Redigerer Katamaran (avsnitt)

==== Kirkebåter og seilbåter ====
[[Fil:Catamaran John Gilpin.jpg|thumb|En Herreshoff-katamaran, «John Gilpin» i 1877.]]
En av de meste unike båter som noensinne har vært sett, er kirkebåten «The Floating Church of Our Savior for Seaman» i New York i 1844. To 80-fots båter var satt under et dekk på 75 fot lengde og 36 fot bredde, for å bære en kirkebygning modellert etter en kirke på landgrunnen med tårnspir i gotisk stil. Kirkebåten var meget populær for sjømenn som kom til Pike Street mot East River. Dette eksemplet viste hvorfor skipskonstruktører gang på gang skulle hente fram katamarankonseptet, evnen til å ha mye last med god stabilitet var meget forlokkende. Et annet eksempel er kjent fra Philadelphia i 1849, den var mye større; selve kirken var 85 fot lang og 32 fot bred med et tårn på 70 fot høyde og med plass for 500 personer.<ref>Twin ships, s. 26, s. 28</ref>

Seilførende katamaraner var lenge et asiatisk fenomen hvor man klarte å forbinde gode seilegenskaper med en flerskrogsbåt, men i Europa og Amerika ble det observert at liknede seilfarkoster var vanskelige å manøvrere og sårbare for de kraftige kreftene i bølgene når det var røff sjø. Petty og Miller beviste at katamaranfartøyer var raskere enn enkeltskrogsfartøy, men også at de var spesielt utfordrende under seiling. Men på 1800-tallet hadde seilsport tatt seg opp som fritidsbeskjeftigelse for velstående, og mange kunne ikke motstå fristelsen for å prøve ut noe nytt.

En av de første var den amerikanske obersten John Stevens i Hoboken i 1820, da han bygde «Double Trouble» som seilkatamaran. Navnet var en antydning på utfordringene man ville få med denne båten.<ref>Twin ships, s. 65</ref> Andre båtbyggere ble ikke skuffet da de testet sine forsøksbåter, som M. Pécot i Frankrike i 1843, grev Lemesle i Nantes i 1850, John Mackenzie i Belfast i 1868 og H. Melling i Liverpool i 1873. Den første seilkatamaranen som kunne håndteres var «Amaryllis», en 24-fots båt bygd av båtdesigner N.G. Herreshoff på Rhode Island i 1876. Med den klarte Herreshoff å seile fra samtlige seilbåter på Centennial-regattaen arrangert av New York Yacht Club. 33 båter ble akterutseilt.<ref name=TS66>Twin Ships, s. 66</ref>

Dette førte til bygging av flere seilkatamaraner som hadde pongtongskrog hentet fra «ice boats», en meget slank og spiss båt som seiles ovenpå isen.<ref name=TS66/> Dekkplattformen var fjernet til fordel for tverrgående støttebjelker med en «cockpit» etter inspirasjon fra de berømte ''proa''-utriggerbåtene på Stillehavet.<ref>Aak to Zumbra, s. 218</ref> Siden ble regelen at seilkatamaranen skulle være lett med så lite kontakt som mulig med vannet. De var ikke manøvrerbare sammenlignet med seilbåter, men de var meget raske for sin tid. «Tarantella» på 33 fot lengde oppnådde 18 knop under seil, i 1933 ble en kopi av «Amaryllis» bygd og seilt, den nådde 19,8 knop. Seilkatamaranene av den første generasjonen var kalt ''Herreshoff catamarans''.<ref name=TS66/>

Til forskjell fra Herreshoff-katamaranene hadde «Nereid» hule skrog som rommet kabiner for besetningen etter den ble sjøsatt i 1877 som en 60-fots båt av Anson Phelps Stokes. Stokes innrømte at denne katamaranen var et «freak ship» med fast dekk, to overbygg på hver skrog og to master, og var ikke en suksess selv om det ikke var noe tvil om seilbåtens sjødyktighet.<ref>Twin ships, s. 66-67, s. 69</ref> Dermed skulle båteierne som seilte med seilkatamaraner, foretrekke lette og enkelte farkoster i mindre størrelse, Herreshoff etterfølges av andre båtbyggerne som siden leverte racerbåter for seiling til seilbåtbrukere.

Et viktig skritt var bøyelige støttebjelker mellom skrogene så man kunne være fleksibelt på bølgene som ikke gjorde vannet slett. I 1933 ble en seilkatamaran kalt «Sailplane» bygd av Malcolm McIntyre på Elco Works. Den var meget uvanlig ved at det ene skroget stakk lengre ut og ved å ha to master, en på hvert skrog så man ikke kan se dette på sideprofilen.<ref>[https://books.google.no/books?id=tuPNU8Nd9MgC&pg=PA40&lpg=PA40&dq=catamaran+McIntyre+1933&source=bl&ots=4jLTumPRAM&sig=q4LJV0mfnRpo4DBaCD-gFzaQoGk&hl=no&sa=X&ved=2ahUKEwi-84yesNzeAhXklosKHd_NC7AQ6AEwBnoECAgQAQ#v=onepage&q=catamaran%20McIntyre%201933&f=false The Evolution and Development of the catamaran av John Atkin]</ref>

I desember 1957 dro magnaten og skipsbyggeren [[Henry J. Kaiser]] til Ala Wai Boat Harbour i [[Hawaii]] for å overvære sjøsettingen av seilfartøyet som var bedømt som «verdens største katamaran» den gang. Da hadde han startet en turistlandsby, ''Hawaiian Village'' i Honolulu hvor seilførende katamaraner ble brukt for fornøyelsesreiser til sjøs. Seks store katamaraner ble bygget, og alle ble oppkalt etter Kaisers kone Alyce Chester med kallenavnet ''Ale''. Dermed het disse katamaranene «Ale Ale Kai» fra I til IV. Ettersom konens favorittfarge var [[rosa]], var fargesettingen på båtene dermed rosa. Den største blant katamaranene var «Ale Ale Kai V» som ble sjøsatt i desember 1957. Den var 100 fot lang, bygd av skipsbyggeren Hisao Murakami og var et stort seilfartøy med plass for opptil 150 passasjerer.<ref>{{Kilde www |url=https://kaiserpermanentehistory.org/latest/catamarans-two-hulls-double-the-fun/ |tittel=Catamarans — two hulls double the fun |besøksdato=2018-11-18 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20181119091911/https://kaiserpermanentehistory.org/latest/catamarans-two-hulls-double-the-fun/ |arkivdato=2018-11-19 |url-status=død }}</ref>

«Ale Ale Kai V» ble solgt til Robert C. Allen som var direktør for rederiet Gray Line Hawaii i 1958. Siden ble den store katamaranen brukt som sightseeingbåt i Honolulu og Pearl Harbor blant annet under motordrift. Fram til det neste århundret hadde katamaranen vært i virksomhet i hender på flere rederier, men i 2017 var «Ale Ale Kai V» i opplag og lagt ut for salg. Myndighetene grep inn og forlangte at fartøyet måtte bort snarest mulig, så det ble opphugd i mars 2018.<ref>[https://www.maritimehawaii.com/2018/04/aloha-ale-ale-kai-v/ Aloha Ale Ale Kai V]</ref>

Men Kaiser og Ale hadde etterlatt seg et varig kjennemerke på Hawaii, de seilførende katamaranbåter med motordrift har blitt et svært vanlig syn omkring Hawaiiøyene som turistbåter.