Redigerer Norges herrelandslag i fotball (avsnitt)

=== 1980-årene ===
:''Se også [[Liste over Norges landskamper i fotball for herrer 1980–1984|Norges landskamper 1980–1984]] og [[Liste over Norges landskamper i fotball for herrer 1985–1989|Norges landskamper 1985–1989]]''

I den første landskampen i 1980-årene ble det seier over {{F|Bulgaria}}. En lovende start på det nye tiåret. Den gode trenden fortsatte med 6-1-seier over Finland (en kamp hvor [[Pål Jacobsen]] scoret fire mål) og seier over Sveits i VM-kvalifiseringen. At det også ble 0-4 mot {{F|England}} på Wembley var heller ikke noen katastrofe. Så mye bedre enn oss var tross alt engelskmennene – trodde man.

Knepne tap for Ungarn og {{F|Romania}} våren 1981 sikret at Norge ikke kom til noe VM-sluttspill denne gangen heller, men vi hadde fortsatt æren å spille for da selveste England inntok Ullevaal 9. september 1981. Våre fem tidligere møter med engelske heltidsproffer hadde gitt fem tap og en målforskjell på 2-24. Riktignok hadde vi slått England i [[Antwerpen (by)|Antwerpen]] 61 år tidligere, men det var jo mot et engelsk amatørlag. Det var med andre ord få som trodde på noe annet enn nok et tap denne høstdagen, men forhåpentlig kunne man kanskje begrense tapet til et par mål. I denne kampen hadde jo Norge Tom Lund og den nye stjernen [[Hallvar Thoresen]] tilbake på laget. Ingen av dem hadde spilt kampen på Wembley året før.

Kampen begynte heller dårlig sett med norske øyne. England tok en oppskriftsmessig ledelse ved [[Bryan Robson]] bare noen minutter etter avspark – men i stedet for å gi opp, kjempet nå de norske spillerne seg inn i kampen igjen, og midtveis i første omgang utlignet Norge da [[Roger Albertsen]] forstyrret den engelske keeperen slik at Tom Lunds innlegg gikk rett i mål. Albertsen ble kreditert målet, men TV-bilder viste senere at han ikke traff ballen. Det viktigste var uansett at Norge var med i kampen igjen, og da Hallvar Thoresen satte inn det andre målet for Norge rett før pause luktet det sensasjon. Til tross for et kraftig engelsk press i andre omgang, ble det ingen flere mål, og Norge hadde (i alle fall i medias øyne) prestert sitt beste resultat noensinne. Norge hadde slått selveste England, noe som fikk radiokommentator [[Bjørge Lillelien]] til å gå helt av hengslene, og sende en hilsen til engelske personligheter som [[Winston Churchill|Churchill]] og [[Margaret Thatcher|Maggie Thatcher]].

Anført av Tom Lund hadde Norge et godt lag i begynnelsen av 1980-årene. Året etter England-seieren ble {{F|Jugoslavia}} utklasset i en EM-kvalifiseringskamp hvor Lund, Økland og [[Åge Hareide]] scoret de norske målene – og ved utgangen av 1982 så det ut til at Norge endelig kunne klare å komme til et sluttspill igjen. Slik gikk det ikke. Tom Lund la opp midtveis i kvalifiseringen, og uten sin playmaker var Norge igjen en middelmådighet. Norge tok bare ett poeng på de resterende EM-kvalifiseringskampene, og endte nok en gang sist i gruppa.

OL-laget ble også samlet igjen, denne gangen for å kvalifisere seg til olympiaden i [[Los Angeles]]. Norge kom imidlertid bare på tredjeplass i sin gruppe bak {{F|Polen}} og {{F|DDR}} – men da østblokklandene senere valgte å boikotte OL som et slags takk for sist, fikk Norge den ledige plassen. Norge klarte å bite godt fra seg i [[Sommer-OL 1984|OL-turneringen]], men til tross for et vedvarende press ble det målløst i åpningskampen mot {{F|Chile}}. I den andre kampen ble det et knepent tap for Frankrike, og da hjalp det lite at Norge vant 2-0 over {{F|Qatar}} i den siste kampen. Norge ble slått ut i det innledende gruppespillet. På den lyse siden inneholdt OL-laget en rekke spillere som skulle bli viktige bidragsytere for A-landslaget i årene fremover – spillere som [[Per Egil Ahlsen]], [[Terje Kojedal]], [[Tom Sundby]] og ikke minst keeper [[Erik Thorstvedt]].

I midten av 1980-årene tok landslaget to nye skalper. I 1985 vant Norge borte over de regjerende verdensmesterne fra Italia, og våren etter ble de kommende verdensmesterne {{F|Argentina}} slått på Ullevaal. Begge disse kampene var imidlertid privatlandskamper, og i de kampene som virkelig hadde betydning var Norge fortsatt en kasteball. Bare noen uker etter seieren over Italia tapte Norge 5-1 for Danmark i en VM-kvalifiseringskamp på Ullevaal, og i kvalifiseringen til [[EM i fotball 1988|EM i 1988]] ble en imponerende seier over Frankrike etterfulgt av to strake tap for Island. Norge i 1980-årene var et lag som på en god dag i stand til å slå hvem som helst. Problemet var bare at Norge på en dårlig dag var i stand til å tape for hvem som helst – og at det var flere dårlige enn gode dager.