Redigerer Marki de Sade (avsnitt)

== Kulturelle beskrivelser ==
[[Fil:Biberstein de Sade's portrait.jpg|thumb|«Marquis de Sade», omgitt av sine demoner, ''L’Œuvre du marquis de Sade'', 1912]]
Det har vært mange og ulike referanser til marki de Sade i populærkulturen, inkludert fiksjon og biografier. Som [[eponym]] for [[psykologi]]ske og [[subkultur]]elle begrepet [[sadisme]], har hans navn blitt benyttet på ulikt vis for å fremme seksuell vold, tøylesløshet og ytringsfrihet.<ref name="Phillips">Phillips, John (2005): ''The Marquis De Sade: A Very Short Introduction'', Oxford University Press, ISBN 0-19-280469-3.</ref> I moderne kultur har hans verker på samme tid blitt sett på som dyktige analyser av hvordan makt og økonomi virker, og som erotika.<ref name="Guins">Guins, Raiford, & Cruz, Omayra Zaragoza (2005): ''Popular Culture: A Reader'', Sage Publications, ISBN 0-7619-7472-5.</ref> De Sades detaljerte seksuelle tekster var et medium for artikulasjonen av de korrupte og hyklerske verdiene til eliten i hans samtidssamfunn, og som fengslet ham for det. Han har således blitt et symbol på kunstnerens kamp mot sensuren. De Sades bruk av pornografiske virkemidler for å skape provokative arbeider som nedbryter de rådende moralske verdier i sin tid har inspirert mange andre kunstnere. De grusomheter beskrevet i hans verker ga opphav til konseptet sadisme. De Sades verker har til denne dagen blitt holdt levende av kunstnere og intellektuelle på grunn av at de fremmet en filosofi om ekstrem individualisme som ble en virkelighet i den økonomiske [[liberalisme]] i de påfølgende århundrer.<ref name="MacNair">MacNair, Brian (2002): ''Striptease Culture: Sex, Media and the Democratization of Desire'', Routledge, ISBN 0-415-23733-5.</ref>

På slutten av 1900-tallet var det en gjenoppblomstring av interessen for de Sade; ledende franske intellektuelle som [[Roland Barthes]], [[Jacques Derrida]] og [[Michel Foucault]] utga studier av filosofen, og en interesse i de Sade blant forskere og kunstnere fortsatte.<ref name="Phillips" /> Innenfor de visuelle kunstarter hadde mange [[surrealisme|surrealistiske]] kunstnere interesse i marki de Sade. Han var omtalt eller feiret i surrealistiske tidsskriftet, og fremmet av figurer som [[Guillaume Apollinaire]], [[Paul Éluard]] og Maurice Heine; [[Man Ray]] beundret de Sade ettersom han og andre surrealister så på ham som et frihetsideal.<ref name="MacNair" /> Det første surrealistiske manifest i 1924 annonserte at «Sade er surrealist i sadisme», og utdrag fra det opprinnelige utkastet til ''Justine'' ble utgitt i ''Le Surréalisme au service de la révolution''.<ref name="Bate">Bate, David (2004): ''Photography and Surrealism: Sexuality, Colonialism and Social Dissent'', I.B. Tauris, ISBN 1-86064-379-5.</ref> I litteraturen er de Sade referert til i flere [[Skrekklitteratur|skrekk]]- og [[science-fiction]]-forfattere (og forfatter av filmen ''[[Psycho]]'') [[Robert Bloch]], mens den [[Polen|polske]] science-fiction-forfatteren [[Stanisław Lem]] skrev et essay som analyserte [[spillteori]] og argumenterte for satsingen i de Sades ''Justine''<ref name="Lem">Istvan Csicsery-Ronay, Jr. (1986): [http://www.depauw.edu/sfs/interviews/lem40interview.htm «Twenty-Two Answers and Two Postscripts: An Interview with Stanislaw Lem»]. DePauw University.</ref> Den norske forfatteren Nikolaj Frobenius skrev i 1996 om de Sade i romanen ''Latours katalog.'' Den franske forfatteren og filosofen [[Georges Bataille]] var inspirert av de Sades skrivemetode om seksuelle overskridelser og har gjort dyptpløyende studier av de Sade som filosofisk tenker.<ref name="MacNair" />

De Sades liv og verker har vært emne for tallrike skjønnlitterære og fiktive skuespill, filmer, pornografiske eller erotiske tegninger, etsinger, [[tegneserie]]r og lignende. Disse omfatter [[Peter Weiss]]' drama ''Marat/Sade'', en fantasi ekstrapolert fra det faktum at de Sade regisserte skuespill framført av andre innsatte på sinnssykehuset Charenton.<ref name="Dancyger">Dancyger, Ken (2002):  ''The Technique of Film and Video Editing: History, Theory, and Practice'', Focal Press, ISBN 0-240-80225-X.</ref> [[Yukio Mishima]], [[Barry Yzereef]] og [[Doug Wright]] skrev også skuespill om de Sade. Weiss' og Wright' skuespill har blitt filmatisert. De Sades verker er også referert i filmer så tidlig som [[Luis Buñuel]]s ''L'Âge d'Or'' (1930), det siste segmentet er en ''coda'' til de Sades ''Sodomas siste 120 dager'' hvor fire fordervete adelsmenn kommer tilbake fra deres tilfluktssted i fjellene. [[Pier Paolo Pasolini]] filmet ''Salò, or the 120 Days of Sodom'' (1975), oppdaterte de Sades roman til den kortvarige [[Den italienske sosialrepublikk]]; [[Benoît Jacquot]]s film '' Sade'' og [[Philip Kaufman]]s ''Quills'' (fra skuespillet av samme navn av Doug Wright) havnet på kinoene i 2000. ''Quills'', inspirert av de Sades fengsling og strid med sensuren i sitt samfunn,<ref name="MacNair" /> portretterer de Sade som en litterær frihetskjemper som er en [[martyr]] for den politiske saken om fri uttrykk.<ref name="Raengo">Raengo, Alessandra, & Stam, Robert (2005): ''Literature and Film: A Guide to the Theory and Practice of Film Adaptation'', Blackwell, ISBN 0-631-23055-6.</ref>

Ofte har de Sade selv blitt framstilt i særlig [[USA|amerikansk]] [[populærkultur]] som mindre enn en revolusjonær eller selv som en libertiner, og heller til en endimensjonal klassisk sadistisk og [[tyrann]]isk ondskapsfull skurk. Eksempelvis i den siste episoden av TV-serien ''Friday the 13th: The Series'' reiser den kvinnelige hovedfiguren «Miki» tilbake i tid og ender opp med å bli fengslet og torturert av de Sade. Tilsvarende i skrekkfilmen ''Waxwork'' (1988) er de Sade en av de voksfigurer som våkner til live og blir ondskapsfulle skurker.