Redigerer Montenegro (avsnitt)

== Historie ==
{{Utdypende|Montenegros historie}}
[[Fil:HallstattIllyrianCavalrywithjavelins.jpg|thumb|right|Illyrisk gullarbeid viser spydkaster til hest.]]
[[Fil:JovanVladimirSlika.jpg|thumb|Den hellige (Sveti) [[Jovan Vladimir]] var fyrste av [[Duklja]], 990-1016.]]

[[Fil:Proclamation of the Kingdom of Montenegro.jpg|thumb|right|Postkort fra 1910 viser proklamasjonen av [[Kongeriket Montenegro]] i 1910.]]
[[Fil:Kingdom 1914.gif|thumb|right|Kongeriket Montenegro, 1914.]]

Montenegros historie er preget av landets nærhet til mektige naboland, og har innebåret en ofte meget dyktig balansering mellom stormakter helt til vår tid. Deler av området har tidligere  vært underlagt svært mange og skiftende utenlandske herredømmer, men en uavhengig, mer eller mindre kontinuerlig «montenegrinsk» stat eksisterte uavbrutt fra [[1356]] til [[1918]], og igjen fra [[2006]]. 

I de første 160 av disse årene var denne staten, [[Zeta (fyrstedømme)|Zeta]], kulturelt og politisk «serbisk», men deretter ser vi ulike kontinuerlige «montenegrinske» stater og dynastier som behersket deler av landet, oftest med basis i klaner i fjellområdene i sørvest rundt [[Cetinje]]. Disse områdene var aldri besatt av [[osmanere|osmanerne]], slik resten av [[Balkan]] var, eller av [[Republikken Venezia|Venezia]] som fra [[1420]] til [[1797]] behersket Montenegros kystbyer. 

Bare én gang mislyktes montenegrinerne i sin fine balansekunst mellom øst- og vestmaktene på Balkan. På [[15. århundre|1400-tallet]] så de sin stat angrepet på alle kanter. Det lokale kongedømmet fra [[1356]] maktet over tid ikke den fine balanse mellom stormaktene som så mange serbiske fyrster hadde behersket til fulle siden tidlig middelalder. Prisen ble høy – Zeta-staten gikk i praksis under innen [[1516]], bare en liten flik rundt Lovcen-fjellet bestod. 

Landets historie preges ellers av at skillene mellom vestlig og østlig kristendom, politisk kultur, og statstilhørighet gikk gjennom dagens Montenegro. Det har lenge vært betydelige etniske, religiøse, økonomiske og politiske skiller mellom kysten i vest og innlandet i øst. Dette skillet er fortsatt synlig i montenegrinsk samfunnsliv.

=== Oldtiden ===

I grotten Mališina i [[Pljevlja]] er det funnet rester av bosetting fra [[istid]]en, mens ''Medena Stijena'' i samme kommune har rike funn fra [[steinalderen]].

Montenegro var befolket av [[illyrere]] samtidig med en viss gresk kolonisering langs kysten ([[Budva]]) omkring 700–500 f.Kr. [[Keltere|Keltiske]] immigranter bosatte seg i området på [[4. århundre f.Kr.|300-tallet f.Kr.]], og utviklet en illyrisk stat med hovedstad i [[Shkodër|Skadar]]. Mange historikere mener nå at illyrerne tilhørte den keltiske [[Hallstattkulturen]].<ref>Kühn, Herbert. ''Geschichte der Vorgeschichtsforschung'', Walter de Gruyter, 1976, s 455. «...of the Middle Danube Urnfield group persisted in the eastern Alpine and the north and east Adriatic area where the Illyrian Hallstatt culture arose in the following centuries best known through its celebrated Hallstatt cemetery and the situla art.»</ref><ref>Kipfer, Barbara Ann: ''Encyclopedic Dictionary of Archaeology'', Springer, 2000, s 591: «...Venus figurine Veneti: An Illyrian people who came from the east and took possession of...the Golasecca, Villanovan, and Etruscan cultures and with the transalpine Hallstatt culture.»</ref> 

Stadig illyrisk piratvirksomhet medførte at [[Romerriket|romerne]] omkring [[140 f.Kr.]] tok kontroll med kystområdet på østsiden av Adriaterhavet (''Dalmatia''), og innlemmet innlandet i provinsen ''Illyricum'' fra år [[9]] e.Kr. [[Duklja|Doclaea]] og [[Pljevlja|Municipium S]] var viktige garnisonsbyer. Ved delingen av Romerriket i [[395]] gikk grensen mellom de vest- og øst-romerske rikene (og etter hvert kirkene) nordover fra [[Shkodër|Skadar]] og gjennom det indre av Montenegro. Kysten var altså «vestlig».

