Redigerer Johann Sebastian Bach (avsnitt)

=== Leipzig ===
[[Fil:LE Thomaskirchhof alt.jpg|miniatyr|upright|Fotografi fra 1896 av Thomasschule i Leipzig. Bachs familie bodde i venstre tredel av huset]]
[[Fil:Zimmermannsches Caffeehaus.jpg|miniatyr|upright|Det Zimmermannske kaffehuset til høyre, <small>gravering, J.G. Schreiber 1712</small>]]
Mot slutten av mai 1723 begynte Bach på sin 27 år lange tjeneste i Leipzig. Rollen som musikkdirektør og kantor innebar at han var ansvarlig for musikken i byens fire hovedkirker. I tillegg måtte han forberede en kantateoppføring hver søndag og på høytidsdagene, og han var ansvarlig for musikkundervisningen ved ''Thomasschule''. Internatelevene var forpliktet til å medvirke som korsangere ved gudstjenestene. Han hadde også ansvaret for latinundervisningen, men den oppgaven overlot han til andrerektoren, Siegmund Friedrich Dresig, og betalte ham 50 taler for det – halvparten av Bachs faste årsinntekt. Ved å levere kantater til høytider, dåp, gravferder og lignende hadde han en årlig inntekt på rundt 700 taler, som dokumentert i det såkalte «Erdmannbrevet» fra 1730, der han skriver: ''«min nåværende post innbringer omtrent 700 riksdaler»''.{{#tag:ref|"meine itzige Station belaufen sich auf etwa 700 Reichstaler"|group=o}}

==== Kirkemusikk ====
Straks han var kommet i orden i Leipzig, begynte Bach å komponere og revidere kantater for de kommende oppføringene. Ved å arbeide systematisk klarte han å levere en kantate i uka i snitt de to første årene, deretter senket han tempoet. To fullstendige årganger er bevart, nekrologen forteller at han skrev tre til.<ref group="f" name="Nekrolog" /> Totalt skal han ha komponert rundt 300 kantater i Leipzig-tiden.

Til jul 1723 skrev Bach den andre versjonen av [[Magnificat (Bach)|Magnificat]] i [[Ess-dur]] med nye juleinnslag (den første versjonen uten juleinnslag ble oppført på [[Maria besøkelsesdag]] 2. juli 1723). Til [[langfredag]] 1724 oppførte han sitt til da mest omfattende verk, [[Johannespasjonen (Bach)|Johannespasjonen]], til jul 1724 en [[Sanctus]]. En gang i begynnelsen av 1725 ble Bach kjent med tekstforfatteren [[Christian Friedrich Henrici]], alias Picander, som senere leverte teksten til [[Matteuspasjonen]] (uroppført 1727 eller 1729).

Mulighetene til å oppføre musikk forverret seg disse første årene i Leipzig, så Bach leverte 23. august 1730 en innberetning til byrådet om hva han anså for å være forutsetninger for en «velbestaltet kirkemusikk».{{#tag:ref|„wohlbestallten Kirchen Music“|group=o}} Dette «minimumsforslaget»{{#tag:ref|„höchstnöthige Entwurff“|group=o}} er i dag den viktigste kilde til en historisk riktig oppføring av Bachs verk. Han anstrengte seg på denne tiden for å få tittel som hoffkomponist i [[Dresden]], da han var misfornøyd med betalingen, de høye levekostnadene og at myndighetene i Leipzig ikke la forholdene til rette for oppføring av Bachs verk, slik han forteller ungdomsvennen Georg Erdmann i et brev fra 1730.<ref>Wolfgang Hildesheimer: ''Der ferne Bach''. 2. opplag. Insel-Verlag, Frankfurt am Main 1985 (Insel-Bücherei 1025/2), s. 47ff.</ref>

Bach omarbeidet enkelte verdslige hyllingskantater til kirkemusikalske verk, som [[Bachs juleoratorium|Juleoratoriet]] fra 1734/35, [[Lobet Gott in seinen Reichen, BWV 11|Himmelfartsoratoriet]] fra 1735 og [[Påskeoratoriet (Bach)|Påskeoratoriet]]. [[Lutherske messer (Bach)|Lutherske messer]] og den første versjonen av  [[Messe i h-moll]] fra 1733 (den såkalte ''Missa'') er gjenbruk av kirkekantater. Etter at han innleverte disse verkene ved kurfyrstens hoff i Dresden fikk Bach 19. november 1736 den etterlengtede nyheten om at han var utnevnt til ''kongelig polsk og kurfyrstelig saksisk komponist ved hoffkapellet''.{{#tag:ref|„''Sachsen-Polen|königlich polnischer und kurfürstlich sächsischer Compositeur bey Dero Hoff-Capelle''“|group=o}}<ref>Albert Schweitzer:'' Johann Sebastian Bach'', 1908. Breitkopf und Härtel, Leipzig 1952, s. 121.</ref> Tittelen gav verken privilegier eller inntekter, men styrket hans posisjon overfor myndighetene i Leipzig. Bach hadde håpet å bli tilkalt til hovedstaden Dresden for å bo og arbeide der, men slik gikk det ikke.

