Redigerer Leonard Cohen (avsnitt)

== Virke ==
{{sitat|Mr. Cohen (...) was a writer and musician whose muse sang most strongly when he transformed the incidents of ordinary lives into poetic tales of legendary proportions. His art was personal, aggrandizing and often dark, but it echoed widely through the world from which he habitually recoiled.{{efn|Mr. Cohen (...) var en forfatter og musiker hvis [[muse]] sang sterkest når han forvandlet dagligdagse hendelser til poetiske fortellinger av legendariske proporsjoner. Hans kunst var personlig, monumental og ofte mørk, men den ga gjenlyd i den verden han rutinemessig trakk seg tilbake fra.}}|''[[The Globe and Mail]]''<ref>{{Kilde avis|tittel=Iconic Canadian musician and poet Leonard Cohen dies at 82|avis=The Globe and Mail|url=http://www.theglobeandmail.com/arts/music/canadian-singer-songwriter-leonard-cohen-dies-at-82/article32810848/|besøksdato=2016-11-17|etternavn=|fornavn=|dato=10. november 2016|side=|sitat=|url-status=død|arkivurl=https://web.archive.org/web/20161117043645/http://www.theglobeandmail.com/arts/music/canadian-singer-songwriter-leonard-cohen-dies-at-82/article32810848/|arkivdato=2016-11-17}}</ref>|align=right}}

=== Poesi og romaner ===
Cohen begynte å skrive 15 år gammel og han var blant annet inspirert av [[Federico García Lorca]]<ref>{{Kilde www|url=http://www.dagbladet.no/kultur/2008/07/01/539654.html|tittel=Portrett av pikenes Leonard – Litteratur – Dagbladet.no|besøksdato=2016-11-17|forfattere=Wandrup, Fredrik|dato=01.07.2008|verk=Dagbladet|forlag=|sitat=}}</ref> og [[William Butler Yeats|Yeats]]. I 1950 publiserte han «Kill or be Killed» i skoleårboken.<ref>[[#refRem2015|Rem (2015)]] s. 27</ref> I mars 1954 fikk han tre dikt på trykk i ''CIV/n''.<ref>[[#refSimmons2013|Simmons (2013)]] s. 54</ref> 

Hans først bok var ''[[Let Us Compare Mythologies]]'' (1956) med blant annet minner om faren. Boken besto av 44 dikt med illustrasjoner av Freda Guttman, og mottok gode kritikker der flere merket seg Cohens talent.<ref>[[#refSimmons2013|Simmons (2013)]] s. 60</ref> Cohens dikt ble gitt ut i en serie som skulle vise frem McGill-universitetets mest begavede studenter.<ref name=":18">{{Kilde bok|tittel=Historien om rock. 12 : Jordnært og svevende|etternavn=Marcussen|fornavn=Tor|utgiver=Bokklubben|år=1988|isbn=8252518125|utgivelsessted=Stabekk|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref> Debuten viste den formelle strenghet, intellektuell søking, melankolien og mørke humoren som preget hans senere verk.<ref name=":9" /> Før debutboken hadde Cohen dikt på trykk i et lite tidsskrift.<ref name=":10">{{Kilde avis|tittel=Leonard Cohen: A timeline of key dates in his life and career|avis=[[Montreal Gazette]]|url=http://montrealgazette.com/entertainment/music/a-timeline-of-key-dates-in-the-life-and-career-of-leonard-cohen|besøksdato=2016-11-26|etternavn=|fornavn=|dato=2016-11-12|side=|språk=en-US|sitat=}}</ref> Sammen med andre lyrikere i Montreal leste han inn dikt på plate i 1957. I 1958 fremførte han dikt fra scenen sammen med jazzpianisten Maury Kaye.<ref name=":6" /> 
{{sitat|Cohen var først og fremmest digter, selvom hans evner som melodimager på ingen måde skal undervurderes. Men de smukke melodier var bærere af tekster, der ofte lå så tæt på poesi, at de gerne stod at læse i Cohens digtsamlinger, som der dog blev færre og færre af med årene. Trods hans forkærlighed for rim var der noget umiskendeligt moderne over hans udtryk (han skrev lige så gerne uden rim), omend der blev trukket tråde tilbage til Det gamle Testamente, og hele den jødiske mytologi.|''[[Dagbladet Information]]''<ref>{{Kilde avis|tittel=Den lille gigant (nekrolog)|avis=Dagbladet Information|url=https://www.information.dk/kultur/2016/11/lille-gigant|etternavn=|fornavn=|dato=12. november 2016|side=|sitat=}}</ref>|align=right}}
Han ga senere ut tre diktsamlinger ''The Spice Box of Earth'' (1961), ''Flowers for Hitler'' og ''Parasites of Heaven,'' samt to romaner ''The Favourite Game'' (1963) og ''Beautiful Losers'' (1966). «Spice-Box» viser til et utsmykket treskrin med krydder brukt i jødisk tradisjon. Diktsamlingen fikk svært gode kritikker og Cohen ble omtalt som Canadas ledende poet. Debutromanen kom først ut i Storbritannia og i USA året etter, syv år senere ble den også gitt ut i Canada.<ref>[[#refSimmons2013|Simmons (2013)]] s. 108–110</ref> 

''Flowers for Hitler'' omhandler sex, vold og Holocaust som de tidligere utgivelsene (Cohen siterte [[Primo Levi]]), men stilen var ny med et friere og mindre formelt språk. Diktsamlingen fikk gode kritikker og Cohen ble igjen omtalt som Canadas betydeligste poet. Et av diktene ble fremført som ballett på canadisk fjernsyn og «Queen Victoria and Me» kom ut som sang på ''Live Songs''.<ref>[[#refSimmons2013|Simmons (2013)]] s. 134</ref> 

''Beautiful Losers'' beskrives som en banebrytende roman. En anmelder beskrev den som årets bok i Canada og «den mest opprørske bok som noen gang er skrevet i Canada». ''The Globe and Mail'' kalte den «verbal masturbasjon». ''[[Boston Globe]]'' sammenlignet Cohen med James Joyce etter denne boken. Den ble også kritiserte som pornografisk. Den solgte opprinnelig ikke særlig bra og forleggeren klaget over at en del bokhandlere ikke våget å selge den.<ref>[[#refSimmons2013|Simmons (2013)]] s. 152, s.221</ref> Cohens romaner ble også sammenlignet med [[Henry Miller]]s<ref>{{Kilde avis|tittel=Nachruf auf Leonard Cohen: Im Turm der Lieder|avis=Berliner Zeitung|url=http://www.berliner-zeitung.de/kultur/nachruf-auf-leonard-cohen-im-turm-der-lieder-25079656|besøksdato=2017-03-10|etternavn=Junghänel|fornavn=Frank|språk=de-DE|url-status=yes}}</ref> som Cohen hadde blitt påvirket av.<ref>{{Kilde www|url=http://www.theaustralian.com.au/news/world/move-over-bob-theres-a-poet-deserving-of-acclaim/news-story/fcac39207899631a8894d8f79bdbc278|tittel=Move over Bob, there’s a poet deserving of acclaim|besøksdato=2017-03-10|forfattere=|dato=12. november 2016|verk=The Australian|forlag=|sitat=}}</ref> Romanene beskrives også som [[postmodernisme|postmodernistiske]].<ref>{{Kilde avis|tittel=Cohens romaner gav liv åt Kanadas spöken|avis=Svenska Dagbladet|url=https://www.svd.se/cohens-romaner-gav-liv-at-kanadas-spoken|besøksdato=2017-03-16|etternavn=Söderlind|fornavn=Sylvia|dato=24. november 2016|side=|språk=sv|sitat=}}</ref>

Med disse utgivelsene hadde Cohen fått gode kritiker og blitt en stjerne blant canadiske litteraturkjennere og han hadde også et lite internasjonalt publikum, men han tjente lite.<ref name=":9" /> Den delvis selvbiografiske debutromanen regnes som en klassiker i moderne canadiske litteratur.<ref>{{Kilde avis|tittel=Zum Tod von Leonard Cohen: Hohepriester der Liebe|avis=Neue Zürcher Zeitung|url=http://www.nzz.ch/feuilleton/zum-tod-von-leonard-cohen-hohepriester-der-liebe-ld.127810|besøksdato=2016-11-29|etternavn=Gogos|fornavn=Manuel|dato=2016-11-11|språk=de-CH|issn=0376-6829}}</ref> ''The Favourite Game'' ble filmatisert av Bernar Hebert i 2003.<ref>{{Kilde avis|tittel=The Favourite Game|avis=The Globe and Mail|url=http://www.theglobeandmail.com/arts/the-favourite-game/article20449023/|besøksdato=2016-12-01|etternavn=|fornavn=|dato=2. mai 2003|side=|sitat=}}</ref> ''Beautiful Losers'' fikk gode kritiker (Cohen ble av en kritiker sammenlignet med [[James Joyce]]) og solgte etter hvert bra.<ref name=":10" /><ref name=":17" /> ''Parasites of Heaven'' inneholdt diktene «Suzanne», «Teachers», «Master Song», «Avalanche» og «Fingerprints» som senere ble sanger.<ref name=":18" /> 