Under [[Justinian I den store|Justinian]] opplevde Østromerriket en blomstring og handelssamkvemmet over Adriaterhavet økte kraftig etter Justinians erobring av Italia. Men etterkommerne brakte på nye nedgangstider til riket de neste århundrene, og kampen mot [[islam]] fra 700-tallet dreide fokus bort fra de vestlige provinsene. Balkan opplevde på denne tiden barbariske invasjoner fra gotere, avarer og [[slavere]].

=== Serbiske høydepunkt – Duklja og Raška ===

I tidlig middelalder dannet serbere, kroater og [[Bulgaria|bulgarere]] sine første semi-''[[nasjon]]ale'' og ganske snart ''[[føydalisme|føydale]]'' stater, men «montenegrinere» hører vi ikke om.<ref>Okey, Robin: ''Eastern Europe 1740-1985'', Unwyn Hyman 1982 (1989), side 14 og 17.</ref>
Tidlig på [[7. århundre|600-tallet]] avga den bysantinske keiseren kyststrekningen av dagens Montenegro til [[Serbia|serbiske]] settlere,<ref>Kilde: en:wiki. Det har vært vanskelig å få dokumentert denne påstanden fra historiske kilder.</ref> 
som etablerte et levedyktig fyrstedømme i [[Duklja]] (''Doclaea''). Samtidig beholdt åpenbart bysantinerne initiativet på andre områder, for serberne ble omvendt til kristendommen på [[870-årene|870-tallet]].<ref>Norwich, John Julius: ''A Short History of Byzantium'', Vintage Books, New York 1997 (1999), side 156.</ref>
En splittelse i flere lydriker fra [[900]] hindret ikke fortsatt ekspansjon. Byen [[Pljevlja|Breznica]] ble nå et viktig serbisk provinssete. En midlertidig bysantinsk gjenerobring 960–1042 endte til slutt med total militær seier for [[Stefan I Vojislav]] av Duklja, som innen 1050 inkluderte hele kyststrekningen fra Skadar til Split. Under [[Det store skisma 1054|kirkesplittelsen i 1054]] tilfalt riket vestkirken og pave [[Gregor VII]] anerkjente staten under kong [[Mihailo I av Duklja]]. På [[12. århundre|1100-tallet]] falt Dukjla derimot under den nye [[serbisk]]e statsdannelsen ([[Raška]]), som hadde utgangspunkt i fjellområder mellom Serbia og Montenegro. 

I høymiddelalderen lå østlige stater som den serbiske lite tilbake for vesteuropeiske samfunn.<ref>Okey, Robin: ''Eastern Europe 1740-1985'', Unwyn Hyman 1982 (1989), side 17.</ref>
I [[1346]] fikk serberne sitt eget ortodokse patriarkat, som styrket nasjonsbyggingen.<ref>Davies, Norman: ''Europe – A History'', Pimlico 1997, side 380.</ref>
Serbiske dynastier fremmet handel og beholdt kontrollen over innlandet fram til den [[Det osmanske rike|ottomanske]] invasjonen av innlandet som fant sted [[1462]]–[[1496]]. Utviklingen av moderne skipsteknologi og økt handel førte derimot til at [[Venezia]] fra [[1420-årene|1420-tallet]] tok kontroll over kystområdene, noe som varte i 300 år.

=== Osmansk styre i øst ===
Osmanernes tyrkiske styre i det østlige innlandet varte helt til [[1878]]. Den serbiske eliten ble nå gjort til bønder, eller flyktet nordover. Samtidig falt dette sammen med en generell nedgangstid i Sørøst-Europa f.o.m. [[16. århundre|1500-tallet]], som ledsages av svak byvekst og «Det andre livegenskapet».<ref>Okey, Robin: ''Eastern Europe 1740-1985'', Unwyn Hyman 1982 (1989), side 17-20.</ref> I de tyrkiske områdene beholdt de fjerneste fjellområdene en betydelig autonomi, men ellers ble føydale strukturer sementert av fire århundrer med tyrkisk styre, med tyrkiske og konverterte lokale («bosnjaker») som føydale herskere (''chiftluk sahibije'') over en tungt skattlagt bondebefolkning. Denne bevarte sin ortodokse kristne identitet, men fikk visket ut sin nasjonale identitet.<ref>Okey, Robin: ''Eastern Europe 1740-1985'', Unwyn Hyman 1982 (1989), side 23-24 og 27.</ref> 

Noen byer blomstret riktignok, [[Pljevlja|Taslidža]] (Pljevlja) var hovedstaden i ''Sanjak Hercegovina'' fra [[1572]] til [[1833]], og fikk status som ''kasba'' med kloakksystem, tyrkiske bad, hager, moskeer og kristne klostre. Men regelen var at byene var ufrie sentra for militære og jordeiende ledere. Den senere ''Sanjak Novibazar'' (Novi Pazar) hadde hovedstad i [[Mostar]], og medførte at det nordlige Montenegro kom mer i skyggen utviklingsmessig.