==== Verdslig musikk ====
I 1729 overtok Bach ledelsen av det ''[[Collegium musicum]]'' som [[Georg Philipp Telemann]] grunnla i 1701. Bach ledet dette studentensemblet fram til 1741, kanskje helt til 1746. Ensemblets faste konsertlokale var ''«Zimmermannischen Caffee-Hauß»'' i Katharinenstraße 14.{{#tag:ref|«Zimmermannischen Caffee-Hauß» ble ødelagt under et luftangrep i 1943|group=f}} Én gang i uka – to under Leipzigmessen – ble det arrangert ''«Musikalischen Concerten, oder Zusammenkünffte»'' i kaffehuset eller i den tilhørende hagen. Disse offentlige konsertene viser at seriøs kunstmusikk ikke lengre var forbeholdt aristokratiet, men at også det framvoksende borgerskapet etterspurte slik underholdning.

På repertoaret til ''«Bachische Collegium Musicum»'' sto tysk og italiensk instrumental- og vokalmusikk. Bach skrev også enkelte verdslige kantater for ensemblet, et eksempel er ''Hercules am Scheidewege'' som han kalte en «[[Opera seria|Dramma per la Musica]]» og som strukturelt står operaformen nær. Både [[Bauernkantate]] og [[Kaffeekantate]] er eksempler på den humoristiske genren. Også Bachs mange [[Cembalokonserter (Bach)|cembalokonserter]] for inntil fire solister var beregnet på det nye publikumet. Disse verkene er stort sett arrangementer av egne [[Fiolinkonserter (Bach)|fiolin-]] eller obokonserter og instrumentalsatser fra kantater, men også av andre komponisters verk, for eksempel av Vivaldi. Bach selv, sønnene, studenter og Bachs elever var solister under framføringene.

Bach skrev hyllingskantater og festmusikk i kantateform for fyrstehusene i Weimar, Weißenfels og Köthen allerede i Weimar og Köthen-tiden. I Leipzig kom flere av denne typen verker, for eksempel [[Entfliehet, verschwindet, entweichet ihr Sorgen|Schäferkantate BWV 249a]] som han skrev rundt 1725 for Hertugdømmet [[Sachsen-Weißenfels]]. Ofte omarbeidet han eldre versjoner. Festmusikken og hyllingskantatene var beregnet på universitetet, den saksiske kurfyrsten og andre adelige, samt rike borgere. Disse kantatene ble vanligvis oppført i det fri, og krevde derfor stort kor og stor instrumentalbesetning. Det hadde han tilgang til, i det minste etter at han overtok ledelsen av Collegium musicum. Også musikerne i byorkesteret ''musicalischen Stadt Compagnie'' sto til tjeneste når det trengtes.

==== De siste årene ====
[[Fil:Bach-unfinishedfugue.jpg|miniatyr|upright=1.2|Autograf med slutten på den uferdige fugen i ''Kunst der Fuge'' og C.P.E.Bachs notat om at faren døde før han fikk føyd navnet BACH inn som mottema.{{#tag:ref|''„NB ueber dieser Fuge, wo der Nahme BACH im Contrasubject angebracht worden, ist der Verfaßer gestorben.“''|group=o}}]]
[[Fil:Grave of Johann Sebastian Bach Leipzig 03.JPG|miniatyr|Johann Sebastian Bachs grav i Thomaskirche]]
[[Fil:JSBWohnorte.svg|miniatyr|Bachs bosteder gjennom livet:<br>[[Eisenach]] 1685 – 1695/96<br>[[Ohrdruf]]  1695/96 – 15. mars 1700
<br>[[Lüneburg]] våren 1700 – påske 1702
<br>''Trolig'' Thüringen vår 1702 – januar 1703
<br>[[Weimar]] januar 1703 – juni 1703
<br>[[Arnstadt]] august 1703 – 1707
<br>[[Mühlhausen (Thüringen)|Mühlhausen]] 1707 – 1708
<br>[[Weimar]] 1708 – 1717
<br>[[Köthen (Anhalt)|Köthen]] 1717 – 1723
<br>[[Leipzig]] 1723 – 1750]]
Sommeren 1740 ser det ikke ut til at Bach skrev nye verk for kirken og Collegium musicum. Sommeren året etter oppholdt han seg i Berlin, og under fraværet ble Anna Magdalena, som var gravid med deres yngste barn, alvorlig syk. Bachs fetter Johann Elias sendte beskjeden: «Vi kjenner like mye smerte over den høytaktede fru Mammas sykdom, siden hun de siste 14 dagene ikke har hatt en eneste time ro, og verken kan sitte eller ligge.»{{#tag:ref|"''So viel Schmerzen empfinden wir gleichwohl über die Schwachheit unserer Hochwerthesten Fr. Mamma, indem die selbe schon seither 14 Tagen nicht eine einzige Nacht nur eine Stunde Ruhe gehabet, u. weder sitzen noch liegen kann''".|group=o}} Bach returnerte til Leipzig, kanskje vekket meldingen ubehagelige minner.