Cohen laget poesi av alminnelige hendelser og møter med andre mennesker.<ref name=":2" /> For eksempel oppholdt han seg i 1966 en periode i [[Edmonton]] som gjest ved [[University of Alberta]]. Cohen ble kastet ut av hotellet sitt og fikk husly av to kvinnelige studenter, noe som resulterte i sangen «Sisters of Mercy».<ref>{{Kilde avis|tittel=Remembering Leonard Cohen, and Edmonton's Sisters of Mercy|avis=CBC News|url=http://www.cbc.ca/news/canada/edmonton/remembering-leonard-cohen-and-edmonton-s-sisters-of-mercy-1.3847581|besøksdato=2016-12-03|etternavn=|fornavn=|dato=11. november 2016|side=|sitat=}}</ref> «Suzanne» var resultat av en bekjentskap i Montreal, Suzanne Verdal, som faktisk serverte te og appelsiner fra Kina. Mens «our lady of the harbour» er et kjent landemerke ved byens elvehavn.<ref>{{Kilde avis|tittel=Behind the Song: "Suzanne" « American Songwriter|avis=American Songwriter|url=http://americansongwriter.com/2010/01/behind-the-song-suzanne/|besøksdato=2016-12-04|dato=2010-01-25|språk=en-US|arkiv-dato=2016-11-19|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20161119100224/http://americansongwriter.com/2010/01/behind-the-song-suzanne|url-status=død}}</ref> I slutten av 1960-årene bodde han, i likhet med mange andre kunstnere og musikere, på [[Hotel Chelsea|Chelsea Hotel]] i New York. Et tilfeldig møte med Janis Joplin på hotellet resulterte i sangen «[[Chelsea Hotel No 2]]» (inkludert på ''[[New Skin for the Old Ceremony]])''. Joplins død et par år senere gikk sterkt inn på Cohen.<ref>{{Kilde avis|tittel=How Leonard Cohen Met Janis Joplin: Inside Chelsea Hotel Encounter|avis=Rolling Stone|url=http://www.rollingstone.com/music/features/how-leonard-cohen-met-janis-joplin-at-the-chelsea-hotel-w450211|besøksdato=2016-11-27|etternavn=|fornavn=|dato=14. november 2016|side=|sitat=|arkiv-dato=2016-11-28|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20161128133230/http://www.rollingstone.com/music/features/how-leonard-cohen-met-janis-joplin-at-the-chelsea-hotel-w450211|url-status=yes}}</ref> Han skal senere ha beklaget den avslørende og lite diskrete teksten.<ref>{{Kilde avis|tittel=10 things you need to know about Leonard Cohen|avis=CBC Music|url=http://www.cbcmusic.ca/posts/17572/10-things-you-need-to-know-about-leonard-cohen|besøksdato=2016-12-03|etternavn=|fornavn=|dato=11. november 2016|side=|sitat=}}</ref> Utover i 1960-årene var Cohen friere, mindre dannet og mindre «britisk» i sin poesi, og han nærmet seg mer [[Beat|beatpoetenes]] stil.<ref>[[#refRem2015|Rem (2015)]] s. 30</ref> Da han ga ut diktsamlingen ''Energy of Slaves'' (1972) (gjendiktet av Håvard Rem i ''Slavenes energi'', 1989) hadde han gitt ut fire musikkalbum siden forrige poesibok. Cohen var på denne tiden berømt etter sin suksess som musiker og forventningene var høye.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Rem, Håvard (1959) | tittel = Den femfotete kamel: artikler om poesi | isbn = 8202128773 | forlag = HS-trykk | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007110801009 | utgivelsesår = | side =213 }} </ref> ''Energy of Slaves'' ble svært dårlig mottatt av kritikerne.<ref>[[#refSimmons2013|Simmons (2013)]] s. 273.</ref>

Han tonesatte siden diktene sine. I 1960-årene levde han delvis på stipend fra Canadas kulturråd.<ref name=":7" /> I 1960-årene medvirket Bob Dylan til at Cohen beveget seg over i sanglyrikken, men ifølge [[Håvard Rem]] begynte Cohen med seriøs musikk før han kjente til Bob Dylan. Ifølge Cohen selv var [[Ray Charles]] en viktig inspirasjon til å begynne med musikk.<ref name=":6" /> Han tjente dessuten dårlig på forfatterskapet.<ref name=":7" /> Han vurderte å reise til Nashville for å prøve seg som gitarist innenfor country som han satte stor pris på. I New York fikk han høre musikk av Dylan, Judy Collins og Joan Baez som han ble svært inspirert av.<ref>{{Kilde avis|tittel='I'm blessed with a certain amnesia'|avis=[[The Guardian]]|url=https://www.theguardian.com/music/2009/jul/10/ghomeshi-interviews-leonard-cohen|besøksdato=2016-11-26|etternavn=Ghomeshi|fornavn=Jian|dato=2009-07-09|side=|språk=en-GB|issn=0261-3077|sitat=}}</ref>

Cohens gjennombrudd som musiker gav ham samtidig et stort lesende publikum og ''Selected Poems'' solgte på noen måneder i 1968 flere hundre tusen eksemplarer.<ref name=":6" /><ref>[[#refRem2015|Rem (2015)]] s. 54</ref> Samlingen ''Selected Poems'' ble tildelt den [[Canadas generalguvernør|canadiske generalguvernørens]] litteraturpris i [[1969]], men Cohen takket nei fordi «verden er ond og han vil ikke ta i mot noen gave».<ref name=":10" /> [[Kaj Skagen]], [[Håvard Rem]], [[Göran Tunström]] og [[Staffan Söderblom]] oversatte Cohens dikt og romaner til norsk og svensk.<ref name=":6" /> En upublisert roman, ''The Ballet of Lepers'', er deponert hos universitetsbiblioteket i [[Toronto]]. De første Cohen-papirene ble kjøpt inn av Fisher Rare Book Library ved [[Universitetet i Toronto]] i 1964.<ref>[[#refSimmons2013|Simmons (2013)]] s. 125</ref> I 1970-årene fullførte Cohen en ny roman som ble antatt av forlaget, men Cohen trakk den tilbake da korrekturen var klar.<ref>[[#refSimmons2013|Simmons (2013)]] s. 267.</ref> I februar 1971 skrev [[Tor Edvin Dahl]] en hel side i ''Aftenposten'' om Cohens forfatterskap.<ref>[[#refRem2015|Rem (2015)]] s. 95</ref>

I 1978 ga han ut boken ''Death of a Lady's man'' (med en liten, men viktig forskjell i tittel fra siste album ''[[Death of a Ladies' Man]]'') til minne om moren som døde det året.<ref>[[#refSimmons2013|Simmons (2013)]] s. 328</ref> ''Book of Mercy'', hans tiende bok, kom ut i 1984, den inneholder femti korte prosatekster for hvert år av hans liv. Den fikk positive anmeldelser.<ref>[[#refSimmons2013|Simmons (2013)]] s. 350</ref> I 2006 ga Cohen ut ''Book of Longing'' (norsk: ''Lengselens bok'') som består av dikt (inkludert sangtekster) og hans egne illustrasjoner i form av tegninger og litografiske trykk.<ref>[[#refRem2015|Rem (2015)]] s. 161</ref>

Da Cohen fylte 75 år ble det i Montreal gitt ut en diktsamling med bidrag fra 75 diktere, blant annet [[Margaret Atwood]].<ref>[[#refSimmons2013|Simmons (2013)]] s. 519.</ref>

=== Musikk ===
{{sitat|When people talk about Leonard, they fail to mention his melodies, which to me, along with his lyrics, are his greatest genius. Even the counterpoint lines — they give a celestial character and melodic lift to every one of his songs. As far as I know, no one else comes close to this in modern music.|[[Bob Dylan]]<ref name=":7" />|right}}

