Redigerer Konsekvenser av global oppvarming (avsnitt)

=== Forventede fremtidige endringer i fysiske systemer ===
Fortsatt utslipp av [[klimagass]]er vil føre til at trendene med oppvarming og endringer i alle deler av klimasystemet fortsetter videre. Disse endringene vil være langvarige, men også øke sannsynligheten for store og irreversible endringer som vil ha konsekvenser for både mennesker og [[økosystem]]er. For å forutsi hvor store endringer som kan komme brukes ulike klimamodeller, der noen er enkle og andre svært avanserte. I tillegg må det gjøres antagelser om fremtidens utslipp av klimagasser. Til dette benytter [[FNs klimapanel]] noen hovedscenarier for fremtidig utvikling.<ref>[[#CC14|Pachauri, Rajendra K. m.fl.: ''Climate Change 2014 – Synthesis Report'' side 56.]]</ref>

==== Pådrivere ====
[[Fil:Global mean surface temperature anomalies relative to 1976–2005 for four RCP scenarios.png|mini|Global gjennomsnittlig temperaturøkning på jordens overflate ([[grad Fahrenheit|°F]] og °C) i forhold til 1976–2005 for fire RCP-scenarier: reduserte utslipp 2,6 (grønn), medium–lav 4,5 (gul), medium–høy 6,0 (oransje) og store fremtidige utslipp 8,5 (rød). <br /><small>'''Kilde: U.S. Global Change Research Program'''</small>]]

I [[IPCCs femte hovedrapport|klimapanelets femte hovedrapport]] er det presentert fire [[Scenario|scenarier]] for utslipp av klimagasser og atmosfærisk konsentrasjon, luftforurensning og arealbruk dette vil føre til i det 21. århundre. Disse scenariene er kalt ''The Representative Concentration Pathways'' (RCP). Avgjørende faktorer for fremtidige utslipp av klimagasser er økonomisk vekst og befolkningsøkning, livsstils- og holdningsendringer, endringer av energibruk og arealbruk, teknologiutvikling og klimapolitikk. Hvordan disse faktorene vil endres frem til 2100 er svært usikkert. Scenariene tar hensyn til fremtidige tiltak for å begrense luftforurensning og utslipp av drivhusgasser. De tar ikke hensyn til mulige naturlige [[klimapådriv|pådriv]] (forsterkende eller svekkende mekanismer som påvirker klimasystemet), som for eksempel vulkanutbrudd.<ref>[[#CC14|Pachauri, Rajendra K. m.fl.: ''Climate Change 2014 – Synthesis Report'' side 56–57.]]</ref>

Ytterpunktene som scenariene beskriver er én fremtid med sterke begrensninger i utslipp av klimagasser (RCP2.6), og én med store fremtidige utslipp (RCP8.5). Det er også to mellomliggende scenarier, medium–lav (RCP4.5) og medium–høy (RCP6). RCP2.6 representerer en fremtid der global oppvarming «sannsynlig» vil komme under {{nowrap|2 °C}} av førindustriell verdi i 2100. Dette scenariet krever at klimagassutslippene blir negative innen 2100, altså at klimagasser tas ut av atmosfæren.<ref>[[#CC14|Pachauri, Rajendra K. m.fl.: ''Climate Change 2014 – Synthesis Report'' side 57.]]</ref><ref>[[#ST|Stocker, Thomas m.fl.: ''Fifth Assessment Report, Climate Change 2013'' side 147–148.]]</ref> For scenario med store utslipp av klimagasser (RCP8.5), og noen av de midlere scenariene, vil trolig {{nowrap|2,0 °C}} overstiges (høy konfidens) innen 2100. For RCP8.5 er intervallet for temperaturstigningen {{nowrap|2,6–4,8 °C}}.<ref name=CC1460>[[#CC14|Pachauri, Rajendra K. m.fl.: ''Climate Change 2014 – Synthesis Report'' side 60]]</ref> Spektret i temperaturanslagene gjenspeiler for det første delvis valg av utslippsscenario, og for det andre den såkalte ''[[klimafølsomhet]]en'',<ref>[[#CC14|Pachauri, Rajendra K. m.fl.: ''Climate Change 2014 – Synthesis Report'' side 120–121.]]</ref> som tallfester hvordan klimasystemet vil respondere, blant annet på grunn av [[tilbakekoblingsmekanisme]]r.

