Redigerer Libertiner (avsnitt)

== Libertinsk litteratur ==
[[Fil:Montesquieu 1.png|thumb|Portrett av Charles Montesquieu, 1728]]
[[Fil:Biberstein de Sade's portrait.jpg|thumb|Marki de Sade, omgitt av sine demoner, ''L’Œuvre du marquis de Sade'', 1912]]
Den skjønnlitterære libertinske litteratur i Europa har gamle røtter som strekker seg tilbake til [[antikkens Hellas]] med den lyriske poeten [[Sapfo]] (død ca 570 f.Kr.), den athenske komediedikteren [[Aristofanes]] (450 f.Kr.–385 f.Kr.), videre til [[latinsk litteratur]] til [[Romerriket|romerne]] [[Catullus]] (84. f.Kr–ca. 54 f.Kr.) og [[Ovid]] (43 f.Kr.–17 e.Kr.), og ikke minst [[Lucius Apuleius Platonicus]] (125–180) med sin [[Pikaresk roman|pikareske]] roman ''[[Det gyldne esel]]'', og videre til italienerne [[Pietro Aretino|Aretino]] (1492–1556) og [[Giorgio Baffo|Baffo]] (1694–1768), og i Frankrike med blant annet [[François Rabelais]] (1483–1553), kanskje også engelske [[Henry Fielding]] (1707–1754), og videre til moderne tid.

Felles for disse forfattere og den libertinske litteratur er at den er både erotisk ''og'' i opposisjon mot religiøse dogmer, og således angrep den etablerte orden. Skillelinjene mellom hva som er libertinsk og hva som er pornografisk litteratur er til tider hårfine. Eksempelvis er Sapfos dikt finstemte og lyriske hyllester til kjærlighet og vennskap mens Baffos [[sonett]]er er karakterisert som uanstendige og lidderlige.<ref>Berendt, John (2006): [https://books.google.no/books?id=-qs-S7mcpAcC&pg=PT87&lpg=PT87&dq=Giorgio+Baffo+%2B+licentious&source=bl&ots=JM3MW9NrMf&sig=0KuMfvnIGdVH95JHBMdFI2TQQ3s&hl=no&sa=X&ei=b1HXVNrDJ8a6ygOX4oKACw&ved=0CB4Q6AEwAg#v=onepage&q=Giorgio%20Baffo%20%2B%20licentious&f=false ''The City of Falling Angels''], Penguin, sitat: «Buffo's poetry is usually described as 'licentious'. In fact, it's downright pornographic!»</ref><ref>[http://oxfordindex.oup.com/view/10.1093/oi/authority.20110803095440678 «Giorgio Baffo»], ''The Oxford Companion to Italian Literature''</ref> Aristofanes er den som lettest kan plasseres innenfor tradisjonen med sin grove [[satire]] som ikke la fingrene imellom. [[Den gamle komedie]], som Aristofanes virket innenfor, var en del av de vellystige [[dionysisk]]e festivaler i [[Athen]]. I hans antikrigsdrama ''[[Lysistrata]]'' (411 f.Kr.) går kvinnene til seksuell streik for å få slutt på [[Peloponneskrigen]] og tvinge mennene til forhandlingsbordet. Til ulike tider har Aristofanes framstått som et ikon for sosial, verbal og seksuell frigjøring.<ref>Steen, Gonda A.H. Van (2000): [https://books.google.no/books?id=1tPMj9LpDkgC&pg=PA122&lpg=PA122&dq=Aristophanes+%2B+libertine&source=bl&ots=OQo_5HVU1n&sig=YDycJ_TgVBW75UbzK6Croba6lNM&hl=no&sa=X&ei=3lPXVLLIHuWGywOGl4LoBg&ved=0CBMQ6AEwAA#v=onepage&q=Aristophanes%20%2B%20libertine&f=false ''Venom in Verse: Aristophanes in Modern Greece''], Princeton University Press, s. 122</ref>