Cohen hadde ingen musikkutdanning og var stort sett selvlært, men var med i en countrygruppe som student. Han lyttet til [[Hank Williams]], amerikansk blues ([[Robert Johnson]], [[Bessie Smith]]), [[Ray Charles]], [[Jacques Brel]] og [[Édith Piaf|Edith Piaf]]. [[Roy Orbison]] var blant Cohens favorittartister.<ref name=":8" /> [[Beatles]] brydde han seg ikke om.<ref name=":7" />

I 1960-årene begynte han å sette musikk til diktene sine og disse sangen ble fremført og innspilt av andre, særlig [[Judy Collins]], før han selv debuterte på plate. Debutplaten ble en suksess etter at musikken hans ble kjent gjennom andre artister. Midt i 1970-årene var musikkarrieren på hell, før han gjorde et comeback med ''I'm Your man'' i 1988. Etter mange stille år i 1990-årene (blant annet med opphold i kloster), kom han med ''Ten New Songs'' i 2001 og gjorde 75 år gammel sin største turné verden rundt.<ref name=":36" /> 
[[Fil:JodyCollins-Oct1965.jpg|miniatyr|[[Judy Collins]] fotografert i 1965 for ''[[Billboard]]''. Collins gjorde Cohens sanger kjent og fikk i gang musikkarrieren hans.]]
Magasinet [[Rolling Stone|''Rolling Stone'']] rangerer Cohen på 16.-plass av de 100 fremste låtskriverne i historien<ref>{{Kilde avis|tittel=- Leonard Cohen reddet livet mitt|avis=Dagbladet.no|url=http://www.dagbladet.no/kultur/leonard-cohen-reddet-livet-mitt/65062618|besøksdato=2016-11-11|dato=2016-11-11}}</ref><ref>{{Kilde www|url=http://www.rollingstone.com/music/lists/100-greatest-songwriters|tittel=100 Greatest Songwriters of All Time|besøksdato=2021-02-13|forfattere=|dato=|verk=Rolling Stone|forlag=|sitat=Leonard Cohen was a dark Canadian eminence among the pantheon of singer-songwriters to emerge in the Sixties. His haunting bass voice, nylon-stringed guitar patterns, and Greek-chorus backing vocals delivered incantatory verses about love and hate, sex and spirituality, war and peace, ecstasy and depression, and other eternal dualities.}}</ref> og den 4. beste canadiske musikeren noen gang (bak [[Neil Young]], [[Joni Mitchell]] og bandet [[Rush]]).<ref>{{Kilde www|url=https://www.rollingstone.com/music/music-lists/best-canadian-musicians-1234779020/joni-mitchell-11-1234779152/|tittel=Sorry, Nickelback. Here Are the 50 Greatest Canadian Artists of All Time|besøksdato=2024-09-24|dato=2023-07-01|fornavn=Rolling|etternavn=Stone|språk=en-US|verk=Rolling Stone}}</ref>

Hans tre første album samt ''I'm Your Man'' er med i boken ''1001 album du må høre før du dør''.<ref>{{Kilde bok|tittel=1001 album du må høre før du dør|etternavn=Dimrey|fornavn=Robert|utgiver=Orion (norsk utgave)|år=2006|isbn=|utgivelsessted=Oslo|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref> Sangstemmen hans ble beskrevet som «a low, shaky monotone that has, somehow, grown in authority», og kompenserte i senere år med kor av dyktige kvinnelige vokalister.<ref>{{Kilde avis|tittel=Top ten great singers who can't sing|avis=Telegraph.co.uk|url=http://www.telegraph.co.uk/culture/music/rockandpopmusic/6654478/Top-ten-great-singers-who-cant-sing.html|besøksdato=2016-11-17|etternavn=|fornavn=|dato=26. november 2009|side=|sitat=}}</ref><ref>{{Kilde avis|tittel=Who held a gun to Leonard Cohen's head?|avis=The Guardian|url=https://www.theguardian.com/music/2004/sep/17/2|besøksdato=2017-03-24|etternavn=Lisle|fornavn=Tim de|dato=2004-09-16|språk=en-GB|issn=0261-3077}}</ref> I begynnelsen av karrieren ble sangstemmen beskrevet som en "nasal tenor", mens den aldrenee stemmen ble beskrevet som "whiskey [[Vokalist|baryton]]". I begynnelsen var han heller ikke noe spesielt god gitarist.<ref name=":39">{{Kilde avis|tittel=Hallelujah for Leonard Cohen|avis=Slate|url=http://www.slate.com/articles/arts/music_box/2012/02/leonard_cohen_s_old_ideas_and_the_genius_of_his_lyrics_.html|besøksdato=2017-03-25|etternavn=Swafford|fornavn=Jan|dato=2012-02-08|språk=en-US|issn=1091-2339}}</ref> 

Tekstene omhandler romantikk, religion, død og seksualitet. Noen få sanger er politiske kommentarer.<ref name=":18" /> Han skrev på engelsk i en stil som ligger nærmere fransk ''[[chanson]]'' enn amerikansk [[pop]],<ref name=":2" /> mer [[Jacques Brel]] og [[Serge Gainsbourg]] enn [[Woody Guthrie]] og [[Bob Dylan]].<ref name=":23">{{Kilde avis|tittel=Leonard Cohen: Der Mann der Stunde|avis=[[Süddeutsche Zeitung]]|url=http://www.sueddeutsche.de/kultur/leonard-cohen-der-mann-der-stunde-1.699872|besøksdato=2016-12-01|etternavn=Klute|fornavn=Hilmar|dato=17. mai 2010|side=|språk=de|issn=0174-4917|sitat=}}</ref> Tor Marcussen mener «[[folkrock|folk]]» ikke er en treffende betegnelse for Cohens musikk fordi melodiene har lite med tradisjonelle engelsk-amerikanske ballader å gjøre. I likhet med Joni Mitchells er teksten ofte selvutleverende.<ref name=":18" /><ref name=":20" /> 

Cohens første sang, «Chant», hadde bare to akkorder, og minner om den messingen Cohen (på samme måte som [[Bob Dylan]]) vokste opp med i synagogen.<ref name=":6">{{Kilde avis|tittel=Poetpresten med den lækjande røysta|avis=Dag og Tid|url=|etternavn=Rem|fornavn=Håvard|dato=18. november 2016|side=18–19|sitat=}}</ref> Liturgi fra både [[Askenaser|askenasisk]] og [[Sefarder|sefardisk]] tradisjon gjenspeiles i Cohens melodier.<ref name=":33">{{Kilde artikkel|forfatter=Wolfson, Elliot R.|tittel=New Jerusalem glowing. Songs and poems of Leonard Cohen in a kabbalistic key|publikasjon=Kabbalah: Journal for the Study of Jewish Mystical Texts|url=|dato=|år=2006|nummer=vol 15|sider=103-153|sitat=}}</ref> Jødedommen spilte en rolle i hans tekst og musikk. Verselinjen i «Who by Fire» er tilpasset fra ''Unetanneh Tokef,'' den jødiske bønnen der gud fremstilles som en dommer som avgjør hvem som skal dø det kommende året.<ref name=":33" /> Samtidig kommer den katolske innflytelsen til syne i sanger som «Sisters of Mercy» og det blodige kors på [[Golgata]] i «Everybody Knows».<ref name=":25" /> Dylan mener det er lett å undervurdere Cohen som komponist.<ref name=":7" /> Cohens sangtekster var til dels basert på jødiske kilder, men var også inspirert av blant annet kristen og buddhistisk tradisjon.).<ref>{{Kilde avis|tittel=Leonard Cohen's Mysterious View of God Left This Religious Jew Breathless|avis=Haaretz|url=http://www.haaretz.com/world-news/americas/1.752607|besøksdato=2017-03-30|etternavn=Kramer|fornavn=Michael|dato=2016-11-12|side=|språk=en|sitat=}}</ref>

