Redigerer Kielfreden (avsnitt)

==Kieltraktaten, Grønland og Svalbard==
Enkelte historikere har trukket en skjebnelinje fra Kielfreden til [[Grønlandssaken]], ved at Kielfreden skal ha innebåret at stormaktene avviste Grønland som et historisk-legitimt norsk krav, og godtok Grønland som dansk.<ref>«Da England satte foten ned», ''Aftenposten'', 15. januar 2014</ref>

Den danske historiker Ole Feldbæk mener derimot at svenskene aldri på noe tidspunkt krevde avståelse av øyene i vest og nord, men at kravet utelukkende gjaldt Fastlands-Norge.<ref>Ole Feldbæk, «Frederik 6. og Napoleonskrigene», i: ''Revolusjon, keiserdømme og statsomveltninger'', Forsvarsmuseets småskrift nr 19, 1999, side 140-141.</ref> Andre forfattere hevder at det var britisk press som hindret Sverige fra å kreve de arktiske øyrikene.<ref>Monica Mørch, «Eidsvoll og Norge 1814 - adskillelsen fra Danmark», i: ''1814 - Spillet om Danmark og Norge'', Norsk Folkemuseum og Det Nationalhistoriske Museum på Frederiksborg, 2014, side 87.</ref> Kieltraktaten fastslo eksplisitt i kapitel 4 at avståelsen ikke omfattet Færøyene, Island, eller Grønland. Likevel nevnes disse som Norges besittelser i Kieltraktaten:

''«Disse Bispedømmer, Stifter og Provindser, der Udgøre hele Kongeriget Norge, tilligemed alle Indvaanere, Byer, Havne, Fæstninger, Landsbyer og Øer på alle kyster av dette Kongerige, saavelsom de tilhørende besiddelser - Grønland, Færøerne og Island ikke deri indbegrebne - ligesom alle forrettigheder, Rettigheder og Fordele, Skulle for Framtiden tilhøre Hans Majestæt Kongen av Sverrig med fuld Eiendomsret og Souverainitet, og danne et Kongerige forenet med det Svenske.»''
<ref name="urn.nb.no"/>

Den dansk-norske helstaten av [[1380]] hvilte på en sammensmeltning av to kongeriker ved at danskene tok den norske tronarving til konge, mens nordmennenes egen konge døde uten arvinger.<ref>Sverre Bagge og Knut Mykland, ''Norge i dansketiden'', Politikens Forlag, København 1987, side 266.</ref> 
Norge hadde selv som eneste nordiske land arvekongedømme i senmiddelalderen, og sammenslutningen med Danmark ble et produkt av landets egen valgte statsform. Det faktum at Norge bragte de arktiske områdene inn i fellesskapet, endret ikke at den danske kongeslekt fra starten i [[1380]] var det norske rikets reelle og rettmessige herskere. Utfra en slik forståelse var Grønland ikke norsk, men dansk-norsk, og i 1814 valgte den danske konge å avstå sitt herredømme over Norge, men ikke Grønland, Island eller Færøyene. Det er likevel av historisk interesse at Kieltraktatens underskrivere omtaler de arktiske øyområdene som Norges «tilhørende besiddelser» og finner det nødvendig å unnta disse eksplisitt fra den danske landavståelsen.

Kieltraktaten inkluderte derimot alle øyer og «Besiddelser» med unntak av de tre nevnte, og dette inkluderte potensielt [[Svalbard]]. Sent i [[1870]] tok [[Adolf Erik Nordenskiöld]] initiativ til svensk anneksjon av Svalbard, og et flertall i svensk statsråd 23. februar [[1871]] gikk inn for å ta øyene i besittelse på vegne av Norge.<ref>Thor B. Arlov, ''Svalbards historie'', Trondheim 2003, side 220.</ref> På henvendelse fra utenriksminister [[Carl Wachtmeister]] var derimot den norske regjering i Christiania ganske avvisende, de fryktet at Norge ville bære kostnaden og Sverige høste de økonomiske fruktene, men anså forslaget positivt for «den norske nationalfølelse». Svenskene sendte saken til uttalelse til de europeiske stormaktene, og Danmark og Nederland var udelt positive mens Storbritannia, Frankrike og Tyskland bare tok moderate forbehold. Bare Russland utviklet i løpet av 1871 motvilje mot forslaget, som kunne bragt Svalbard under det svensk-norske unionskongedømmet. Den russiske motstanden torpederte forslaget, til stor tilfredshet for den norske statsministeren i Stockholm.<ref>Thor B. Arlov, ''Svalbards historie'', Trondheim 2003, side 222.</ref>

