Redigerer Karlstadforhandlingene (avsnitt)

===Grensefestningene===
Forhandlingenes viktigste tema var ''kravet om nedleggelse av norske festninger''. Det var enighet landene imellom om en nøytral sone, selv om det ikke var avklart hvilke områder denne skulle omfatte.<ref>[http://www.nb.no/baser/1905/tema/kra118001.jpg Karta ofver den föreslagna neutrala zonen] - Nasjonalbiblioteket</ref> Tre av de fire festningene, [[Ørje-fortene|Ørje befestninger]], [[Urskog fort]] og [[Fredriksten festning]], lå innenfor den nøytrale sonen, og [[Kongsvinger festning]] tangerte den. Nedleggelsen av de moderne fortene og tilbyggene var mest av symbolsk betydning, fordi de ikke ville hatt stor militær betydning mot et angrep fra øst.<ref name="Berg, side 34">Berg, side 34</ref> Den svenske oppfatningen var også den at de hadde liten betydning, da det å gjøre et gjennombrudd ett sted ville uskadeliggjøre samtlige innen kort tid, da det ikke var store forsvaret bakfra. Flere norske generaler var også bekymret over at disse festningene ville binde opp for mange militære fra andre posisjoner.<ref>Munthe, s. 14--15</ref> Det lå imidlertid en god del symbolikk, både i de nye fortene og i de gamle festningene.

[[Fil:Kongsvinger festning provianthus.JPG|thumb|[[Kongsvinger festning]] ble et stridstema mellom de to lands utsendte.]]Allerede den første forhandlingsdagen kommenterte Michelsen at han anså grensefestningene som et anliggende i hovedsak for Ørje-fortene og Urskog da Kongsvinger og Fredriksten var for gamle, og spurte Lundeberg hvordan Riksdagen forholdt seg til dette. Michelsen tok også opp hvorvidt grensefestningene og reinbeitespørsmålene måtte løses endelig i løpet av konvensjonen. Lundeberg svarte ikke på det første spørsmålet, men sa at grensefestningene og reinbeitespørsmålene måtte løses, og at transitthandelen måtte prinsipielt løses.<ref>Side 88-89, Arne Wåhlstrand: «Karlstadkonferensen 1905: protokoll och aktstycken», Almqvist och Wiksell, Uppsala, 1953</ref>

Dagen etter, den 1. september, ble temaet nøyere studert. Michelsen argumenterte for at av de fire fortene, lå Kongsvinger vest for [[Glomma]], og dermed tilhørte den indre festningslinjen.<ref>Side 28-29, Arne Wåhlstrand: «Karlstadkonferensen 1905: protokoll och aktstycken», Almqvist och Wiksell, Uppsala, 1953</ref> Lundeberg svarte at Riksdagen ikke hadde noen krav om at gamle befestninger skulle røres, men de nye befestningene, inkludert [[Hjelmkollen fort]] ved [[Svinesund]], måtte bort.<ref>Side 31 og 93, Arne Wåhlstrand: ''Karlstadkonferensen 1905 Protokoll och Aktstykken'', Uppsala och Stockholm, Uppsala 1953.</ref> Løvdahl kontret med at grensefestningene var del av [[Glommalinjen|Glommenlinjen]], forsvaret av Kristiania mot angrep fra øst.<ref>Side 94 Arne Wåhlstrand: ''Karlstadkonferensen 1905 Protokoll och Aktstykken'', Uppsala och Stockholm, Uppsala 1953.</ref> Til det svarte utenriksminister Wachtmeister at det aldri var snakk om å rive [[Glommenlinjen]], men at de fire grensefestningene ikke tilhørte denne linjen, men lå øst for den.<ref>Side 95-96 Arne Wåhlstrand: ''Karlstadkonferensen 1905 Protokoll och Aktstykken''</ref>

