Redigerer Kefallinia (avsnitt)

=== Tidlig moderne tid ===
[[Fil:Meeresmühlen-argostoli.jpg|thumb|Havmøller i bukten Argostoli 1849 var en naturlig merkverdighet på 1900-tallet. Fjellet Ainos i bakgrunnen.]]
[[File:Lixouri 1910.jpg|thumb|Det sentrale torget i Lixouri, 1910]]
Fra 1500- til 1700-tallet var Kefallinia en av de fremste eksportørene av [[korinter]] <ref>[https://runeberg.org/nfbn/0556.html «Korinter»] i ''Nordisk familjebok'' (2. oppl, 1911)</ref> i verden sammen med naboøya [[Zakynthos]]. Den eide også en stor handelsflåte og bestilte også skip bygd ved verftene i [[Fristaden Danzig|Danzig]].

[[Freden i Campo Formio]] i 18. oktober [[1797]],<ref>Jones, Colin (2002): [http://books.google.com/books?id=auSg60LiOvkC&lpg=PA512&dq=Treaty%20of%20Campo%20Formio%20signed%20%2B18%20October&pg=PA512#v=onepage&q=Treaty%20of%20Campo%20Formio%20signed%20+18%20October&f=false ''The Great Nation: France from Louis XV to Napoleon 1715-99'']. New York: Columbia University Press. ISBN 0231128827, s. 512.</ref> en traktat som markerte avslutningen på [[Napoléon Bonaparte]]s felttog i [[Italia]] og anslutningen på den første fase av [[revolusjonskrigene]], avviklet republikken Venezia og belønnet [[Frankrike]] med De joniske øyer. En fransk flåte tok kontroll over øyene i [[1797]]. Kefallinia og de andre joniske øyene ble en del av det franske ''départment Ithaque''. I [[1798]] ble Frankrike tvunget til avgi øyene til en kombinert flåte fra [[Russland]] og [[Det osmanske rike]]. Fra 1799 til 1807 var Kefallinia en del av en [[Den septinsulære republikk|septinsulær republikk]], formelt underlagt Det osmanske rike, men beskyttet av Russland.

Ved [[Freden i Tilsit|traktaten i Tilsit]] i [[1807]] ble De joniske øyer gitt tilbake til Frankrike som beholdt dem fram til 1809. Da opprettet [[Storbritannia]] en blokade av De joniske øyer som en del av krigen mot Napoléon, og i september dette året ble det britiske flagget reist over festningen i Zakynthos. Kefallinia og Ithaka overga seg og britene opprettet provinsstyre av øyene. [[Paris-traktaten av 1815]] anerkjente opprettelsen av [[De joniske øyers forente stater]] (gresk: Ηνωμένον Κράτος των Ιονίων Νήσων, ''Inoménon Krátos ton Ioníon Níson''), men som et britisk protektorat. Oberst [[Charles Philippe de Bosset]] ble provinsguvernør i tiden [[1810]] og [[1814]]. I denne epoken ble han kreditert for å ha oppnådd mange offentlige arbeider, blant annet byggingen av Drapanobroen.

Noen få år senere begynte greske, nasjonalistiske motstandsgrupper å ta form. Selv om deres energi i de første årene var rettet mot å støtte grekerne i [[Den greske selvstendighetskrigen|frigjøringskrigen]] mot Det osmanske rike, vendte den seg snart mot britene også. Ved [[1848]] var motstandsbevegelsen fått styrke og det var stridigheter med [[British Army|den britiske hæren]] i Argostoli og Lixouri som førte til en del lempelser på gjeldende lovverk og til ytringsfrihet i pressen. Forening med Hellas ble nå erklært som en målsetning og ved 1850 førte en politisk rastløshet til ytterligere sammenstøt med britene. Kefallinia var sammen med de andre joniske øyene ført tilbake til hellas i 1864, offisielt som en vennlig gestus da den englandsvennlige prins Vilhelm av Danmark ble kong [[Georg I av Hellas]].

I 1864 ble Kefallinia sammen med de øvrige joniske øyene fulle medlemmer av den greske stat.