I [[1892]] tok Norges egen regjering et initiativ til anneksjon av Svalbard, men ble avvist fra den svenske regjeringen, av henvisning til russerne som i århundrets siste år også avviste tyske forsøk på å annektere [[Bjørnøya]].<ref>Thor B. Arlov, ''Svalbards historie'', Trondheim 2003, side 229, 233-234.</ref> Et sentralt poeng her er at det norske 1892-initiativet ble reist av en regjering som i det stille arbeidet for en egen norsk utenrikstjeneste og utenrikspolitikk, mens Norge fra et svensk synspunkt var underlagt svensk utenrikspolitikk og overhøyhet. Hadde Sverige eller Norge annektert Svalbard før 1905, ville det utvilsomt oppstått kompetansestrid mellom dem om hvem som var den folkerettslig legitime eier av anneksjonen, hvor mange svenske politikere anså Kieltraktaten som rettsgrunnlag for ensidig svensk herredømme over dobbeltmonarkiets utenrikspolitikk. Det selvstendige Norge førte fram mot [[første verdenskrig]] en stadig mer pågående Svalbard-politikk, Et norsk utspill om å påta seg styringsoppdrag over Svalbard i [[1909]] vakte reservert reaksjon fra stormaktene og massiv svensk motstand, basert på deres nesten hundreårige veto mot norsk utenrikspolitikk i unionen.<ref>Roald Berg, ''Norge på egen hånd 1905-1920'', Norsk utenrikspolitisk historie, bind 2, Oslo 1995, side 165.</ref> Svenskene høstet en god del sympati for sin avvisning av Norges ambisjoner, av hensyn til den nordiske stabiliteten og forholdet til Russland. Svenskene trakk derfor Russland aktivt inn og foreslo felles norsk-svensk-russisk styre av Svalbard, noe som like før verdenskrigen strandet etter motstand fra Tyskland og USA.<ref>Thor B. Arlov, ''Svalbards historie'', Trondheim 2003, side 281-285.</ref> Norge posisjonerte seg derimot nå meget godt, med argumentasjon som viste til landets historiske overhøyhet i nordområdene. Juristen og en tid utenriksminister [[Arnold Ræstad]] utga i [[1912]] avhandlingen ''Norges høihetsret over Spitsbergen i ældre tid'', som ble en «bibel» for norske diplomater og forhandlere med henvisning til de historiske besittelsene som Kieltraktaten eksplisitt nevnte som norske.<ref>Thor B. Arlov, ''Svalbards historie'', Trondheim 2003, side 283.</ref> Både Ræstad og jusprofessor [[Fredrik Stang d.y.|Fredrik Stang]] bisto den norske forhandleren [[Fredrik Wedel Jarlsberg]] ved fredsforhandlingene i Paris i [[1919]], bevæpnet med avhandlingen fra 1912 og ulikt historisk og juridisk materiale som skulle vise Norges forbindelser til Svalbard. I Kieltraktatens paragraf 4 nevntes nettopp norske «Besiddelse» hvor Svalbard hørtes blant slike som uttrykkelig ikke var blitt unntatt fra avståelsen til den svenske konge, og som av den grunn ikke kunne hevdes som dansk. Den svenske motstand mot Norges overhøyhet helt til det siste, gjør det derimot mer enn sannsynlig at en anneksjon før 1905 av mange svenske ledere ville blitt ansett som svensk, siden den svenske tolkningen av Kieltraktaten var at Norge ikke kunne foreta egne og selvstendige utenrikspolitiske handlinger innen rammen av unionen.