Redigerer Karl III Johan (avsnitt)

=== 18 brumaire-kuppet ===

I oktober 1799 vendte Napoléon Bonaparte tilbake fra [[Egypt]] og ble entusiastisk mottatt av de fleste i Frankrike.<ref name="AlanPalmer117-127">Alan Palmer 1992, s. 117-127</ref> Men Bernadotte var opprørt over at han hadde forlatt sin styrke uten en ordnet kommandooverføring til general Jean Baptiste Kléber.<ref name="AlanPalmer117-127" /> Han anså det som så klanderverdig at Bonaparte burde stilles  for [[krigsrett]] og tok det opp med Barras, men ble avvist.<ref name="AlanPalmer117-127" /> Først ti dager etter Bonapartes ankomst dro Bernadotte, etter påtrykk fra Joseph og Désirée, til Bonapartes losji for et første treff etter leksjonen i Campo Formio.<ref name="AlanPalmer117-127" /> Møtet gikk dårlig, og i dagene fremover avviste Bernadotte følere fra Bonaparte om støtte ved et statskupp.<ref name="AlanPalmer117-127" />

I ettertid hevdet Germaine de Staël at den eneste som kunne ha reddet republikken var Bernadotte.<ref name="AlanPalmer117-127" /> Hverken fra direktoriet eller nasjonalforsamlingen fikk han noen oppfordring om å stoppe kuppmakerne. Han forholdt seg passiv da Bonaparte iverksatte [[18 brumaire-kuppet|kuppet den 18 brumaire år VIII]] (9. november 1799) og i praksis innsatte seg selv som [[Diktatur|diktator]].<ref name="AlanPalmer117-127" /> Etter Bonapartes kupp fryktet Bernadotte for represalier, og sammen med Désirée søkte han derfor noen dager tilflukt hos general Sarrazin.<ref name="AlanPalmer117-127" /><ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 231</ref> Brumairekuppet markerte slutten på Bernadottes rolle som en faktor i fransk politikk, som fra da frem til 1814 ble kontrollert av Napoléon Bonaparte.<ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 235</ref>

{{Sitat|Det ser ut som om Bernadotte aldri i sitt hjerte kunne tilgi Bonaparte hans suksess. Og under konsulatet ble han en av de misnøyde som mukket over det som ble gjort, fordi han følte at han ikke hadde tordet gjøre det selv.|[[Sverre Steen]] i ''1814'', s. 10|right}}

På tross av manglende støtte til kuppet lå det i Bonapartes interesse å stå på god fot med ledende menn fra ulike deler av landet, og Bernadottes militære og administrative kunnskaper ble derfor benyttet.<ref name="AlanPalmer128-133">Alan Palmer 1992, s. 128-133</ref> Bernadotte ble i januar 1800 medlem av det nyskapte statsrådet (fransk: Conseil d'état), en stilling han aktivt fulgte opp i tre måneders tid.<ref name="AlanPalmer128-133" /> Før Bonapartes avreise i mai 1800 til det italienske felttoget ble Bernadotte 18. april 1800 utnevnt til sjef for vestarméen.<ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 238</ref> Med hovedkvarter i [[Rennes]] var oppgaven å slå ned opprøret i [[Vendée]] og møte eventuelle britiske landstigninger.<ref name="AlanPalmer128-133" /> Bernadotte trodde ved utnevnelsen at oppdraget var viktig. Men selv om britene rett etter ankomsten faktisk forsøkte en landstigning, kom den daglige tjenesten til å bestå i å jage lokale rojalistiske opprørere, kalt «les Chouans». Sentralt sto brødrene Cottereau, og lederen Jean Cottereau fikk tilnavnet «Chouan», avledet av det bretonske ordet for nattugle.<ref name="AlanPalmer128-133" /> Bonaparte instruerte ved avreisen Bernadotte om å overta makten om han skulle falle under felttoget i Italia.<ref name="AlanPalmer128-133" />