Redigerer Motreformasjon og religionskrig (1556–1648) (avsnitt)

==== Religiøs krig i Frankrike (1555-98) ====
[[Fil:Le Sac de Lyon par les Réformés - Vers1565.jpg|miniatyr|Selv om [[Bartolomeusnatten]] var det blodige høydepunktet i krigen, var også protestanter aggressive, som under plyndringen av kirker i Lyon i 1565.]]
Selv om Frankrike forble katolsk, hadde kalvinismen slått rot. Omtrent ti prosent av befolkningen på 20 millioner var [[hugenotter]], altså kalvinister. Viktigere var det at omtrent halvparten av adelen var hugenotter, som ville unngå straff, deriblant flere i det mektige [[Huset Bourbon]]. [[Henrik II av Frankrike|Henrik II]] hadde utvist svært streng straff mot alle hugenotter i [[tredjestanden]], ofte med brenning på bål som straff. Adelig beskyttelse ble etter hvert nødvendig for hugenottene i tredjestanden. Disse var imidlertid som oftest beleste, faglærte heller enn ufaglærte og i hovedsak bybeboere. Bibelstudier ble populært, og eliminerte dermed analfabeter. I tillegg holdt de gjerne til sør i landet, i mer tolerante regioner godt unna Paris.<ref>Side 99-102, Konnert</ref>

Selv om Henrik II var en brutal anti-kalvinist, var han en dyktig konge, og han lyktes å holde de tre familiene [[Huset Montmorency]], [[Huset Bourbon]] og [[Huset Guise]] i sjakk (kongen selv var [[Huset Valois]]). Da han døde under en turnering til ære for hans datters bryllup med [[Filip II av Spania]], var det en dynastisk krise. Henriks eldste sønn var en sykelig og sløv tenåring ute av stand til å styre. Likevel ble han [[Frans II av Frankrike]] og giftet seg med [[Maria Stuart]], da en Guise. Huset Guise var det eneste gjennomført katolske huset, og de brukte sin makt til videre å forfulge hugenotter med stor iver. Et mislykket kuppforsøk ble avslørt, og en av bourbonnerne skulle henrettes da kongen plutselig døde. Hans yngre bror ble da [[Karl IX av Frankrike]]. Han var bare ti år gammel, og hans mor, [[Katharina de' Medici]], var regent med huset Bourbons støtte. De ville gi rettigheter til hugenottene igjen, noe som delvis fungerte, men etter hvert ble stemningen så dårlig mellom katolikker og hugenotter at det strakk ut i regelrett krig mellom 1562 og 1570. I løpet av denne tiden ble hertugen av Guise drept, og mistanken falt på admiral Coligny, en ledende hugenott.<ref>Side 102-04, Konnert</ref>

Det forble en svært skjør fredstid frem til august 1572. Da skulle Karl IXs søster [[Margrete av Valois]] gifte seg [[Henrik IV av Frankrike|Henrik av Navarra]], som var en av de store mennene innen hugenott-bevegelsen. Moren, Katarina de Medici, ville helst finne fred mellom de to tungt stridende partene. Hun ville ikke gi for mye makt verken til Guise eller til hugenottene. Hugenottene ivret for å støtte Nederlandene i kamp mot Spania, mens katolikkene med Guise i spissen ville holde seg unna krigen. Coligny var nær kongefamilien og den unge kong Karl XI (han var da 22), og den nye hertugen av Guise, [[Henrik, 3. hertug av Guise|Henrik]], foraktet Coligny, som ikke hadde blitt straffet for mordet på faren. Da et attentat på Coligny ble mislykket, lyktes det Henrik av Guise å overbevise kongefamilien at den eneste løsningen på den svært spente situasjonen var å utslette mesteparten av lederne for hugenottene, som var i Paris i anledning bryllupet. Det ble så gjort, men dette førte til et ikke planlagt opprør også i gatene, der katolikker drepte hugenoter en masse den 24. august, [[Bartolomeusnatten]]. Det utviklet seg til et blodbad. Henrik av Navarra og kona ble plassert i husarrest. Dette spredte seg utover Frankrike, og til sammen minst 5000 hugenotter ble drept, med tall opp mot 30&nbsp;000 også rapportert.<ref>Side 105-06, Konnert</ref>

Ikke overraskende tok hugenottene i resten av Frankrike opp våpnene. Nå hadde de også et annet våpen; naturrett. Når kongen hadde vist seg så klart som en tyrann som det han gjorde, måtte hugenottene avsette ham. Effektivt ble dermed Sør-Frankrike et eget land med hugenotter som tok avstand fra Karl IX. I 1574 døde imidlertid Karl IX av tuberkulose, og hans bror, [[Henrik III av Frankrike|Henrik]] tok over som Henrik III, først da etter å ha avsluttet sin kongegjerning som konge av Polen. Han ble presset av sin yngre, og eneste gjenlevende bror, og av de andre hugenottene til å gjennomføre en fredsavtale i 1576 som ga hugenottene svært gode betingelser. Katolikkenes ledere svarte med å danne [[Den katolske liga (Frankrike)|Den katolske liga]], og de presset i [[Stenderforsamlingen]] Henrik III til å gå til krig mot hugenottene. Han gikk med på det mot at han fikk penger, noe han ikke fikk. Henrik III var smartere enn sine tre brødre, men han var usofistikert og lat. For katolikkene var også hans utsvevende, homoseksuelle kjærlighetsliv av irritasjon. Slik lyktes han ikke å få verken hugenottenes eller katolikkenes støtte.<ref>Side 106-07, Konnert</ref>

Den katolske liga ble betydelig svekket i 1580, men kom kraftig tilbake i 1584, da yngstebror Frans døde. Dermed var det ingen i veien for at Henrik av Navarra skulle ta over som konge av Frankrike. Henrik av Navarra hadde rømt fra husarresten, og blitt leder av hugenottene (Coligny ble drept under Bartolomeusnatten). For katolikkene var dette en umulighet, og nå var det ''de'' som var imot kongemakten - i det minste den kommende. Henrik, hertug av Guise, hadde blitt stadig mer populær på bekostning av Henrik III. Hertugen var svært heteroseksuell og mandig, og dessuten hadde han bekjempet en tysk-sveitsisk hær, mens Henrik IIIs utsendte hadde tapt for hugenottene. Guise kom til Paris som en helt, og Henrik III så ingen annen tvei enn i 1588 å ta livet av hertugen med sine kongelige livvakter. Også hertugens bror, Kardinalen av Guise, ble arrestert og kort tid etter drept. Resultatet av dette var at det nå var katolikkene som argumenterte mot den sittende kongen. Henrik III var dermed jaget av katolikkene, og måtte stå side om side med Henrik av Navarra. Da Paris i 1589 ble beleiret av de to Henrikene, ble kong Henrik III utsatt for attentat. Dermed var Henrik av Navarra neste i rekken. Katolikkene hadde ingen gode motkandidater, og siden Navarra lovte å konvertere til katolisismen og mange var krigstrette, bestemte de seg for å gå med på det. I 1594 ble Henrik kronet til Henrik IV av Frankrike. I 1598 kom [[Ediktet i Nantes]], som ga hugenottene mange rettigheter i enkelte byer og geografiske områder. Dermed var nesten tretti års blodig borgerkrig over.<ref>Side 108-12, Konnert</ref>