Særlig på 1700-tallet utfoldet den libertinske roman seg som en egen [[sjanger]], særlig i Frankrike, inntil sjangeren effektivt ebbet ut med [[den franske revolusjon]]. Tematikken var preget av kritikk mot kirken, det etablerte samfunn og med et sterkt erotisk tilsnitt. Den franske forfatteren [[Claude Prosper Jolyot de Crébillon]] (1707–1777), noe enkelt karakterisert som «psykolog og pornograf»,<ref>Beyer, Edvard et al (1971): ''Verdenslitteraturhistorie, bind I, Opplysningstiden 1700-1750'', Oslo, s. 206</ref> men etter dagens mer nøytrale vurdering var han knapt noen av delene. I flere frimodige romaner, blant annet ''L'Écumoire'' («Skummeskjen», 1734), et pikant eventyr om fyrstelig elskov, utfordret han kirken og religionen. Denne radikalisme plasserte Crébillon på linje med andre opplysningsforfattere, og satte ham i fengsel for en tid. Til tross for to fengselsdommer bak seg og rykte for å være en utuktig forfatter, klarte han på forunderlig vis å bli kongelig sensor i [[1759]].<ref>Beyer, Edvard et al (1971): ''Verdenslitteraturhistorie, bind I, Opplysningstiden 1700-1750'', Oslo, s. 213-214</ref>

Det er mange forbindelseslinjer fra Crébillon til senere forfattere, blant annet [[Denis Diderot]]s første og anonymt utgitte roman ''Les bijoux indiscrets'' (De åpenhjertelige juveler, 1748). Det er en allegori som framstiller kong [[Ludvig XV av Frankrike|Ludvig XV]] som en sultan av Congo og som eier en magisk ring som får kvinners «juveler» (det vil si deres kjønnsorgan) til å snakke. Det eksisterte allerede en fransk tradisjon kalt ''[[fabliau]]'', som var en spøkefull og ofte grov fortelling som ble skrevet eller framført av [[trubadur]]er på [[1200-tallet]]. Det er mulig at Diderot fant en inspirasjon i den grovkornete fabliau ''Le Chevalier Qui Fist parler les Cons'', om en [[ridder]] som fikk kroppsåpninger både foran og bak til å snakke, skrevet av en viss Garin (Guérin eller Gwaryn).<ref>{{Kilde www |url=http://www.geocities.com/Paris/5339/voices.html |tittel=Le Chevalier Qui Fist Parler les Cons |besøksdato=2009-10-25 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20091023143816/http://geocities.com/Paris/5339/voices.html |arkivdato=2009-10-23 |url-status=død }}</ref><ref>[http://www.arlima.net/ad/chevalier_qui_fist_les_cons_parler.html Du chevalier qui fist les cons parler. Bibliographie]</ref>

En annen forbindelse fra Crébillon kan være den filosofiske forfatteren [[Charles Montesquieu]] (1689–1755) og hans ''Lettres persanes'' (1721) – norsk oversettelse i 1998 som ''Persiske brev''. Romanen forteller om erfaringene til to [[Persia|persiske]] adelsmenn, Usbek og Rica, som reiser gjennom Frankrike. Boken var inspirert av den franske oversettelsen av den arabisk-persiske ''[[Tusen og en natt]]'', og som frambrakteen rekke mer eller mindre pikante kunsteventyr i Europa, særlig i Frankrike. Mens de to perserne reiser sender de brev hjem om hva de opplever, og mottar brev hjemmefra hvor de ble informert om den seksuelle lengselen som vokste i [[harem]]et. Besatt av elskovsminner om sin herre går de utilfredse kvinner rastløse rundt og lengter, kun omgitt av sadistiske [[evnukk]]er som er fratatt muligheten til å forgripe seg på de yndige kvinnene. Haremsskildringene er antagelig kalkulert tettest i begynnelsen og slutten av boken, og som derfor ble en sensasjon og oversatt de fleste europeiske språk. Ludvig Holberg måtte i epistel 111 «tilstaaer, at det er et Mesterstykke: thi jeg finder fast paa hvert Blad Tanker, som ere ugemeene (= overraskende).»<ref>Holberg, Ludvig: [http://holbergsskrifter.dk/holberg-public/view?docId=epistler/EpTom2.page&toc.depth=1&brand=&chunk.id=bd2chap111 Epistola CXI ''Epistola CXI'' (Epistel 111)], Holbergsskrifter.dk</ref>

