Redigerer Max Stirner (avsnitt)

== Viljen og skolen ==

I sin artikkel «Das unwahre Prinzip unserer Erziehung» fra 1842, hevdet Stirner at viten ikke må få etablere seg som stabile fakta, men i stedet være en prosess. I denne prosessen er viljen det avgjørende. Om mennesket skal forbli skaperen av og herre over sin verden, må all etablert viten enten avvises eller gjøres ustabil. Den enkeltes vilje må aldri akseptere noe som hinsides dets kritiske undersøkelser. Om noe unndrar seg undersøkelse, så truer det den enkeltes makt over seg selv og sin verden. Når først alle etablerte sannheter og verdier er forkastet eller gjort ustabil, så er det bare den enkeltes vilje som kan gi retning og mening til sitt liv. Viljen som en livskraft er helt egoistisk, den er unik og tilhører den enkelte.

Stirner hevdet at utdannelsen, slik liberalistene ønsker den, bygger på dressur. Grunnsetningene til menneskerettighetene ligger bak de pedagogiske gebetene liv og realitet; ''likheten'', fordi utdannelsen omfatter alle, og ''friheten'', i det man ved den skulle bli uavhengig og selvstendig. Etter Stirners syn har all utdanning bare verdi ved å lære menneskene ''å bruke'' de kunnskapene de blir gjort kjent med. I stedet søker man å ''innprente'' det man oppfatter som nyttig og brukbart. All etablert viten må dø for å gjenoppstå som vilje, skrev Stirner. En viten som bare er en besittelse, besværer meg. I stedet må den bli gjort til ens egen, slik at det fritt bevegelige ''jeg'' ikke blir hemmet av en viten som har etablert seg som en konstant størrelse i den enkelte. En viten som ikke har blitt ''personlig'', gir en dårlig forberedelse til livet, den hemmer livsviljen. Bare i abstraksjonen ligger friheten. Det frie mennesket er bare det, for hvem det gitte er overvunnet, og selv de svar som følger av hennes egne spørsmål, må ikke få etablere seg som stabil viten. Det endelige målet til undervisningen skal ikke lenger være viten, men den av viten fødte ''viljen'', og det talende uttrykk for det som man har etterstrebet, er det ''personlige'' eller ''frie mennesket'', hevdet Stirner. Selve sannheten består ikke i noe annet enn å finne sitt selv, i befrielsen fra alt fremmed, i den ytterste abstraksjonen eller avhendelse av all autoritet, i den gjenvunnede naivitet. Slike tvers gjennom ''sanne'' mennesker skaper ikke skolen. Om menneskene likevel blir sanne, så er det ''til tross'' for denne skolen. Å blir forstandige mennesker er tilstrekkelig, ikke engang det å bli fornuftig er skolens hensikt; å forstå ting og det gitte er anvendelig, å forstå seg selv skal ikke være alles sak, påpekte Stirner.

For humanisten er det bare de lærde som teller som ’brukbare borgere’. Den dannelsen og tankefriheten som humanistene idealiserer, var ikke målet for Stirner, men deres overgang til viljefrihet. Hva er våre åndsrike og utdannede overordnede for det meste, spurte Stirner, og svarte selv; de er hånleende slaveeiere og vi er deres slaver. Slik vil det fortsatt forholde seg så lenge vår skole bygger på det gamle prinsippet om viljeløs viten. Om vi bare har vitens- og tankefrihet, vil vi fortsatt være underdanige slaver. Utdannelsen må sikte mot en sann likhet for alle; likheten til frie personer; bare friheten er likhet. ''Viten'' må dø, for å gjenoppstå som ''vilje'', og som ''frie personer'' må menneskene daglig ''skape seg selv'', formante Stirner oss.