Redigerer Karl Popper (avsnitt)

=== Erkjennelsesteori ===
{{utdypende|Poppers erkjennelsesteori}}
Popper så på løsningen av «induksjonsproblemet» som et av sine viktigste bidrag:<ref>Popper ([[#okn|''Objective Knowledge'']], kap.&nbsp;1)</ref> Han besvarte spørsmålet om [[induksjon (filosofi)|induktive]] slutninger, altså slutninger fra [[observasjon]] til [[teori]], er gyldige, med et rungende «nei».<ref>Popper ([[#ldf|''Logik'']], kap.&nbsp;1)</ref> Men han viste samtidig at Humes pessimistiske konklusjon, at objektiv kunnskap dermed må være umulig, ikke følger. Det er bare slik at kunnskap aldri er ''sikker''. Popper inntar dermed en [[erkjennelsesteori|erkjennelsesteoretisk]] posisjon som er kjent som ''[[fallibilisme]]'': All kunnskap er provisorisk og feilbar; og det er prinsipielt umulig å gi endelige og uomtvistelige [[begrunnelse]]r, [[bevis (vitenskap)|bevis]] eller [[rettferdiggjørelse]]r for en påstand. Dette utelukker likevel ikke kunnskapsøkning: Man kan avdekke feiltagelser og dermed erstatte gamle oppfatninger med nye og ''bedre'' oppfatninger. Ved å forsvare [[fallibilisme]]n som en rasjonalistisk posisjon, viste Popper altså at umuligheten av induksjon ikke trenger å føre til [[nihilisme]], [[relativisme]] eller [[skeptisisme]].

Poppers alternativ til induktiv erkjennelse var [[prøving og feiling]] – når vi konfronteres med et problem eller en overraskende iakttagelse, finner vi på et forklaringsforsøk og tester det deretter mot verdenen. Dette skjer både i hverdagen og i vitenskapen. Popper illustrerte dette synet ved å sammenligne erkjennelse med en lyskaster i mørket: Man må oppsøke og lyse opp uundersøkte områder, for å finne det man leter etter. Erkjennelse er derfor en ''kreativ'' prosess, der man ''aktivt'' fravrister verden svar.<ref>Popper ([[#okn|''Objective Knowledge'']], App. 1)</ref> Fordi alle iakttagelser er iakttagelser ''av noe'', forutsetter erkjennelse et spørsmål eller problem – derfor påpekte Popper at enhver iakttagelse er [[teoriladethet|teoriladet]]. En «teorifri» iakttagelse er en umulighet.

Poppers erkjennelsesteori har blitt betegnet som [[evolusjonær erkjennelsesteori|evolusjonær]].<ref>Campbell (i Schilpp [[#s74|1974]]); Popper ([[#okn|''Objective Knowledge'']]).</ref> For det første er prøving og feiling en prosess som er analog til [[darwinisme|darwinistisk]] [[evolusjon]] ved [[mutasjon]]er og [[naturlig seleksjon]].<ref>Popper ([[#c&r|''Conjectures'']], kap.&nbsp;1; [[#okn|''Objective Knowledge'']], kap.&nbsp;3 og 7; [[#oun|''Open Universe'']], Add.&nbsp;1)</ref> For det andre kan selv våre [[sanseorgan]]er betraktes som teoriladede: Popper beskriver sanseorganer som evolverte forventninger om å bli født inn i en bestemt verden (f.eks. en verden som inneholder [[lyd]]er, [[farge]]r og [[lukt]]er).<ref>Popper ([[#okn|''Objective Knowledge'']], kap.&nbsp;2, 3, og 8; [[#wpr|''World of Propensities'']], kap.&nbsp;2; ''[[#alp|''Leben'']], kap.&nbsp;5/4 i den ty./en. utg.)</ref>

Popper påpekte imidlertid en vesensforskjell mellom evolvert «kunnskap» og menneskelig kunnskap: Vi kan (og bør!) «la teoriene våre dø i vårt sted», som han formulerte det.<ref>f.eks. Popper ([[#c&r|''Conjectures'']], kap.&nbsp;1; [[#okn|''Objective Knowledge'']], kap.&nbsp;3 og 6; [[#mfr|''Myth'']], kap.&nbsp;1)</ref> Det han mente med dette, er at vi kan teste og kritisere våre teorier ''før'' vi setter dem ut i livet. Ved å dele våre ideer med andre og gjøre dem åpen for [[kritikk]], kan flere være med på å forbedre teoriene, slik at subjektive tanker blir til ''objektiv kunnskap''. Det er denne prosessen som ifølge Popper forklarer ''kunnskapens vekst''.