hele dette området som ett rike. Sagaen om Harald er skrevet 300 år senere og ved hans død var Norge flere mindre riker. Trolig kontrollerte Harald et større område en noen før ham og på det største omfattet antakelig Haralds rike kysten fra Trøndelag til Agder og Vestfold samt deler av [[Viken (historisk område)|Viken]]. Trolig var det flere mindre riker av varierende utstrekning før Harald og noen av disse gjenspeiles tradisjonelle landskapsnavn som [[Ranrike]] og [[Ringerike]]. Landskapsnavn på «-land» (Rogaland) og «-mark» (Hedmark) samt navn som Agder og Sogn kan ha vært politiske enheter før Harald.{{Sfn|Steen|1972|s=38}}

Ifølge Sverre Steen ble rikssamlingen fullført tidligst ved [[slaget på Stiklestad]] i 1030 og trolig var innføring av kristendommen en vesentlig faktor for etablering av Norge som stat. [[Håkon I den gode Adalsteinsfostre]] innførte [[leidang]]sordning der «kystlandet» (så langt som laksen gikk opp i elvene) ble delt inn i [[skipreide]]r som skulle stille et langskip med soldater og forsyninger. Trolig ble leidangen innført som forsvar mot danene. Grensen mot danene gikk tradisjonelt ved [[Göta älv]] og flere ganger før og etter Harald Hårfagre hadde danene kontroll over sentrale deler av Norge.{{Sfn|Steen|1972|s=42}}

Kristendommen var kjent og fantes i Norge før Olav Haraldsons tid. Spredningen skjedde både fra sør (dagens Danmark og Nord-Tyskland) og fra vest (England og Irland). [[Ansgar av Bremen]], kalt «Nordens Apostel», virket i Sverige, men han var aldri i Norge og hadde trolig liten innflytelse i landet. [[Viking]]tokter bragte den tids nordmenn i kontakt med kristelige land og noen lot seg døpe i England, Irland og Nord-Frankrike. Olav Tryggvason og Olav Haraldson var vikinger som vendte hjem. De første kristne i Norge var samtidig knyttet til før-kristen lokal religion blant annet ved at de blandet kristne symboler med symboler Odin og andre skikkelser fra norrøn religion.{{Sfn|Steen|1972|s=49-52}} 

Ifølge [[Sverre Steen]] bør ikke innføringen av kristendommen i Norge oppfattes som en landsomfattende vekkelse. På [[Mostratinget]] ble kristenretten innført som lov i landet og senere inntatt i lovene for det enkelte lagdømmet. Kristendommen innebar først og fremst nye former i samfunnslivet blant annet ble bloting og gudebilder forbudt, det ble forbudt å «sette ut» uønskede spedbarn (for å la dem dø), og det ble forbudt med flere koner. Kirken ble en landsomfattende institusjon med en særskilt gruppe tjenestemenn med oppgave å verne kirken og befeste den nye religionen. Ifølge Sverre Steen bør derfor kristendommen og kirken i middelalderen betraktes under ett, og disse ble en ny samlende faktor i landet. Kirken og kristendommen knyttet Norge til det romersk-katolske Europa med [[kirkelatin]] som felles språk, samme tidsregning som Europa ellers og kirken i Norge ble innrettet omtrent som kirkene i Danmark, Sverige og England. Norge fikk pavelig godkjenning i 1070 og ble egen [[kirkeprovins]] i 1152 med [[erkebiskop]] [[Nidaros]].{{Sfn|Steen|1972|s=52-54}}

Med kristendommen fikk landet tre samfunnsmakter: bøndene (organisert gjennom tingene), kongen med hans tjenestemenn og kirken med presteskapet. [[Ting (forsamling)|Tingene]] er den eldste institusjonen: På ''allting'' hadde alle våpenføre menn møterett (til dels møteplikt) og på ''lagting'' møtte utsendinger fra et område (det vil si at lagtingene var representative forsamlinger). Tingen både dømte i konflikter og fastsatte lover. Lovene ble memorert av deltakerne og skrevet ned rundt år 1000 eller senere i [[Gulatingsloven]], [[Frostatingsloven]], [[Eidsivatingsloven]] og [[Borgartingsloven]]. Den som hadde fått medhold på tinget måtte selv sørge for iverksettelse av dommen.{{Sfn|Steen|1972|s=54-55}}<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1974 | tittel = Norrøn kulturhistorie | isbn = 8252102468 | utgivelsessted = no# | forlag = Samlaget | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008052804094 | side = 82}}</ref>