Han foretok flere reiser i disse årene, 17. november 1741 vendte han tilbake fra en reise til Dresden der han la fram ''Goldbergvariasjonene'' for [[Hermann Carl von Keyserlingk]]. 30. august 1742 oppførte Bach ''[[Mer hahn en neue Oberkeet|Bauernkantate]]'' BWV 212 på greven av Dieskaus gods i Kleinzschocher i anledning grevens 36. fødselsdag. I 1744 publiserte Bach andre del av Wohltemperierte Klavier og gav fra seg ledelsen av Collegium Musicum (senest i 1746). I mai 1747 besøkte han etter invitasjon [[Fredrik II av Preussen|Fredrik den store]] i Potsdam og Berlin, der sønnen [[Carl Philipp Emanuel Bach|Carl Philipp Emanuel]] var ansatt som cembalist i kongens hoffkapell. Bach improviserte på kongens [[Hammerklaver|fortepianoer]] og orgler. Bach lovet å skrive en fuge over et tema kongen hadde bedt ham improvisere over og lage et kopperstikk av den. Resultatet ble ''[[Musikalisches Opfer]]'', en trestemmig og en seksstemmig fuge, ti kanons og en [[triosonate]], alle over det samme temaet. Det var vanlig at fyrster betalte for slikt arbeid, men det skjedde ikke denne gangen.<ref name="refTLM-retreat" />

''[[Kanoniske variasjoner (Bach)|Einige canonische Verænderungen über das Weynacht-Lied: Vom Himmel hoch da komme ich her vor die Orgel mit 2. Clavieren und dem Pedal]]'' lyder tittelen på et variasjonsverk Bach skrev som bidrag til [[Lorenz Christoph Mizler]]s ''Correspondierende Societæt der musikalischen Wissenschaften'' for året 1747. Et annet betydelig sent verk er ''[[Die Kunst der Fuge]]'' som han avsluttet i en første versjon i 1742, men som han i betydelig grad utvidet og omarbeidet i 1749. Denne samlingen av enkeltfuger, motfuger, speilfuger, fuger med flere temaer og kanons framstår som et kompendium over teknikker for komponering av fuger, det vil si fugekunsten. Ved å gripe til ''Missa'' fra 1733, ''Sanctus'' fra 1724 og andre tidligere komposisjoner ble også [[Messe i h-moll]] sluttført i disse siste årene. [[Johann Nikolaus Forkel]] fortalte at på dødsleiet dikterte Bach sin siste koral for eleven og svigersønnen [[Johann Christoph Altnikol]]: ''Vor deinen Thron tret ich hiermit'' (BWV 668).<ref>Johann Nikolaus Forkel: ''Ueber Johann Sebastian Bachs Leben, Kunst und Kunstwerke. Für patriotische Verehrer echter musikalischer Kunst''. Leipzig 1802 ([http://www.zeno.org/Musik/M/Forkel,+Johann+Nikolaus/%C3%9Cber+Johann+Sebastian+Bachs+Leben,+Kunst+und+Kunstwerke/9./%5BBachs+gestochene+Werke%5D online]).</ref>