Cohen er blitt betegnet som rockens velkledde gentleman.<ref>{{Kilde avis|tittel=«Hans siste plate høres ut som en dødsmesse, som et farvel til verden»|avis=Dagbladet.no|url=http://www.dagbladet.no/kultur/hans-siste-plate-hores-ut-som-en-dodsmesse-som-et-farvel-til-verden/65062788|besøksdato=2016-11-29|etternavn=Wandrup|fornavn=Fredrik|dato=2016-11-11|side=|sitat=}}</ref><ref>{{Kilde www|url=http://www.spiegel.de/kultur/musik/leonard-cohen-nachruf-zum-tod-des-musikers-a-1120810.html|tittel=Zum Tod von Leonard Cohen: Der ewige Gentleman|besøksdato=2016-11-29|forfattere=|dato=11. november 2016|fornavn=|etternavn=|verk=SPIEGEL ONLINE|forlag=|sitat=}}</ref><ref name=":24">{{Kilde avis|tittel=Death of a ladies' man: Leonard Cohen showed romantics like me how to live and love|avis=The Telegraph|url=http://www.telegraph.co.uk/men/thinking-man/death-of-a-ladies-man-leonard-cohen-showed-romantics-like-me-how/|besøksdato=2016-12-01|etternavn=Ross|fornavn=Chris|dato=11. november 2016|side=|sitat=}}</ref> Han fikk tilnavn som «the high priest of pathos»<ref>{{Kilde avis|tittel=Looking at Leonard Cohen's darkness misses the warmth of his words|avis=The Guardian|url=https://www.theguardian.com/music/musicblog/2016/nov/11/leonard-cohen-darkness-warmth-words-language-light|besøksdato=2016-11-29|etternavn=Barton|fornavn=Laura|dato=2016-11-11|språk=en-GB|issn=0261-3077}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.economist.com/prospero/2016/11/14/a-tribute-to-leonard-cohen-the-high-priest-of-pathos|tittel=Closing time – A tribute to Leonard Cohen, the “high priest of pathos” {{!}} Prospero {{!}} The Economist|besøksdato=2019-12-10|forfattere=|dato=14. november 2016|språk=en|verk=www.economist.com|forlag=|sitat=}}</ref> og «goodfather of gloom». Samtidig var han kjent for sin blanding alvor og humor, ofte tørrvittig, mørk og ironisk. Han var kjent som en perfeksjonist og var svært nervøs for å opptre på scenen, noen ganger slik at han ga opp og gikk av scenen.<ref name=":7" />

====Bakgrunn====
I 1958 fremførte Cohen egne dikt i en jazzklubb i Montreal. Han opptrådte sammen med et jazzband og resiterte diktene sine dels som sanger.<ref>[[#refSimmons2013|Simmons (2013)]] s. 73.</ref> I 1965 eller 1966 skal han spilt plater av [[Bob Dylan]] og erklært at han skulle bli den canadiske Dylan (ifølge Cohen selv ordla han seg ikke slik, men han gjorde det klart at Dylan var et forbilde<ref>Burger, J. (2014).'' Leonard Cohen on Leonard Cohen: Interviews and Encounters.'' Chicago Review Press.</ref>). Cohen sa selv at han ha ikke hadde planer om å bli «singer-songwriter», han ville i stedet skrive [[countrymusikk]]. Tidlig i 1960-årene skal han ha drømt å spille inn plater. Under en diktopplesning i New York i februar 1966 avsluttet han med å synge «Stranger Song». Cohen uttalte at det for ham ikke var noe forskjell på sang og dikt, og alt han skrev hadde gitar til i hans hode. Lite inntekt fra forfattervirksomheten var avgjørende for at Cohen satset på musikk. Cohen kunne ikke lese noter.<ref>[[#refSimmons2013|Simmons (2013)]] s. 155–157.</ref> 

Han utformet plateomslagene selv, blant annet med egne fotografier.<ref name=":35" /> Han spøkte selv med sin egen begrensede vokalprestasjoner: «Det er bare i et land som dette at jeg kan vinne pris for beste vokalist.» (den canadiske Juno Awards utdelingen 1992).<ref>[[#refSimmons2013|Simmons (2013)]] s. 408</ref> Cohen kompenserte for sin begrensede stemme med kvinnelig kor.<ref name=":36" /> Cohen kunne bare i en viss grad følge en melodilinje og de enkle akkordene i de tidlige sangene var lettere for ham å fremføre med sin karakteristiske snakkesynging.<ref>[[#refRem2015|Rem (2015)]] s. 48</ref>

Tidlig i 1960-årene intervjuet Cohen, på oppdrag for ''[[Esquire]]'', [[Glenn Gould]], men ble så revet med av samtalen at han glemte å ta notater.<ref>[[#refSimmons2013|Simmons (2013)]] s. 538</ref>

====Platedebut====
[[File:Fanclub - Julie Felix 10.png|thumb|Sangeren [[Julie Felix]] ga ut Cohens «Hey, that's no way to say goodbye» og bidro til å popularisere Cohens sanger i Storbritannia. I hennes program på BBC debuterte han på britisk fjernsyn.<ref name=":41" />]]
I 1966 hadde Cohen tenkt seg til [[Nashville]] for å prøve å få jobb som musiker. På veien stanset han i New York og kom der i kontakt med det som da var den nye «folk»-musikken med [[Joan Baez]], Dylan og Judy Collins i front. I New York møtte han Mary Martin, som hadde koblet [[The Band]] med Dylan, og hun fungerte som Cohens manager og satte Cohen i kontakt med sin venn Collins.<ref>[[#refSimmons2013|Simmons (2013)]] s. 159.</ref> Cohen møtte [[Judy Collins]] første gang sommeren 1966.<ref name=":30">{{Kilde bok|tittel=Whispering Pines: The Northern Roots of American Music.|etternavn=Schneider|fornavn=Jason|utgiver=ECW Press|år=2009|isbn=|utgivelsessted=Toronto|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref> Rett etter at Collins hadde hørt sangene fremført av Cohen spilte hun dem inn selv. Et par av sangene hans, blant annet «[[Suzanne (sang av Leonard Cohen)|Suzanne]]», kom med på platen ''In My Life'' som var nesten ferdig. Den ble utgitt i november 1966 med sanger av blant andre Cohen, Dylan, Jacques Brel og [[Lennon/McCartney|Lennon]]/[[Paul McCartney|McCartney]]. Dette ga Cohen internasjonal anerkjennelse som tekstforfatter.<ref>[[#refSimmons2013|Simmons (2013)]] s. 179.</ref> 

Collins overtalte Cohen til selv å fremføre sangene offentlig. I New York opptrådte han første gang 22. februar 1967 i Village Theatre.<ref>[[#refSimmons2013|Simmons (2013)]] s. 179.</ref> På en konsert i Central Park i New York i 1967 dro hun ham opp på scenen, men han var så nervøs at han knapt klarte å synge. Et par måneder senere opptrådte på egen hånd i [[Newport Folk Festival]].<ref name=":18" /> Collins inkluderte sine versjoner av Cohens sanger på senere utgivelser, blant annet «Sisters of Mercy» (1967).<ref>[[#refSimmons2013|Simmons (2013)]] s. 164.</ref> Tidligere i 1966 hadde gruppen Stormy Clovers som de første begynt å fremføre Cohens sanger og Cohen oppmuntret Stormy Clovers til å tilpasse sangene til sin egen sound med blant annet elektrisk gitar.<ref name=":30" /> 

I [[1967]] debuterte han som plateartist på [[Columbia Records]] med albumet ''[[Songs of Leonard Cohen]]''.<ref name=":10" /> Judy Collins hadde presentert Cohen for den legendariske talentspeideren John Hammond på bakgrunn av sangen «Suzanne».<ref name=":9" /> Hammond hadde tidligere oppdaget Dylan og senere [[Bruce Springsteen]]. Hammond var også produsent for [[Billie Holiday]], [[Pete Seeger]] og [[Count Basie]].<ref>[[#refSimmons2013|Simmons (2013)]] s. 177.</ref> Ifølge [[The New Yorker|''The New Yorker'']] var det [[John H. Hammond|John Hammond]] som fant ut at Cohen kunne egne seg på plate<ref name=":7" /> og utbrøt entusiastisk «Watch out, Dylan». Cohen spilte inn platen fra mai til november 1967 i tre studioer og med ulike produsenter. Platen kom på topp 20 i Storbritannia.<ref>[[#refSimmons2013|Simmons (2013)]] s. 183, s.220.</ref> I tillegg til Collins gjorde [[Roberta Flack]] og [[Fairport Convention]] Cohens musikk kjent for et større publikum.<ref name=":20" />
{{sitat|I get tagged as an art-song intellectual. But I've always tried to have hits.|Leonard Cohen (1980)<ref>http://www.hollywoodreporter.com/news/leonard-cohen-dead-musician-was-82-946429</ref>|align=right}}