[[Fil:St Johns Fog.jpg|mini|Vann kondenserer fra sjø og jordoverflate og blir til usynlig vanndamp og skyer. Vanndamp er atmosfærens viktigste drivhusgass, og også den viktigste positive [[tilbakekoblingsmekanisme]]n.]]

Noen effekter av global oppvarming er av en slik natur at de igjen påvirker omfanget av den global oppvarmingen. Dette er kjent som ''[[tilbakekoblingsmekanisme]]r''. En tilbakekobling er et fenomen der en forstyrrelse av én størrelse forårsaker endring i en annen, og endringen i den andre fører til en ytterligere endring i den første. En negativ tilbakekobling er en tilbakekobling der den første forstyrrelsen svekkes av endringene den forårsaker. En positiv tilbakekobling er en der den første forstyrrelsen blir forsterket. Den opprinnelige forstyrrelsen kan enten være et eksternt pådriv eller oppstå som en del av intern variabilitet.<ref name="Stocker, Thomas m 1114">[[#ST|Stocker, Thomas m.fl.: ''Fifth Assessment Report, Climate Change 2013'' side 1114.]]</ref> Positive tilbakekoblinger kan føre til at den klimaendringen som er menneskeskapt akselererer, og endog føre jordens klimasystem over i en annen tilstand.

[[Vanndamp]] er den primære klimagassen i atmosfæren. Bidraget fra naturlig fordampning er betydelig større enn alle menneskeskapte bidrag til sammen.<ref>[[#ST|Stocker, Thomas m.fl.: ''Fifth Assessment Report, Climate Change 2013'' side 666.]]</ref> Hvis atmosfæren varmes opp vil mengden av vanndamp øke. En økning i vanndampinnholdet vil føre til at atmosfæren varmes ytterligere opp, oppvarmingen fører til at atmosfæren kan holde på enda mer vanndamp, som igjen fører til enda mer oppvarming, altså en positiv tilbakekobling. Dette vil fortsette videre til andre prosesser stopper prosessen og likevekt oppstår.<ref>{{Cite journal|doi=10.1175/JCLI3799.1|title=An Assessment of Climate Feedbacks in Coupled Ocean–Atmosphere Models|year=2006|last1=Soden|first1=B. J.|last2=Held|first2=I. M.|journal=Journal of Climate|volume=19|issue=14|pages=3354 |bibcode=2006JCli...19.3354S}}</ref>

==== Vær og klima ====
Det er «sannsynlig» at den globale gjennomsnittlige temperaturøkningen på jordoverflaten for perioden 2016–2035 vil ligge mellom {{nowrap|0,3 °C}} og {{nowrap|0,7 °C}}, relativt til perioden 1986–2005 (middels konfidens).{{efn|Dette tilsvarer 0,9 til 1,3 °C relativt til perioden 1850–1900, som blir brukt som en målestokk for temperaturen i førindustriell tid.}} Forutsetningene for dette er at det ikke oppstår betydelige endringer av [[solstråling]]en, eller at det kommer store [[vulkan]]utbrudd som vil gir midlertidig nedkjøling.<ref>[[#TS|Field, Christopher B. m.fl: ''Technical summary, Climate Change 2014'' side 85.]]</ref>

Hvor fort globale klimagassutslipp vil forandre seg og hvilket scenario for slike utslipp verden følger vil fra midten av det 21. århundre ha innvirkning på den globale gjennomsnittstemperaturen. Prognoser viser at det er «sannsynlig» at den globale temperaturøkningen i gjennomsnitt for perioden 2081–2100 vil overstige {{nowrap|1,5 °C}} for scenariene med medium til store klimagassutslipp (RCP4.5, RCP6.0 og RCP8.5) (høy konfidens), og overstige {{nowrap|2 °C}} for scenariene med store utslipp (RCP6.0 og RCP8.5) (høy konfidens). Dette er også relativt til gjennomsnittet i perioden 1850–1900.<ref name=TS89>[[#TS|Field, Christopher B. m.fl: ''Technical summary, Climate Change 2014'' side 89.]]</ref>

