Redigerer Kommunikasjon (avsnitt)

== Verbal og ikke-verbal kommunikasjon ==
Generelt er det vanlig å skille mellom verbal og [[ikke-verbal kommunikasjon]], de har sine ulike fortrinn og svakheter:

Verbal kommunikasjon er det skrevne og det muntlige ordet. I organisasjoner og i privatlivet er vi avhengig av språklige uttrykksformer. Språket er et sentralt element ved menneskelig natur og atferd. I den verbale kommunikasjonen kan vi skille mellom toveis og enveiskommunikasjon. Toveis kommunikasjon kan være en god måte å overføre et budskap på, spesielt i tvetydige saker av ikke rutinemessig karakter. Situasjonen er personlig, den tilveiebringer mye informasjon og gir mulighet for rask tilbakemelding mellom partene. En kan også være personlig dersom det er ønskelig eller påkrevd.<ref>Kaufmann & Kaufmann, 2003: 288-289</ref>

Enveiskommunikasjon kan også være svært effektiv med hensyn til at den når fram til mange på en og samme tid. Skriftlig kommunikasjonsmateriell anses for å være en god informasjonskanal selv om toveiskommunikasjon kan være en mer presis og foretrukken form. Enveiskommunikasjon kan passe godt ved kommunikasjon av budskap av rutinemessige karakter og overfor en større gruppe mottakere.<ref>Kaufmann & Kaufmann, 2003: 289</ref>

Talespråket vårt kan være dårlig egnet til å kommunisere viktige sider ved den menneskelige eksistens, for eksempel følelser. Ikke-verbale signaler kan være mye mer effektive ved formidling av følelser. Slike ikke-verbale tegn er i større grad enn verbalspråket bærere av budskapets emosjonelle innhold. Ikke-verbal atferd kan enten klargjøre eller forstyrre meningen i den verbale kommunikasjonen. Samtidig som en får mer informasjon, som er positivt i seg selv, får en også større inforasjonsmengde som skal tolkes. Dette kan komplisere prosessen.<ref name="Grennes 169">Grenness, 1999:169)</ref>

Judee K. Burgoon klassifiserer den [[Ikke-verbal kommunikasjon|ikke-verbale kommunikasjonen]] som vi delvis kan manipulere og dermed bruke intensjonelt i følgende kategorier: <ref>Grenness, 1999:171)</ref>

# ''Kroppsbevegelser'', gester, ansiktsuttrykk (inkl. blikk) og kroppsholdning
# ''[[Paraspråk]]'' som trykk, tonehøyde, volum, tempo og pauser
# ''Fysisk utseende'' – klær, hår og sminke
# ''Berøring''
# ''Romforhold'', fysisk tilstand
# ''Tidsbruk'' som punktlighet, ventetid og samværstid
# ''Symbolske elementer'' som formidler budskap

De viktigste funksjonene til ikke-verbal kommunikasjon er: <ref>Grenness, 1999:175-176)</ref>

* Å erstatte verbal tale i situasjoner hvor vi for eksempel ikke tør eller kan si hva vi mener direkte.
* Å være et positivt komplement og støtte til verbal tale for eksempel smile når vi roser.
* Å uttrykke konflikt med verbale tale igjennom dobbeltbudskap, for eksempel si noe annet enn man kroppslig uttrykker
* Å regulere verbal tale, for eksempel signaler ved turtaking
* Å definere viktige, sosiale forhold mellom deltakere, for eksempel status, makt og nærhet via selvprestasjon og reaksjon på andre.

Det verbale språket og ikke-verbal kommunikasjon utvikler seg parallelt. De er separate kommunikasjonsformer, men er også innvevd i hverandre.<ref name="Grennes 169" />

Mestring av ikke-verbal kommunikasjon er like viktig for kommunikativ kompetanse som mestring av det verbale språket. Mange aspekter av det ikke-verbale har en universell gyldighet og ofte vil disse ikke-verbale signalene overstyre verbale tegn.<ref name="Grennes 169" /> Denne ikke-verbale kommunikasjon blir også i noen sammenhenger betegnet som [[metakommunikasjon]].

Av og til har vi behov for å snakke om samtalen. Det kan være gjennom spørsmål som «Hva mente du da du sa det?» eller «Jeg synes du oppfører deg dårlig mot meg». Slik [[verbal metakommunikasjon]] eller evne til å metakommunisere er et meget viktig element for å opprettholde en velfungerende kommunikasjon.<ref>Baltzersen 2008</ref>