Likevel var Montesquieus hensikt ikke å skrive en lidderlig roman, men på fordekt vis beskrive og til dels kritisere Frankrike som samfunn sett gjennom de vantro øynene til to utlendinger. Han beskrev kongen som en «trollmann» med «makt over undersåttenes sinn» og en annen trollmann som kalles paven med en matematisk umulighet i beskrivelsen av [[treenigheten]], «tre er bare én».<ref>Beyer, Edvard et al (1971): ''Verdenslitteraturhistorie, bind I, Opplysningstiden 1700-1750'', Oslo, s. 231</ref>

Andre innenfor samme tradisjon, men vesensforskjellige er [[marki de Sade]]s ''L'Histoire de Juliette'', 1797-1801; [[Choderlos de Laclos]]' ''Les Liaisons dangereuses'', 1782; og [[John Wilmot, 2. jarl av Rochester|John Wilmot]]s drama ''Sodom, or the Quintessence of Debauchery'' (Sodomi, eller Kvintessensen av skjørlevnet, 1684) som øyeblikkelig ble forbudt og utgivelsen ødelagt. Skjønt det er heftet tvil om Wilmot er den faktiske forfatteren. Andre kjente og beryktede utgivelser er ''Histoire de Dom Bougre, Portier des Chartreux'' (1741)<ref>[https://fr.wikisource.org/wiki/Le_Portier_des_Chartreux Le Portier des Chartreux], WikiSource</ref> og filosofen [[Jean-Baptiste de Boyer, Markis d’Argens|marki d’Argens]]' ''Thérèse Philosophe'' (1748). Sistnevnte ble hovedsakelig betraktet som [[pornografi]]sk, et rykte som førte til stort salg på 1700-tallet, men romanen representerte også en offentlig lidderlighet, også hos en del av tankene til ''[[philosophes]]'', en gruppe franske intellektuelle fra opplysningstiden. Romanen framstiller ikke bare den seksuelle undertrykkelsen av kvinner på 1700-tallet, men også de religiøse autoriteters utnyttelse via vellystige handlinger.<ref>Darnton, Robert (1996): [https://books.google.no/books?id=Qb-FPwAACAAJ&dq=The+Forbidden+Best-sellers+of+Pre-revolutionary+France&hl=no&sa=X&ei=dXjXVMuXOKOjyAOYkoCYAw&redir_esc=y ''The Forbidden Best-sellers of Pre-revolutionary France''], W. W. Norton & Company, ISBN 0-393-31442-1</ref><ref>Stanley, Sharon A. (2012): [https://books.google.no/books?id=GsH8QoBr1FkC&pg=PA96&dq=Libertine+Enlightenment&hl=no&sa=X&ei=13XXVKrvLeqkygOEg4GIAg&ved=0CBsQ6AEwAg#v=onepage&q=Libertine%20Enlightenment&f=false ''The French Enlightenment and the Emergence of Modern Cynicism''], Cambridge University Press, s. 96</ref>

Mens de færreste litteraturforskere har ønsket å forholde seg til libertinsk litteratur, har [[Robert Darnton]], en amerikansk kulturhistoriker, spesialisert seg på 1700-tallets franske litteratur. Blant hans verker er ''The Forbidden Best-Sellers of Prerevolutionary France'' fra 1996.