====1960-årene====
{{sitat|...ei røyst som ikkje skapte seg, som ikkje tøffa seg, som ikkje jåla seg til, som ikkje freista å nå meg, ei røyst som ikkje ville noko, ei røyst som snakkesong for seg sjølv, ei røyst som tala for meg meir enn ho tala til meg. Samstundes var ho røysta til ein prest (cohen er hebraisk for prest) som messa medan han trøysta og lækte meg, som varma meg og henne som eg hadde krope i hi med – medan dei briljante orda blenkte i det gode myrkret.|[[Håvard Rem]]<ref name=":6" />|align=right}}
Cohen ble kjent som musiker midt i [[hippie]]tiden, men skilte seg ut ved å være litt eldre, og han hadde kort velpleid hår og konservativ dress, han var høflig og beskjeden. Cohen var ikke involvert i studentopprøret, og ble av radikale beskyldt for å være reaksjonær.<ref name=":32">{{Kilde artikkel|forfatter=Wisse, Ruth|tittel=My life without Leonard Cohen|publikasjon=Commentary|url=|dato=oktober 1995|sider=27–33|sitat=}}</ref>

Cohens debut som sanger kom få år etter at Dylan hadde gjort suksess med en uvanlig sangstemme. Med Dylan var også poeten blitt sanger og visesang-poeten ble et nytt idol. Cohen var ikke helt fornøyd med innspillingen av debutplaten, men den inneholdt sanger som ble fast innslag på repertoaret resten av karrieren.<ref name=":9" /> Debutplatens suksess fikk ikke særlig oppmerksomhet av platepraterne på radio og kom som en overraskelse.<ref name=":18" /> Omkring 1970 var han en stor stjerne i Europa, mens han i Nord-Amerika var mest kjent som poet og romanforfatter.<ref>{{Kilde avis|tittel=Kevin Tierney: Why I'm joining the Hallelujah chorus on Leonard Cohen|avis=Montreal Gazette|url=http://montrealgazette.com/entertainment/music/kevin-tierney-why-im-joining-the-hallelujah-chorus-on-leonard-cohen|besøksdato=2016-11-26|dato=2016-10-21|språk=en-US}}</ref> Cohen var ingen typisk rockestjerne. Han debuterte over 30 år gammel, stemmen var nasal, monoton og med et begrenset register, og de første sangene hadde ofte svært enkelt musikalsk arrangement.<ref name=":18" /><ref name=":20" />

Joni Mitchell overtalt sin daværende samboer, [[David Crosby]], til å spille Cohens neste album, ''[[Songs from a Room]]''. Cohen reiste til Los Angeles og begynte innspilling i Columbias studio der. Samarbeidet fungerte ikke. Cohen møtte i Los Angeles tilfeldigvis på [[Bob Johnston]] som var en ledende produsent på den tiden med blant annet Bob Dylans ''[[John Wesley Harding]]'', [[Simon & Garfunkel|Simon & Garfunkels]] ''[[Bookends]]'' og [[Johnny Cash]]' ''[[At Folsom Prison]]''. Platen ble innspilt i Nashville høsten 1968 under ledelse av Bob Johnston og er countrypreget. Den nådde andreplass på albumlistene i Storbritannia. Den fikk blandete anmeldelser og fikk positiv omtale for den usmykkede stilen.<ref>[[#refSimmons2013|Simmons (2013)]] s. 217, s 235.</ref>

I september 1970 begynte innspillingen av ''[[Songs of Love and Hate]]'' i Nashville.<ref>[[#refSimmons2013|Simmons (2013)]] s. 260.</ref> Den inneholder blant annet sangen «Famous Blue Raincoat». Platen om ut i 1971. ''[[Montreal Gazette]]'' mener denne er på høyde på debutplaten.<ref name=":11">{{Kilde avis|tittel=Leonard Cohen: The canon|avis=Montreal Gazette|url=http://montrealgazette.com/entertainment/music/leonard-cohen-the-canon|besøksdato=2016-11-26|dato=2016-11-11|språk=en-US}}</ref> Både ''[[Songs from a Room]]'' (1969) og ''[[Songs of Love and Hate]]'' ble produsert av Bob Johnston, som ellers arbeidet med Dylan og [[Johnny Cash]], og som laget et nakent og intimt lydbilde. Disse to platene solgte bra i Europa og kom på «Top Five» i Storbritannia. «Min kommersielle suksess bør vel betraktes som en interessant pussighet», uttalte Cohen på den tiden.<ref name=":20" /> ''Rolling Stone'' avfeide platen som «deprimert og deprimerende».<ref>[[#refSimmons2013|Simmons (2013)]] s. 506.</ref> ''Songs of Love and Hate'' solgte svært dårlig i USA og kom ikke engang på topp 100 listen.<ref>[[#refSimmons2013|Simmons (2013)]] s. 266.</ref>

==== 1970–1992 ====
[[Fil:JohnLissauer.jpg|miniatyr|John Lissauer produserte ''[[New Skin for the Old Ceremony]]'' og ''[[Various Positions]]'', han var også var med som turnéleder i 1970-årene]]
Populariteten sank i 1970-årene samtidig som studioinnspillingene ble mer forseggjorte. Sangene på [[New Skin for the Old Ceremony|''New Skin for the Old Ceremony'']] (innspilt i New York og produsert av [[John Lissauer]]) er akkompangert av flere instrumenter i større arrangement, og kritikkene var mer lunkne enn tidligere. Lissauer var også med som leder for bandet på Cohens turné i Europa og Nord-Amerika 1974 og 1975.<ref name=":20" /> Platen solgte til sølv i Storbritannia og Tyskland, mens den i Nord-Amerika ikke kom inn på listene overhode.<ref>[[#refSimmons2013|Simmons (2013)]] s. 301</ref>

''Death of a Ladies' Man'' (1977) ble produsert av [[Phil Spector]] og blir omtalt som mer kommersiell enn tidligere utgivelser.<ref name=":3">{{Kilde avis|tittel=Stemningsfull Cohen|avis=VG|url=|etternavn=|fornavn=|dato=16. oktober 1979|side=40|sitat=}}</ref> Spectors «wall of sound» var vanskelig å forene med Cohens lavmælte, akustiske stil.<ref name=":13">{{Kilde avis|tittel=Obituary: Leonard Cohen|avis=BBC News|url=http://www.bbc.com/news/entertainment-arts-12811248|besøksdato=2016-11-26|dato=2016-11-11|språk=en-GB}}</ref> Bob Dylan og [[Allen Ginsberg]] koret på den burleske sangen «Don't Go Home with Your Hard-On».<ref>{{Kilde bok|tittel=Leonard Cohen: A Remarkable Life|etternavn=Reynolds|fornavn=Anthony|utgiver=Omnibus press|år=2012|isbn=|utgivelsessted=London|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref> Samarbeidet med Spector resulterte verken i særlig salg eller gode kritikker.<ref name=":16">{{Kilde avis|tittel=How Leonard Cohen's 'Hallelujah' Brilliantly Mingled Sex, Religion|avis=Rolling Stone|url=http://www.rollingstone.com/music/news/exclusive-book-excerpt-leonard-cohen-writes-hallelujah-in-the-holy-or-the-broken-20121203|besøksdato=2016-11-27|etternavn=|fornavn=|dato=3. desember 2012|side=|sitat=|arkiv-dato=2016-12-02|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20161202052042/http://www.rollingstone.com/music/news/exclusive-book-excerpt-leonard-cohen-writes-hallelujah-in-the-holy-or-the-broken-20121203|url-status=yes}}</ref> I USA var kritikerne imøtekommende og beskrev albumet som en uvanlig hybrid.<ref>[[#refSimmons2013|Simmons (2013)]] s. 327</ref> Dette var Spector i sin mest ustyrlige «wagnerske periode» bemerket Cohen, som syntes at platen inneholdt mange gode sanger, men der ordene ble borte i miksingen.<ref name=":18" />