=== Selvstendighet mellom stormakter ===

Balkan ble konfrontasjonsområdet mellom [[Østerrike]] og [[Det osmanske rike]] fra [[18. århundre|1700-tallet]]. Montenegros kystområde var under [[Venezia|venetiansk]] kontroll, og innlandet lå stort sett under tyrkisk kontroll østenfor grense- og krigsområdene. Fire stormakter øvde press på den lille, selvstendige montenegrinske staten, som holdt stand.

Fra [[1516]] til [[1696]] var det vestlige innlandet en uavhengig, teokratisk munke- og bispestat, styrt av de katolske lederne i Cetinje.<ref>Davies, Norman, ''Europe – A History'', Pimlico 1977, side 644.</ref> Fra 1696 ble denne uavhengige, men ikke-anerkjente staten styrt av fyrster tilhørende det montenegrinske dynastiet [[Huset Petrović-Njegoš|Petrović-Njegoš]]. Den første formelle proklamasjon av en selvstendig, montenegrinsk stat skjedde i [[1798]], og i [[1854]] gjorde Danilo [[Huset Petrović-Njegoš|Petrović-Njegoš]] Montenegro om til en sekulær stat. En aggressiv konfrontasjon og krig mot tyrkerne fra [[1875]] ga resultater og internasjonal anerkjennelse som [[fyrstedømmet Montenegro]] gjennom [[Berlinkonferansen]] i [[1878]]. Datoen for anerkjennelse, [[13. juli]] [[1878]] blir feiret som Montenegros uavhengighetsdag. Den frie statens areal ble doblet fra 1696 til 1878, og i [[1905]] fikk landet sin første grunnlov og fyrstedømmet ble til [[kongeriket Montenegro]] i [[1910]].

Da østerrikerne befridde [[Beograd]] fra tyrkisk styre i [[1711]], støttet mange serbere og montenegrinere opp om østerrikernes hær. Den serbiske frihetskjemperen [[Karađorđe Petrović]] hadde kjempet i begge stormaktenes hærstyrker, og oppnådde uavhengighet for Serbia gjennom opprørene [[1804]]–[[1813]]. Men senere på [[19. århundre|1800-tallet]] ble Østerrike-Ungarns ambisjoner større på Balkan, og kulminerte først med okkupasjonen av Bosnia i [[1878]]. Gradvis vendte de sørslaviske lederne seg bort fra østerrikske sympatier, og de brede uavhengighetsbevegelsene våknet.

=== Sørslavisk samling ===

[[Balkankrigene|Balkankrigen 1912-1913]] ble startet av montenegrinerne, og ga en felles serbisk-montenegrinsk allianse mot tyrkerne, hvor også bulgarerne og grekere gikk med mot tyrkerne fra oktober 1912. Montenegro og Serbia delte den tyrkiske provinsen [[Sandžak]] mellom seg. Straks tyrkerne var nedkjempet i 1913 fikk man et intermesso med mislykket bulgarsk angrep på sørslaverne, fulgt av full konfrontasjon og snart også krig mellom Serbia og Østerrike-Ungarn fra [[1914]], utløst av attentatet 28. juni i Sarajevo. 

Under [[første verdenskrig]] støttet Montenegro opp om Serbias krigføring mot Østerrike-Ungarn, og kjempet i to år imot østerriksk invasjon i en stillingskrig fram til [[1916]]. Om lag 3&nbsp;000 montenegrinere falt under verdenskrigen.<ref>Davies, Norman: ''Europe – A History'', Pimlico 1997, side 1328.</ref> Under den påfølgende østerrikske okkupasjon styrte montenegrinernes konge og regjering i eksil fra [[Bordeaux]]. Kongen ble derimot stadig mer isolert, ettersom et flertall av serbere og enkelte montenegrinske partier ønsket union med Serbia. 

Under den serbisk-dominerte [[Podgoricaforsamlingen]] ble det bestemt å innlemme Montenegro i [[Kongeriket Jugoslavia]] fra 1. desember [[1918]]. Fra [[1929]] ble regionenes selvbestemmelse i Jugoslavia kraftig redusert. Montenegro inngikk i provinsen [[Banat Zeta]], som også omfattet vestlige Kosovo, Hercegovina og Dubrovnik-regionen. Podgorica var dette banat'ets hovedstad, og bevarte derved en viss økonomisk og administrativ betydning. I 2011 vedtok parlamentet å oppheve alle vedtak fra [[Podgoricaforsamlingen]] og landet har igjen en kongefamilie fra [[Huset Petrović-Njegoš|Petrović-Njegoš]] selv om landet ennå er en republikk med president som statsoverhode.