Argumentene fra begge sider om grensefestningene handlet delvis om muligheten for at Norge og Sverige kunne havne i forskjellige interessesfærer, sannsynligvis underforstått svensk tyskvennlighet og norsk engelskvennlighet, og problemet med åpne og forsvarsløse grenser. I hovedsak så den svenske delegasjonen på festningene som offensive, og nordmennene på dem som defensive.<ref>Side 32-34 og 94-99, Arne Wåhlstrand: ''Karlstadkonferensen 1905 Protokoll och Aktstykken'', Uppsala och Stockholm, Uppsala 1953.</ref> Senere på dagen viste Lundeberg til at da festningene ble diskutert i Stortinget, ble det argumentert at de kunne brukes offensivt. Dette ble bekreftet dagen etterpå, da daværende kaptein [[August Spørck]], leder for militærkomiteen, kommenterte at befestningene hadde en offensiv karakter.<ref>Side 105 og 107, Arne Wåhlstrand: ''Karlstadkonferensen 1905 Protokoll och Aktstykken'', Uppsala ooch Stockholm, Uppsala 1953.</ref> Etter denne bekreftelsen gikk diskusjonen inn på de andre punktene. Grensefestningene ble først tatt opp igjen den 6. september. Temaet gikk også inn på hvor en eventuell nøytral sone skulle ligge.<ref>Side 145 ff, Arne Wåhlstrand: ''Karlstadkonferensen 1905 Protokoll och Aktstykken'', Uppsala ooch Stockholm, Uppsala 1953.</ref> Forhandlingene fortsatte uansett fram til 7. september, da Michelsen hadde foreslått at festningene ved Hjelmkollen, Ørje og Urskog kunne rives mot at den nøytrale sonen ble demilitarisert, det vil si at ingen land fikk ha tropper der. Da ble det enighet om å ta en pause for å konferere med sine lands regjeringer og parlament.<ref name="Berg, side 34"/>

Regjeringen ble i liten grad informert fra den norske delegasjonen om aktivitetene. Den 1. september fikk den et [[telegram]] som la vekt på den svenske delegasjonens elskverdighet, og deretter kom det et nytt sent på kvelden den 4. september, som ble behandlet dagen etter.<ref>Bothner, side 214</ref> I denne ble det fortalt at reindrift og transitt hadde blitt tatt opp, og at mens reindrift inneholdt noen ikke uoverstigelige problemer, ville transitten bli uproblematisk.

Da delegasjonen kom tilbake til Kristiania, beskrev Michelsen om situasjonen slik:<ref>Bothner, side 220</ref>

a. Grensefestningene var hovedproblemet, og det forelå ikke noe forslag fra noen parter. Svenskene hadde gjort sine undersøkelser grundig, og de tok opp at «daværende formand i Militærkomiteen kaptein, nu Oberstløintnant Spørck» hadde uttalt at festningene også hadde en offensiv karakter. Michelsen la vekt på at fortene i Kongsvinger og Fredriksten skulle rives ifølge svenske krav.<br />
b. Reinbeitet hadde heller ikke noen løsningsforslag, men Michelsen anså det som løsbart såframt det ikke var livsviktig.<br />
c. Transittforslaget. Svensk forslag godkjent, men var gjenstand for forbedring.<br />
d. Vassdragene var det heller ingenting å utsette på.<br />
e. Den svenske delegasjonen var skeptisk til å ha internasjonal voldgift da de mente at de ikke ville at andre land skulle treffe beslutninger om interne saker. Uoffisielt skal Michelsen ha fått bekreftet at det likevel ikke ville bli et uoverkommelig problem.

Michelsens framstilling av at Fredriksten og Kongsvinger skulle rives rimer ikke helt med hva den svenske sekretær Joh. Hellner og den norske Andreas Urbye noterte. Der lå det bare krav om at de moderne festningene skulle rives, og hva gjaldt Fredriksten hadde Michelsen allerede delvis gått med på dette.