Det er «så godt som sikkert» at det på de fleste steder vil bli flere tilfeller av ekstrem varme og færre tilfeller av ekstreme kulde. Det forventes at det blir flere, lengre og mer intensive perioder med ekstrem varme.<ref>[[#TS|Field, Christopher B. m.fl: ''Technical summary, Climate Change 2014'' side 90.]]</ref>

Global temperatur vil nå en ny likevekt, men dette vil ta flere århundre eller årtusener selv om strålingspådrivet stabiliseres. En stor del av klimaendringene er i stor grad irreversible målt i et menneskelivs tidsskala, med mindre det gjennomføres opptak av menneskeskapte klimagasser fra atmosfæren over en lengre periode.<ref name=ST1033>[[#ST|Stocker, Thomas m.fl.: ''Fifth Assessment Report, Climate Change 2013'' side 1033.]]</ref>

På kort sikt, det vil si i løpet av 2010- og 2020-årene, er det sannsynlig at det vil forekomme oftere og mer intensive tilfeller av ekstremnedbør over land. Disse endringene er i første rekke drevet av økninger i atmosfærisk vanndampinnhold, men påvirkes også av endringer i atmosfærisk sirkulasjon. De regionale virkningene av globale klimaendringer er mindre forutsigbare, da regionale virkninger er sterkere påvirket av naturlige lokale variasjoner. Her vil også fremtidige [[aerosol]]utslipp, påvirking fra vulkaner og arealbruksendringer spille inn.<ref name=TS88>[[#TS|Field, Christopher B. m.fl: ''Technical summary, Climate Change 2014'' side 88.]]</ref>

Det er «så godt som sikkert» at global nedbør på lang sikt vil øke samtidig som global gjennomsnittlig overflatetemperatur øker.<ref name=TS91>[[#TS|Field, Christopher B. m.fl: ''Technical summary, Climate Change 2014'' side 91.]]</ref>

Endringer av gjennomsnittlig nedbør vil få store regionale variasjoner ved et scenario med store klimagassutslipp (RCP8.5). Noen regioner vil få en øking, andre regioner vil oppleve nedgang og noen vil ikke oppleve betydelige endringer. Generelt vil høye breddegrader «svært sannsynlig» få større nedbørsmengder ved scenario RCP8.5. Mange [[tørt klima|tørre områder]] på midlere breddegrader og subtropiske regioner, samt områder med [[steppeklima]], vil «sannsynligvis» oppleve mindre nedbør. Flere områder med fuktig klima på midlere breddegrader vil trolig oppleve mer nedbør ved slutten av dette århundret, gitt scenario RCP8.5.<ref name=TS91/> Dette har blitt omtalt som «våtere blir våtere og tørrere blir tørrere».<ref>[[#ST|Stocker, Thomas m.fl.: ''Fifth Assessment Report, Climate Change 2013'' side 984.]]</ref>

Noen endringer i nærmeste fremtid (2016–2035), som for eksempel hyppigere varme dager, vil trolig bli beviselige.<ref name="ReferenceA"/> Mot siste del av det 21. århundre forventes flere svært varme dager og færre kalde dager. Hyppighet, lengde og intensitet av hetebølger vil «svært sannsynlig» øke over de fleste landområder.<ref name="ReferenceA"/>

==== Endringer av kryosfæren ====
[[Fil:Sea_Ice_MeltPonds.png|miniatyr|Flyfoto som viser et område med sjøis. De lysblå områdene er smeltedammer og de mørkeste områdene er åpent vann. Slike felter har en lavere [[albedo]] enn den hvite isen, dermed bidrar den smeltende isen til såkalte ''is-albedo-tilbakekoblinger''. {{byline|[[NASA]]}}]]

De potensielle virkningene av klimaendringer på den arktiske isen er at den «svært sannsynlig» vil fortsette å krympe og bli tynnere hele året rundt i løpet av det 21. århundre. Dette i takt med at den årlige gjennomsnittlige globale overflatetemperaturen stiger. Det er også «sannsynlig» at Nordishavet vil bli nesten isfritt i september (definert som mindre enn 1 million km²; fem år på rad) rundt 2100, gitt et scenario med høye klimagassutslipp (RCP8.5) (middels konfidens).<ref>[[#ST|Stocker, Thomas m.fl.: ''Fifth Assessment Report, Climate Change 2013'' side 995.]]</ref>

