Redigerer Kapp Verdes historie (avsnitt)

== Nasjonalisme ==
[[Fil:Date palm in Boa Vista, 2010 12.JPG|thumb|Et palmetre på den vestlige delen av øya Boa Vista.]]
Selv om folket på Kapp Verde har blitt behandlet dårlig av sine koloniherrer har de kommet noe bedre ut enn afrikanere i andre tidlige portugisiske kolonier på grunn av deres lysere hudfarge. En lite mindretall mottok utdannelse og Kapp Verde var den første afrikanske-portugisiske koloni som fikk en skole for høyere utdannelse. På tiden da Kapp Verde fikk sin uavhengighet kunne en fjerdedel av befolkningen lese, sammenlignet med 5 prosent i portugisiske Guinea (i dag [[Guinea-Bissau]]).

Lesekyndige på Kapp Verde kunne følge med på frigjøringskampene i Afrika mens deres egne øyne slet med hyppige sulte- og tørkeperioder, epidemiske sykdommer og vulkanutbrudd, og de fikk ingen støtte fra Portugal. Tusenvis av mennesker døde av sult i løpet av den første halvdelen av [[1900-tallet]].

I perioden [[1910]]–[[1925]] hadde Portugal 40 forskjellige regjeringer samt 18 revolusjoner og kuppforsøk, og i 1926 skjedde det siste av en lang rekke militærkupp i Portugal. Landet fikk et høyrevridd [[diktatur]] som så på koloniene som et middel for å øke landets velstand, og at disse måtte utvikles i Portugals og portugisernes interesse. Gjentatt [[hungersnød]], høy arbeidsløshet og fattigdom og de portugisiske styresmaktenes manglende evne til å løse problemene medførte økt motstand mot kolonimakten i befolkningen. Etter [[den andre verdenskrig]] nektet Portugal å gi slipp på koloniene, fra 1951 omtalt som oversjøiske territorier. De fleste afrikanske kolonier oppnådde uavhengighet i perioden [[1957]]–[[1964]], men ikke de portugisiske. Selv om den nasjonale bevegelse var mindre tilstedværende på Kapp Verde enn i Portugals andre afrikanske besittelser. I 1956 ble [[Det afrikanske partiet for Guinea-Bissau og Kapp Verdes uavhengighet]] (PAIGC, akronym for ''Partido Africano da Independência da Guiné e Cabo Verde'') grunnlagt av [[Amílcar Cabral]] og andre panafrikanere, og mange på Kapp Verde kjempet for uavhengighet i [[Guinea-Bissau]].<ref>Shillington, Kevin (1989): ''History of Africa'', St. Martin's Press, Inc., s. 399.</ref>

Som følge av [[Pijiguiti-massakren]] kjempet folkene på Kapp Verde og Guinea-Bissau en av de lengste afrikanske frigjøringskrigene. Partiet PAIGC hadde sine første betydelige aktiviteter da det undersøkte [[streik]]en til havnearbeiderne for bedre lønninger i Pijuguitihavnen i Guinea-Bissau den 3. august [[1959]]. Det politiske partiet undertrykket streiken, løsnet ild med skarpt mot arbeiderne og drepte over femti mennesker. Myndigheten la skylden på PAIGC for å ha fremmet misnøye blant arbeiderne. I september 1959 besluttet PAIGC at [[ikkevold]]smotstand ikke lenger kunne føre til endringer. Uavhengighet kunne bare bli oppnådd via væpnet kamp. Dette ble innledningen til en 13 år lang væpnet kamp ([[1961]]–[[1974]]) hvor 10 000 PAIGC-soldater, støttet av Sovjetunionen, mot 35 000 portugisiske og afrikanske tropper, og førte til sist til uavhengighet i Kapp Verde og hele [[Det portugisiske imperiet|portugisiske Afrika]] etter [[Nellikrevolusjonen]], en tilnærmet blodløs militærledet [[revolusjon]] som begynte den [[25. april]] [[1974]] i [[Lisboa]] i [[Portugal]]. Etter at fascistregimet falt i april 1974 i Portugal, tvang den omfattende uroen myndighetene til å gå inn i forhandlinger med PAIGC. Den 5. juli fikk Kapp Verde uavhengighet fra Portugal.