Redigerer Maltas historie (avsnitt)

== Beleiringen av Malta i 1565 ==
{{utdypende|Den store beleiringen av Malta i 1565}}
[[Fil:JPDV.jpg|thumb|Stormester [[Jean Parisot de la Valette]] som ga navn til Maltas nåværende hovedstad, [[Valletta]].]]
[[Fil:Siege of malta 3.jpg|thumb|300px|Kampen mot tyrkerne, maleri av Matteo Perez d'Aleccio, 1500-tallet, Valletta.]]
[[Fil:DetalleSiegeMalta.jpg|thumb|300px|Fra en freske som viser detaljer fra angrepet på Malta. Landområdet til venstre er stedet hvor dagens Valletta ligger.]]

Etter at de maltesiske øyene ved to anledninger var blitt overfalt og herjet av tyrkerne, begynte malteserordenen å slå tilbake ved å angripe osmanske skip. Det varte ikke lenge før sultan Suleiman I den store beordret et endelig angrep på den kristne utposten for å få den utryddet en gang for alle. På denne tiden hadde ridderne bosatt seg i byen Birgu som hadde utmerkede havner for deres krigsflåte. Birgu var foruten den gamle hovedstaden Mdina en av de to mest betydningsfulle byene på øya. Forsvarsverkene rundt Birgu var blitt forsterket og nye festninger var blitt bygget på den motsatte enden som i dag er [[Senglea]]. I tillegg ble det reist en mindre festning kalt [[Fort St. Elmo]] på enden av halvøya som i dag er byen [[Valletta]].

Tyrkernes beleiring og angrep på Malta, av malteserne kjent som «Den store beleiringen av Malta», skjedde i [[1565]]. Beleiringen var en av de blodigste og mest voldsomme til da i historien, og ble således en av de mest berømte hendelser på [[1500-tallet]]. Eksempelvis, da tyrkerne hadde nedkjempet forsvarerne av Fort St. Elmo ble døde og sårete halshugget, hodene satt på staker og kroppene av de døde ridderne ble korsfestet til planker før likene ble drevet over havnen mot ridderne på den andre siden. Den tyrkiske kommandanten ville gi en klar beskjed til forsvarerne om hva som ventet dem. Det groteske synet av sine døde venner forskrekket selv de krigsvante ridderne. 

Stormester [[Jean Parisot de la Valette|Valette]] ga ordre om at de tyrkere som til da var blitt tatt til fange skulle halshugges. Hodene ble deretter skutt avgårde med deres største kanon over mot fienden. Beskjeden var åpenbar: «Det ville ikke bli noen forhandling, intet kompromiss, ingen overgivelse, ingen tilbaketrekning.».<ref>Jackson, James: [http://www.dailymail.co.uk/news/article-466818/Historys-bloodiest-siege-used-human-heads-cannonballs.html ''History's bloodiest siege used human heads as cannonballs''] (2007)</ref> Tyrkerne angrep med en styrke bestående av rundt 48 000 mann. Forsvarerne av Malta hadde 6 100 hvor halvparten var ordinære maltesere.<ref>Opplysningene for antallet på angriperne og forsvarerne er varierende, se hovedartikkel ''[[Den store beleiringen av Malta i 1565]]'' for en diskusjon om kildene.</ref>

[[François Voltaire]] kan ha overdrevet da han uttalte at «Intet er mer velkjent enn beleiringen av Malta», men den satte utvilsomt en slutt på den europeiske oppfatningen om at osmanerne var uovervinnelige, og den markerte overgangen til det spanske herredømmet i Middelhavet.<ref>[http://www.maltavoyager.com/history_greatsiege.html The Great Siege]</ref> Europeerne og malteserne hadde grunn til å frykte Det osmanske riket. Kun fem år tidligere hadde en europeisk flåte blitt fullstendig tilintetgjort utenfor dagens [[Tunis]], ikke langt fra Malta, i [[slaget ved Djerba]]<ref>Braudel, Fernand: ''The Mediterranean and the Mediterranean World in the Age of Philip II'', vol. II ( University of California Press: Berkeley, 1995).</ref>

Den [[18. mai]] [[1565]] angrep Suleiman I den store Malta. På den tiden da den osmanske flåten på 193 skip kom, en av de største flåtene siden [[antikken]], var malteserordenen så klare som de kunne være. Vallette hadde gitt ordre om at alle avlinger måtte være høstet, selv umoden korn slik at fienden ikke skulle skaffe seg lokale matforsyninger. Alle brønner var forgiftet med planter og døde dyr. Tyrkerne seilte sørover og ankret opp ved havnen i [[Marsaxlokk]] (Marsa Sirocco), rundt 10 km fra Grand Harbour, den store havnen. Det nylig bygde festningen Fort St. Elmo ble angrepet først, men først etter en hel måned lå festningen i ruiner. Likevel kjempet soldatene inntil tyrkerne hadde drept dem. Deretter begynte de å angripe Birgu og festningsverkene ved Senglea, men uten resultat til tross for de ble beskutt med 65 beleiringskanoner i noe som sannsynligvis var den mest vedvarende bombardement i historien opp til den tid. 

Etterhvert som tiden gikk ble angriperne mer og mer desperate etter en seier. Mot slutten av august forsøkte de å erobre festningen [[Fort St. Michael]] med beleiringsmaskiner, men malteserne gravde seg gjennom mur- og steinblokkene og skjøt dem i stykker. På begynnelsen av september da været begynte å endre seg ble det gitt ordre om å erobre Mdina med tanke på å overvintre der, men angriperne mistet motet og snudde. Beleiringen opphørte den 8. september. Det osmanske riket innrømmet nederlag etter å ha tapt kanskje en tredjedel av sine menn i kamp og sykdom. De pakket ned sitt artilleri og forlot øya demoralisert. De gjorde aldri et nytt forsøk og sultanen døde noen få år senere.