I løpet av det 21. århundre er det anslått at isbreer og snødekke fortsetter sin omfattende retrett. Opptil {{nowrap|85 %}} av volumet av verdens isbreer (utenom iskappene i Antarktis og Grønland) kan bli borte innen 2100 ved et scenario med store klimagassutslipp (RCP8.5). Betydelig mindre reduksjon {{nowrap|(15 %)}} forventes for scenarier med begrensning av utslippene (RCP2.6) (middels konfidens).<ref>[[#CC14|Pachauri, Rajendra K. m.fl.: ''Climate Change 2014 – Synthesis Report'' side 62.]]</ref>

Det er «svært sannsynlig» at omfanget av snødekke om våren på den nordlige halvkule ved slutten av det 21. århundre vil være betydelig mindre enn i dag (2013) ved scenarier med store klimagassutslipp (høy konfidens).<ref name="ST1093"/>

==== Endringer i verdenshavene ====
[[Fil:6m Sea Level Rise.jpg|mini|Områder markert med rødt står i fare for å bli oversvømt med en havnivåøkning på {{nowrap|6 m}}. En slik hendelse vil kunne skje med en nær fullstendig nedsmelting av [[Grønlandsisen]]. Hvor stor global temperaturøkning som skal til for at dette skal skje er usikkert. {{byline|[[NASA]]}}]]

Midlere globalt havnivå frem mot 2050 forventes å øke med {{nowrap|0,05 m}} for alle scenariene for klimagassutslipp. Først for scenarier etter 2050 forventes forskjeller i økningen. Når det gjelder perioden 2081–2100 forventes en midlere økning, «sannsynligvis» på {{nowrap|0,26–0,55 m}}, for scenarioet med reduserte klimagassutslipp (RCP2.6). Alle estimatene for økning gjelder relativt til havnivået i perioden 1986–2005.<ref name=ST98>[[#ST|Stocker, Thomas m.fl.: ''Fifth Assessment Report, Climate Change 2013'' side 98.]]</ref> I en rapport fra 2017 utgitt av U.S. Global Research Program sies det imidlertid at en havnivåstigning på {{nowrap|2,4 m}} innen år 2100 ikke kan utelukkes.<ref name=WUEX10/>

Det som gir det største bidraget til havnivåstigning i fremtiden er [[termisk ekspansjon]] av havvannet, som står for {{nowrap|30–55 %}} av totalen. Bidraget fra smeltevann fra isbreer står for {{nowrap|15–35 %}}.<ref name=ST99>[[#ST|Stocker, Thomas m.fl.: ''Fifth Assessment Report, Climate Change 2013'' side 99.]]</ref>

Fremtidig økning av temperaturen i de øverste lagene av havet vil føre til at varme transporteres ned i havdypene. Med et scenario med små fremtidige klimagassutslipp (RCP2.6) forventes en oppvarming av havets overflate på {{nowrap|1 °C}}, mens med store utslipp (RCP8.5) forventes en oppvarming på over {{nowrap|3 °C}} ved slutten av det 21. århundre.<ref name=ST1093>[[#ST|Stocker, Thomas m.fl.: ''Fifth Assessment Report, Climate Change 2013'' side 1093.]]</ref>

[[Fil:WOA05 GLODAP del pH AYool.png|mini|Endring av pH-verdien ved havoverflaten forårsaket av utslipp av CO<sub>2</sub> fra 1700-tallet og 1990-årene.]]

Havet vil fortsette å ta opp enda mer CO<sub>2</sub> for de fremtidige scenariene for klimagassutslipp frem mot 2100 (veldig høy konfidens). Imidlertid vil havet i fremtiden bli en mindre mottager av CO<sub>2</sub> (karbonsluk) etter hvert som atmosfærens CO<sub>2</sub>-konsentrasjon øker.<ref>[[#TS|Field, Christopher B. m.fl: ''Technical summary, Climate Change 2014'' side 93.]]</ref> Dette fremtidige CO<sub>2</sub>-opptaket i havet vil føre til havforsuring. Dette gjelder både i havets overflate og på sikt også lengre ned i havdypet.<ref>[[#TS|Field, Christopher B. m.fl: ''Technical summary, Climate Change 2014'' side 94.]]</ref>