Redigerer John Locke (avsnitt)

===Lockes nyorientering===

Lockes standpunkt spredte seg gradvis over hele den vestlige verden. I dag er det så vanlig at mange mennesker finner det innlysende, de oppfatter det hele som sunn fornuft. Men da Locke fremsatte det, var det nytt og ikke innlysende i det hele tatt.

[[Fil:Hornbook-Steen.JPG|thumb|Utdannelse for alle. Maleri av [[Jan Steen]]]]
Noen av dets sosiale implikasjoner var i virkeligheten revolusjonerende. Dersom alle kommer til verden med bevissthet som et blankt ark – tabula rasa – er det ingen som er bedre enn andre i dette henseendet: Alt avhenger av utdannelse. Lockes ideer førte direkte, særlig i Frankrike, til troen på at folket kunne frigjøres fra sosial undertrykkelse ved samme rett til utdannelse.

Lockes nyorientering ble utviklet parallelt med den nye vitenskapen, og begge la vekt på sanseiaktagelse og prøving av allmenne forestillinger mot erfaringen. Locke formaliserte selv et skille mellom de sider ved materielle objekter som kunne bli gjenstand for vitenskapelig behandling – herunder naturligvis hans samtids vitenskap, og de som ikke kunne det – en distinksjon som var blitt introdusert av [[Galileo Galilei|Galileo]].

De sidene ved objektene som vitenskapen kan hanskes med, sa Locke, var de som var uavhengige av enhver individuell iakttager; deres lengde, bredde, høyde, vekt, posisjon i rommet, bevegelseshastighet og så videre – deres målbare for ikke å si mekaniske egenskaper.

Fordi de var uavhengige av observasjon, kunne disse egenskapene betraktes som en objektiv bestemmelse av et objekt. Locke kalte dem derfor «primære kvaliteter». De kvalitetene som vitenskapen ikke kunne forholde seg til, var de som oppstod av den gjensidige påvirkningen mellom gjenstanden og et erkjennende subjekt, og derfor inneholdt et subjektivt element som lett kunne variere fra iakttager til iakttager.

[[Fil:Louis Léopold Boilly - L'atelier de Houdon.jpg|thumb|Sekundære kvaliteter - I øyet til den som ser. Maleri av [[Louis-Léopold Boilly]]]]
Dette var bestemmelser som smak, lukt, farve og så videre. Disse bestemmelsene tilhørte gjenstandene på en tvetydig måte og var avhengig av at de ble erfart av et subjekt. Locke kalte dem derfor en gjenstands eller et subjekts «sekundære kvaliteter». Dette skillet finner man fremdeles i filosofisk tenkning.

Et avgjørende element i Lockes kunnskapsteori, er det syn at fordi vi bare er i stand til å observere et objekts observerbare egenskaper og adferd, kan vi ikke erkjenne objektet uavhengig av disse egenskapene. Vi kan med andre ord ikke få noen kunnskap om hva den gjenstanden er, som har disse egenskapene og oppfører seg på denne måten, det vil si tingen slik den er i seg selv.

Gjenstanden er et usynlig, metafysisk noe – et «noe, jeg vet ikke hva» som Locke sa. Han karakteriserte den som materie, materiell substans, men insisterte på at vi bare kunne erkjenne dens karakteristika eller egenskaper, vi kunne aldri erkjenne «den». Noe tilsvarende gjelder for subjektet. Det eneste vi som erkjennende og erfarende subjekter noensinne finner i oss selv, er vårt bevissthetsinnhold, våre ulike erfaringer. Hva det er som har disse erfaringene, selvet eller sjelen eller hva det måtte være, unndrar seg vår erkjennelse.

Ifølge Locke er derfor både erkjennelsens subjekt og objekt hinsides vår erkjennelse. Området for mulig kunnskap består helt og holdent av transaksjoner eller mulige transaksjoner mellom disse mysteriøse enhetene.