''[[Recent Songs]]'' ble spilte inn i Hollywood og utgitt i 1979. [[Jennifer Warnes]] medvirket som vokalist. ''New York Times'' vurderte albumet som et av de ti beste det året.<ref>[[#refSimmons2013|Simmons (2013)]] s. 336–340</ref> Ifølge ''Montreal Gazette'' var Cohen med den tilbake til normalen og med noen av de beste melodiene han laget. Albumet solgte nesten ikke i USA og Canada, i Storbritannia kom det så vidt inn på listene. Cohen selv regnet det som et av sine beste.<ref name=":11" /> Tidlig i 1980-årene laget han musikkfilmen ''[[Night Magic]]'' sammen med [[Lewis Furey]].<ref>[[#refSimmons2013|Simmons (2013)]] s. 348</ref>
[[File:Sharon Robinson 2167 (cropped).jpg|miniatyr|[[Sharon Robinson]] samarbeidet med Cohen fra 1979 til ut på 2000-tallet. Hun medvirket som vokalist og med egne melodier særlig på ''Ten New Songs'' (2001). Foto fra turne i 2008.]]
''[[Various Positions]]'', inkludert «[[Hallelujah]]», ble opprinnelig refusert av [[Columbia Records]]<ref name=":2" /> med ordene: «This isn't pop music. We're not releasing it. This is a disaster». Karrieren var på den tiden nede i bølgedal.<ref name=":16" /> På ''Various Positions'' ble det brukt [[synthesizer]]e, og dette preget Cohens senere innspillinger.<ref>{{Kilde avis|tittel=How Leonard Cohen's 'Hallelujah' Brilliantly Mingled Sex, Religion|avis=Rolling Stone|url=http://www.rollingstone.com/music/news/exclusive-book-excerpt-leonard-cohen-writes-hallelujah-in-the-holy-or-the-broken-20121203|besøksdato=2016-11-26|etternavn=|fornavn=|dato=3. desember 2012|side=|sitat=|arkiv-dato=2016-12-02|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20161202052042/http://www.rollingstone.com/music/news/exclusive-book-excerpt-leonard-cohen-writes-hallelujah-in-the-holy-or-the-broken-20121203|url-status=yes}}</ref> [[Jennifer Warnes]] hadde tidligere koret for Cohen, men var på denne innspillingen like fremtredende som Cohen selv og med en stemme som står i klar kontrast til Cohens begrensede register.<ref name=":16" /> [[Anjani Thomas]] medvirket som backingvokalist.<ref name=":20" /> ''Montreal Gazette'' regner ''Various Postions'' som Cohens beste etter debutalbumet.<ref>{{Kilde avis|tittel=Leonard Cohen: The canon|avis=Montreal Gazette|url=http://montrealgazette.com/entertainment/music/leonard-cohen-the-canon|besøksdato=2016-11-26|dato=2016-11-11|språk=en-US}}</ref> Tekstene på ''Recent Songs'' og ''Various Positions'' var ifølge Håvard Rem tilbake i Cohens sakrale og [[sentrallyrikk|sentrallyriske]] språk. Rem mener Cohens britiskpregede oppvekst og utdanning, og særlig hans øvelse i den engelske [[sonett|sonetteformen]], har satt tydelig spor i ''Various Positions''.<ref>[[#refRem2015|Rem (2015)]] s. 101–107</ref>

[[Jennifer Warnes]]' innspillinger av Cohens sanger på platen ''[[Famous Blue Raincoat]]'' (1987), fornyet interessen for Cohens musikk. Warnes hadde lenge bidratt i koret på Cohens konserter.<ref name=":2" /> Omkring 40 musikere, blant andre [[Stevie Ray Vaughan]], [[Michael Landau]], [[Sharon Robinson]], [[Vinnie Colaiuta]], [[Bobby King]] og [[David Lindley (musiker)|David Lindley]], bidro sammen med Warnes. Warnes spilte inn kjente sanger og sanger som Cohen ennå ikke hadde spilt inn selv. Warnes rene sangstemme fikk frem det lyrisk i sangene, ifølge Simmons. Platen ble en suksess og solgte 750&nbsp;000 kopier i USA.<ref>[[#refSimmons2013|Simmons (2013)]] s. 370</ref>

I 1988 sørget albumet ''[[I'm Your Man]]'' for kommersielt comeback. Norge var det første landet der hans plater gikk til topps og han fikk i 1988 [[platinaplate]] for ''I'm your man.''<ref name=":4">{{Kilde avis|tittel=Cohen show|avis=VG|url=|etternavn=|fornavn=|dato=3. mai 1988|side=39|sitat=}}</ref> Innen utgangen av året hadde platen solgt 180&nbsp;000 eksemplarer i Norge. En fjerdedel av Cohens salg i Europa var i Norge.<ref>{{Kilde avis|tittel=Cohen er vår mann|avis=VG|url=|etternavn=|fornavn=|dato=29.12.1988|side=36|sitat=}}</ref> ''I'm your man'' var Cohens største kommersielle suksess,<ref name=":9" /> og gjorde Cohen kjent for en ny generasjon.<ref name=":13" /> Innspillingen skjemmes noe av 1980-årenes stil ifølge ''Montreal Gazette'',<ref name=":11" /> andre omtaler instrumenteringen som «cheesy» <ref>http://www.thenational.ae/arts-life/music/leonard-cohen-a-unique-voice-that-spoke-to-our-strained-spirits</ref> 

''[[The Future]]'' kom i 1992 og var Cohens til da mest politiske album.<ref name=":36">{{Kilde avis|tittel=Leonard Cohen: A troubadour at Charles's court|avis=The Guardian|url=https://www.theguardian.com/music/2006/may/21/popandrock5|besøksdato=2017-02-27|etternavn=Spencer|fornavn=Neil|dato=2006-05-21|språk=en-GB|issn=0261-3077}}</ref> ''The Future'' hadde som ''I'm Your man'' innslag av fengende melodier til dels i et muntert tempo. Albumet fikk jevnt god kritikk og solgte bra, spesielt i engelsktalende land, i USA solgte den i 250&nbsp;000 kopier.<ref>[[#refSimmons2013|Simmons (2013)]] s. 405–409</ref> I Norge fikk den blandete kritikker og solgte bra.<ref>Storselgerne 1991. ''NTB'', 15. desember 1992</ref><ref>Slapp. ''VG'', 13. november 1992.</ref><ref>Rafto, Egil: Nesten, Leonard... ''Bergens Tidende'', 17. november 1992.</ref>

==== 2000-årene ====
I oktober 2001 ga han ut ''[[Ten New Songs]]'', det første studioalbumet på ni år, etter at han hadde sverget på slutte å skrive musikk.<ref name=":35">{{Kilde avis|tittel=From the archives: Years of self-imposed isolation led to renaissance for Leonard Cohen|avis=The Globe and Mail|url=http://www.theglobeandmail.com/arts/music/from-the-archives-state-of-grace/article32811767/|besøksdato=2017-02-20|etternavn=Saunders|fornavn=Doug|dato=1. september 2001|side=|språk=en-ca|sitat=}}</ref> Albumet ble innspilt i Cohens hjemmestudio i samarbeid med [[Sharon Robinson]] som medvirket både som vokalist og komponist.<ref>Leonard Cohen har forlatt sitt berg. NTB, 15. oktober 2001</ref> Tidligere var det utenkelig for Cohen å skrive sammen med andre, og ifølge ''Globe and Mails'' anmelder er Robinson den beste låtskriveren av de to.<ref name=":35" /> Fra zen-klosteret hadde Cohen med seg 250 mer eller mindre ferdige sang/dikt. Albumet fikk i hovedsak god kritikk og solgte bra i Europa. I USA solgte den lite, mens i Canada solgte den til platina og resulterte i fire Juno-priser (beste album, artist, låtskriver og video).<ref>[[#refSimmons2013|Simmons (2013)]] s. 448f</ref> Lydbildet var mer neddempet og mindre preget av svulmende arrangementer som i 1980- og 1990-årene.<ref>5 favoritter. ''Bergens Tidende'', 20. oktober 2010.</ref> I februar 2000 (før ''Ten New Songs'') ble konsertalbumet ''Field Commander Cohen'' med opptak fra konserter i Storbritannia i 1979 gitt ut.<ref>[[#refSimmons2013|Simmons (2013)]] s. 454</ref>