[[Fil:Montenegro during ww2.png|thumb|right|220px]]
Under [[andre verdenskrig]] opplevde Montenegro først [[Italia|italiensk]], og fra [[1943]] [[Tyskland|tysk]], okkupasjon. En blodig geriljakrig fulgte okkupasjonene hvor agrar-fascisten [[Krsto Zrnov Popović]] med italiensk og tysk støtte kjempet mot både serbiske nasjonalister og partisaner. Det må antas at Montenegro bar sin forholdsmessige andel av de samlede jugoslaviske krigstapene på 305&nbsp;000 soldater og 1,2&nbsp;millioner sivile.<ref>Davies, Norman: ''Europe – A History'', Pimlico 1997, side 1328.</ref>

[[Josip Broz Tito|Titos]] seire over interne fiender og okkupasjonsstyrkene lenger nord førte til oppretting av en kommunistisk republikk i [[1945]]. Montenegro ble en egen republikk innen føderasjonen, og montenegrineren [[Milovan Đilas]] hadde status som Titos arvtaker inntil han ble dissident. Fra [[1974]] ble Montenegros selvstyre noe utvidet innen [[Jugoslavia]]. Provinsen fikk en del økonomiske overføringer fra resten av Jugoslavia, og turismen ble utviklet noe under Tito-perioden. 

I [[1991]], foran de første frie valgene, tok [[Milo Đukanović]] og to andre unge og fremsynte, men foreløpig Milošević-lojale partikadre, kontrollen med Montenegros kommunistparti. De endret navnet til [[Demokratska Partija Socijalista Crne Gore|Montenegros demokratiske sosialistiske parti]] (''Demokratska Partija Socijalista Crne Gore'', ''DPS''), og fikk vedtatt å fjerne ordet ''sosialistiske'' fra delstatens offisielle navn.

=== Etter Jugoslavia ===

Montenegro lyktes i å holde seg helt utenfor [[Jugoslavia-krigene|krigene i Jugoslavia 1992–95]], hovedsakelig gjennom å støtte fortsatt union med Serbia. En folkeavstemning i [[1992]] godkjente opprettelsen av unionen under navnet [[Den føderale republikken Jugoslavia]]. Men snart krevdes en vanskeligere balansegang, landets ledelse måtte både støtte Serbia for å unngå krig, og samtidig markere tilstrekkelig avstand for å unngå vestlig intervensjon. I denne perioden måtte landet utholde internasjonale sanksjoner. [[NATO]]-bombingen av Serbia rammet i en viss grad også Montenegro i [[1999]], selv om landets ledelse på det tidspunktet var erklærte tilhengere av løsrivelse fra Serbia.<ref>[http://news.bbc.co.uk/2/hi/europe/331036.stm BBC: Russland vil ha fredsplan. 29. april 1999.]</ref> 

Fra [[1997]] begynte derimot de montenegrinske lederne stadig sterkere å angripe Milošević og Serbia, særlig for dets mislykkede økonomiske politikk og hyperinflasjon. For å komme unna inflasjonen innførte Montenegro [[tysk mark|tyske mark]] som sideordnet valuta i [[1988]]. I [[2001]] ble det også innledet privatisering av statlig (dvs. føderal jugoslavisk) eiendom, blant annet ble statlige teleselskaper solgt til tyske og norske selskap, og et aluminiumsverk i Podgorica ble solgt til russiske investorer. 

[[Euro]] ble innført som valuta i [[2002]] da tyske mark opphørte som pengeenhet. Unionen med Serbia møtte nå stadig sterkere motstand i det politiske miljøet, anført av Milo Đukanović. Med folkeavstemningen i [[2006]] tok montenegrinerne med 55,4&nbsp;% flertall skrittet ut av unionen med Serbia. Det skjedde fredelig, men ikke uten spenning og motstand både fra serberne i Montenegro, og fra staten Serbia. De samme partiene har styrt landet de siste ti årene.

Den nå (2008) arresterte bosnisk-serbiske tidligere lederen [[Radovan Karadžić]] er opprinnelig født og oppvokst i Montenegro. Hans karriere er et av utallige eksempler på hvordan etnisitet og nasjonalitetstilhørighet har krysset grenser i det tidligere Jugoslavia, og hvordan sørslaviske borgere og ledere har hatt kryssende lojaliteter hvor Montenegro er innvevd i et fortsatt fellesskap med de andre republikkene i regionen.