''[[Dear Heather]]'' kom ut i oktober 2004. Platen inneholder både standardlåten «[[Tennessee Waltz]]» og dikt fra ''Spice Box of Earth'' (1961). Albumet beskrives som hans mest eksperimentelle. Noen sanger har bare kvinnestemmer, i andre kombineres hans talestemme med kvinnestemmene. Albumet solgte bra i Europa og Canada men dårlig i USA,<ref>[[#refSimmons2013|Simmons (2013)]] s. 462–466</ref> og ble da oppfattet som Cohens siste album.<ref name=":38">{{Kilde avis|tittel=Leonard Cohen: Popular Problems review – an octogenarian rejuvenated|avis=The Guardian|url=https://www.theguardian.com/music/2014/sep/18/leonard-cohen-popular-problems-album-review|besøksdato=2017-03-10|etternavn=Petridis|fornavn=Alexis|dato=2014-09-18|språk=en-GB|issn=0261-3077}}</ref>
[[Fil:Anjani-Thomas-Blue-Alert-Front-Cover-With-Text.jpg|miniatyr|Foto av [[Anjani Thomas]] på omslaget av ''Blue Alert''. Cohen bidro med tekster og som produsent.]]
I [[2006]] utgav kjæresten [[Anjani Thomas]] soloalbumet ''Blue Alert''. Tekstene ble hentet fra Cohens notatbøker, musikken skrevet og fremført av Thomas og produsert av Cohen.<ref>{{Kilde avis|tittel=Songs for small-hours lovers|avis=The Guardian|url=https://www.theguardian.com/music/2007/apr/29/popandrock.features1|besøksdato=2017-03-05|etternavn=Empire|fornavn=Kitty|dato=2007-04-28|språk=en-GB|issn=0261-3077}}</ref> Cohen reiste sammen med Anjani på lanseringsturné og introduserte henne, men medvirket ellers ikke på scenen.<ref>[[#refRem2015|Rem (2015)]] s. 173</ref>

[[Philip Glass]] skrev musikk til Cohens tekster i ''Book of Longing''. Dette var et sceneverk som hadde premiere i Toronto 1. juni 2007 og som deretter var på en kort turné før det ble utgitt på plate. Cohen karakteriserte verket som «Glassisk». En anmelder beskrev verket som forvirrende og imponerende. Glass' forfedre var som Cohens jødiske innvandrere fra det som nå er Litauen, og Glass og Cohen hadde en felles interesse i buddisme.<ref>[[#refSimmons2013|Simmons (2013)]] s. 494–497</ref>

''Old Ideas'' kom ut i januar 2012. Kritikkene var jevnt over positive og albumet nådde i USA tredjeplass på Billboard-listen.<ref>[[#refSimmons2013|Simmons (2013)]] s. 546</ref> «But if it is to be his last communiqué, at least the old smoothie's going down swinging» skreve ''The Independents'' anmelder.<ref>{{Kilde avis|tittel=Album: Leonard Cohen, Old Ideas|avis=The Independent|url=http://www.independent.co.uk/arts-entertainment/music/reviews/album-leonard-cohen-old-ideas-6291889.html|besøksdato=2017-03-08|dato=2012-01-20|språk=en-GB}}</ref> Slates kommentator mente at Cohen ikke la særlig flid i musikken på denne, og han tok seg knapt bryet med å synge.<ref name=":39" />

''Popular Problems'' kom ut i 2014.<ref>{{Kilde avis|tittel=Leonard Cohen: bard on a wire|avis=The National|url=http://www.thenational.ae/arts-lifestyle/the-review/leonard-cohen-bard-on-a-wire|besøksdato=2017-03-10|etternavn=|fornavn=|dato=2. oktober 2014|side=|språk=en-US|sitat=}}</ref> Den fikk god mottakelse i blant annet ''Guardian''<ref name=":38" /> og ''Financial Times''.<ref>https://www.ft.com/content/702f40bc-3df9-11e4-b175-00144feabdc0</ref> Det er et mesterverk ifølge ''Telegraphs'' anmelder og ga toppkarakter,<ref>{{Kilde avis|tittel=Leonard Cohen, Popular Problems, review: 'a masterpiece'|avis=Telegraph.co.uk|url=http://www.telegraph.co.uk/culture/music/cdreviews/11116251/Leonard-Cohen-Popular-Problems-review-a-masterpiece.html|besøksdato=2017-03-18|språk=en}}</ref> mens ''New York Times'' var mer forbeholden i sin positive omtale.<ref>{{Kilde avis|tittel=Albums by Leonard Cohen, Otis Brown III and Lee Ann Womack|avis=The New York Times|url=https://www.nytimes.com/2014/09/23/arts/music/albums-by-leonard-cohen-otis-brown-iii-and-lee-ann-womack.html|besøksdato=2017-03-18|etternavn=Chinen|fornavn=Jon Pareles, Nate|etternavn2=Caramanica|fornavn2=Jon|dato=2014-09-22|issn=0362-4331}}</ref>

Hans siste album, ''[[You Want it Darker]]'', ble lansert sytten dager før han døde.<ref name=":6" /> Tittelsporet inkluderer det hebraiske «hineni», «her er jeg» eller «jeg er klar», med henvisning til [[Abraham (bibelsk person)|Abraham]] som var klar til å ofre sin sønn.<ref name=":25" /> Det musikalske arrangementet er enkelt som på hans tidlige innspillinger og med inspirasjoner fra blant annet [[gospel]]. Albumet fikk meget god kritikk,<ref>{{Kilde avis|tittel=Cohen nærmer seg stillheten|avis=Dagbladet.no|url=http://www.dagbladet.no/kultur/cohen-naermer-seg-stillheten/63979653|besøksdato=2017-03-18|dato=2016-10-22|språk=no}}</ref><ref>{{Kilde avis|tittel=The Independent's albums of the year 2016|avis=The Independent|url=http://www.independent.co.uk/arts-entertainment/music/features/best-albums-2016-beyonce-anderson-paak-frank-ocean-leonard-cohen-chance-the-rapper-a7446336.html|besøksdato=2017-03-23|dato=2016-11-29|språk=en-GB}}</ref> og beskrives som et «dystert mesterstykke»<ref>{{Kilde avis|tittel=Leonard Cohen's final album is a bleak masterpiece – review|avis=The Telegraph|url=http://www.telegraph.co.uk/music/news/leonard-cohen-you-want-it-darker-review/|besøksdato=2017-03-18|etternavn=|fornavn=|dato=11. november 2016|side=|språk=en-GB|sitat=}}</ref> og en «dødsmesse».<ref name=":40" /> Sønnen Adam Cohen ga i 2019 ut ''Thanks for the Dance'' basert på vokalopptak gjort samtidig med ''You Want it Darker''. Adam Cohen skrev melodier og arrangerte musikken. Koret fra Shaar Hashomayim-synagogen, Michael Chaves, Javier Mas og Jennifer Warnes medvirket til innspillingen. Platen har bidrag fra [[Beck]], [[Damien Rice]], [[Leslie Feist]], Bryce Dessner og Richard Reed Parry. ''Stavanger Aftenblads'' anmelder skriver at Adam Cohen har lagt seg nær farens stil og ga resultatet terningkast 5.<ref>{{Kilde www|url=https://www.aftenbladet.no/article/sa-JoXjKR.html|tittel=Hva med enda mørkere? Dette er opptakene som ble liggende etter Cohens død|besøksdato=2020-01-11|forfattere=|dato=24. november 2019|språk=nb|verk=www.aftenbladet.no|forlag=|sitat=}}</ref>

====Filmmusikk====
[[Fil:Rainer Werner Fassbinder & Hanna Schygulla 02.jpg|miniatyr|Den tyske regissøren [[Rainer Werner Fassbinder]] var fan av Cohen og brukte blant annet fem Cohen-sanger i ''Warnung vor einer heiligen Nutte''. Her fotografert i 1980 sammen med skuespilleren [[Hanna Schygulla]].]]
[[Robert Altman]] brukte Cohens sanger i filmen ''[[McCabe & Mrs. Miller]]'' (1971), noe som bidro til å gjøre musikken hans mer kjent. Altman var en fan av Cohen. Altman skal ha blitt inspirert av ''Songs of Leonard Cohen'' da han planla filmen og ifølge ''Rolling Stone'' er det vanskelig å tenke seg filmen uten Cohens sanger.<ref>{{Kilde avis|tittel=How Leonard Cohen Helped Turn 'McCabe & Mrs. Miller' Into a Masterpiece|avis=Rolling Stone|url=http://www.rollingstone.com/movies/news/how-leonard-cohens-music-transformed-mccabe-mrs-miller-w450052|besøksdato=2016-12-01|etternavn=|fornavn=|dato=14. november 2016|side=|sitat=}}</ref><ref>{{cite book |title=Robert Altman's Soundtracks: Film, Music, and Sound from M*A*S*H to a Prairie Home Companion |first=Gayle Sherwood |last=Magee |page=61 ff |publisher=Oxford University Press |date=2014 |isbn=9780199915965 |url=https://books.google.com/books?id=MlBjBAAAQBAJ&pg=PA61}}</ref> Altman brukte Cohen i senere filmer.<ref>http://www.imdb.com/title/tt0078481/soundtrack</ref> [[Rainer Werner Fassbinder]] var fan av Cohen og brukte hans sanger i flere filmer blant annet ''[[Advarsel mot den hellige hore|Warnung vor einer heiligen Nutte]]'' (1971). [[Werner Herzog]] brukte flere av Cohens sanger i ''[[Fata Morgana (1971)|Fata Morgana]]'' (1971).<ref>[[#refSimmons2013|Simmons (2013)]] s. 269.</ref>

[[Lars von Trier]] brukte «Suzanne» i [[Breaking the Waves|''Breaking the Waves'']].<ref name=":29">{{Kilde www|url=http://www.rollingstone.com/movies/lists/leonard-cohen-on-screen-12-best-song-uses-w449921|tittel=Leonard Cohen on Screen: 12 Best Song Uses in Movies and TV|besøksdato=2016-12-03|forfattere=|dato=11. november 2016|verk=Rolling Stone|forlag=|sitat=}}</ref> [[Oliver Stone]] brukte tre sanger fra ''[[The Future]]'' til filmen ''[[Natural Born Killers]]''.<ref name=":2" /> [[Rufus Wainwright]] spilte inn «Hallelujah» for filmen [[Shrek|''Shrek'']] (2001)<ref name=":13" /> etter at produsenten av ''Shrek'' hadde hørt John Cales versjon brukt i ''[[Basquiat (film)|Basquiat]]'' (1996) om [[Jean-Michel Basquiat]]. I [[Watchmen (film)|''Watchmen'']] ble «Hallelujah» brukt til en erotisk scene.<ref>{{Kilde avis|tittel=How Pop Culture Wore Out Leonard Cohen’s ‘Hallelujah’|avis=The New York Times|url=http://www.nytimes.com/2016/09/20/arts/music/leonard-cohen-emmys-hallelujah.html|besøksdato=2016-12-03|etternavn=Murray|fornavn=Nick|dato=2016-09-19|issn=0362-4331}}</ref> Jeff Buckleys versjon av «Hallelujah» ble brukt i TV-serien [[Presidenten (TV-serie)|''The West Wing'']], ''[[Ugly Betty]]'' og ''[[Scrubs]]''.<ref>[[#refSimmons2013|Simmons (2013)]] s. 367</ref> [[Sarah Polley]] laget filmen ''[[Take This Waltz (film)|Take This Waltz]]'' med tittel etter Cohens sang.<ref name=":29" /> ''[[Exotica (film)|Exotica]]'' (1994) av [[Atom Egoyan]] bruker «Everybody Knows» i en kjent scene. ''Variety'' oppgir minst 50 filmer med Cohen på soundtracket.<ref>{{Kilde avis|tittel=Leonard Cohen Was the Natural Born King of Movie Soundtracks|avis=Variety|url=http://variety.com/2016/film/columns/leonard-cohen-natural-born-killers-1201917170/|besøksdato=2017-03-09|etternavn=Gleiberman|fornavn=Owen|dato=2016-11-14|språk=en-US}}</ref> [[Internet Movie Database|IMDb]] oppgir i alt 242 filmer der Cohens sanger er på soundtracket.<ref>{{Kilde www|url=http://www.imdb.com/name/nm0169552/|tittel=Leonard Cohen|besøksdato=2016-12-01|forfattere=|dato=|verk=IMDb|forlag=|sitat=}}</ref>

I 1969 var Cohen i Italia og møtte [[Franco Zeffirelli]] for å diskutere samarbeid om musikk til filmen om [[Frans av Assisi]]. Zeffirelli brukt i stedet musikk av [[Donovan]] til ''[[Fratello sole, sorella luna]]''.<ref>[[#refSimmons2013|Simmons (2013)]] s. 241</ref>
[[Fil:Leonard Cohen 2159.jpg|miniatyr|Leonard Cohen i 2008]]

===Rettssak mot forretningsføreren===
I [[2005]] havnet Cohen i en opphetet rettstvist med sin forhenværende forretningsfører Kelley Lynch om flere millioner dollar som var forsvunnet. Lynch ble dømt til å betale tilbake 7,3 millioner dollar<ref>[[#refSimmons2013|Simmons (2013)]] s. 476</ref> (andre kilder oppgir erstatningen til 9,5 millioner dollar<ref name=":10" /><ref name=":21">{{Kilde www|url=http://www.latimes.com/local/obituaries/la-me-leonard-cohen-20161110-story.html|tittel=Leonard Cohen dies at 82, singer-songwriter of 'Hallelujah' had a literary sensibility|besøksdato=2016-11-29|forfattere=|dato=10. november 2016|fornavn=Richard|etternavn=Cromelin|verk=Los Angeles Times|forlag=|sitat=}}</ref>) og fikk 18 måneders fengselsstraff. Cohen fikk trolig ikke pengene tilbake.<ref name=":7" /> Cohen hadde lite talent for forretninger og hadde gitt Lynch alle fullmakter, inkludert rett til å avgjøre om den medisinske behandlingen skulle avsluttes i tilfelle Cohen ble svært syk. Cohen selv hadde lite oversikt over bankkonti og kontrakter. Lynch skal også ha solgt rettighetene til Cohens tidligere verk uten hans vitende.<ref name=":14" /> Lynch ble også dømt til å holde seg unna Cohen.<ref name=":13" /> I forbindelse med saken beslagla politiet Cohen-arkivet hjemme hos Lynch. Beslaget fylte en flyttebil, og inneholdt et stort antall av Cohens notatbøker og brev fra Bob Dylan, Allen Ginsberg og Joni Mitchell.<ref>[[#refSimmons2013|Simmons (2013)]] s. 476</ref>

===Annet===
Cohen malte og tegnet fra han var barn, og illustrerte til dels sine egne bøker. På sin eldre dager fikk han viss anerkjennelse for denne delen av sitt virke.<ref>{{Kilde avis|tittel=Leonard Cohen: Out of the monastery and back on the road|avis=The Independent|url=http://www.independent.co.uk/arts-entertainment/music/features/leonard-cohen-out-of-the-monastery-and-back-on-the-road-845789.html|besøksdato=2017-03-10|dato=2008-06-15|språk=en-GB}}</ref> Noen av bildene har vært utstilt, både som rene kunstutstillinger og i salgsgalleri.<ref>[[#refSimmons2013|Simmons (2013)]] s. 496</ref><ref>{{Kilde www|url=http://latimesblogs.latimes.com/culturemonster/2009/02/leonard-cohen.html|tittel=Shades of Leonard Cohen|besøksdato=2017-03-09|dato=2009-02-15|språk=en-US|verk=LA Times Blogs – Culture Monster}}</ref><ref>{{Kilde www|url=http://www.cbc.ca/manitoba/scene/homepage-promo/2013/03/06/leonard-cohen/|tittel=Leonard Cohen prints on display at Mayberry Fine Art – CBC Manitoba|besøksdato=2017-03-09|språk=en|verk=www.cbc.ca}}</ref>

I [[1986]] hadde han en gjesteopptreden i en episode av fjernsynsserien ''[[Miami Vice]]''.<ref>{{Kilde www|url=http://www.imdb.com/title/tt0647067/|tittel=French Twist|besøksdato=2016-11-26|forfattere=|dato=2000-01-01|fornavn=|etternavn=|forlag=[[IMDb]]|sitat=}}</ref> Han fremstilte der en fransk interpolagent, og var på skjermen i vel ett minutt.<ref>{{Kilde avis|tittel=Leonard Cohen's Guest Appearance on Miami Vice Apparently Didn't Go So Well|avis=Miami New Times|url=http://www.miaminewtimes.com/music/leonard-cohens-guest-appearance-on-miami-vice-apparently-didnt-go-so-well-8916789|besøksdato=2016-11-26|etternavn=Pfeffer|fornavn=Ryan|dato=2016-11-11}}</ref> [[Michael Mann (filmregissør)|Michael Mann]], produsent for serien, er fan av Cohen.<ref name=":12" /> I 1983 skrev han og medvirket i den korte TV-filmen ''I am a hotel'' (regissert av [[Allan F. Nicholls]]).<ref name=":18" />