De siste årene av livet led Bach av en øyensykdom og skal han ha hatt motoriske problemer med høyre arm. Fra 1749 er det ikke bevart eksempler på notater i hans egen håndskrift. Det siste notatet fra Bachs hånd stammer fra 12. april 1749; i dette lovpriser han korprefekten Johann Nathanael Bammler som en god stedfortreder i «mitt fravær». Den siste kjente underskriften er datert 6. mai 1749, den tilhørende teksten er skrevet av sønnen [[Johann Christoph Friedrich Bach|Johann Christoph Friedrich]] og dreier seg om en kvittering for salg av et [[Hammerklaver|fortepiano]] til en polsk adelsmann. Komposisjonen ''Et incarnatus est'' og den ufullendte «Contrapunctus XIV» fra ''Kunst der Fuge'' er de siste håndskriftene fra komponisten, og kan senest ha blitt avsluttet ved årsskiftet 1749/50. Etter det signerte kona Anna Magdalena eller sønnen [[Johann Christian Bach|Johann Christian]] alle dokumenter. Senest fra midten av året 1749 umuliggjorde Bachs forverrede helse flere komposisjonsoppdrag eller gjestekonserter. En av de som var interessert i kontakt var grev  Johann Adam von Questenberg, som sannsynligvis var blitt kjent med Bach i [[Karlsbad]].<ref name="refTLM-trials" />
Questenberg var en kultivert og enormt velstående patrisier med residenser i blant annet Mähren, Praha og Wien. Han var selv en aktiv luttspiller, og pleiet kontakter med musikere som [[Johann Joseph Fux]], [[Antonio Caldara]], [[Francesco Bartolomeo Conti]] og senere [[Christoph Willibald Gluck]]. I hovedresidensen i Jaroměřice-slottet hadde han et privatkapell.<ref name="refTLM-retreat" />
Questenberg bad den unge løytnant grev Franz Ernst von Wallis, som studerte jus ved universitetet i Leipzig, om å formidle kontakt med Bach, og 2. april 1749 gav Wallis beskjed om at det hadde han gjort:

:''«Han var svært glad over å få høre nytt om Deres Eksellense, som hans aller nådigste høye velgjører, og ba meg sende dette brevet...»''{{#tag:ref|Er hat ungemeine freüde bezeiget von eürer Excellentz, als seinem gnädigsten hochen Patron, und Gönner einige nachrichten zu erhalten und mich ersuchet gegenwärtigen Brief beyzuschließen.|group=o}}

Ordlyden i brevet, spesielt referansen til Questenberg som Bachs generøse velgjører, tyder på at de hadde samarbeidet over tid, og at Questenberg ønsket et bestillingsverk eller en oppføring, utvilsomt for en god pris, men at de alvorlige helseproblemer som plaget Bach fra midten av 1749 gjorde det umulig.

Synet var blitt så dårlig at Bach la seg under kniven for øyelegen [[John Taylor (øyelege)|John Taylor]], som var i Leipzig fra 4. til 7. april 1750. Komplikasjoner etter den allerede den gang omstridte kirurgen gjorde det nødvendig med en oppfølgende operasjon. For en kort tid kunne Bach se igjen, men fikk et slaganfall 20. juli, og døde bare få dager etter, litt etter kl. 20:15 den 28. juli 1750. Han ble gravlagt tre dager senere. Den eksakte dødsårsaken er det ifølge musikk musikkviteren [[Christoph Wolff]] ikke mulig å fastslå grunnet mangel på eksakte beskrivelser av tilstanden, men han hevder at den mest overbevisende hypotesen er at Bach døde av komplikasjoner på grunn av ubehandlet diabetes.{{#tag:ref|No reliable medical condition diagnosis can be made in retrospect on such scanty material, but the most convincing hypothesis suggest an old-age-related diabetic condition as the origin of Bach's final illness.|group=f}}<ref name="refTLM-theEnd" />

Nekrologen ble i all hovedsak skrevet av [[Carl Philipp Emanuel Bach]] og [[Johann Friedrich Agricola]], den var ferdig i 1751 og ble publisert i 1754. Om Bachs sykdom og død sto det:<ref group="f" name="Nekrolog" />

:''«Hans noe dårlige syn – en konsekvens av hans utrolige studieiver […] – ble enda mer svekket og førte til at han i sine siste år pådro seg en øyensykdom. Han ønsket densamme […] helbredet gjennom en operasjon. Men denne […] forløp dårlig. Ikke bare så han ikke mer: men hans ellers så sunne kropp ble gjennom det, og gjennom de tilførte skadelige medikamenter og annet, helt nedbrutt: slik at han et helt halvår var sykelig nesten hele tiden. Ti dager før sin død virket det som at synet ble bedre; såpass at han en morgen så ganske godt igjen og kunne utstå lyset. Bare få timer etter fikk han et slaganfall; etter dette fulgte en heftig feber, av hvilken han […] den 28. Julius 1750, om kvelden et kvarter før klokken 9, i sitt seks og sekstiende års alder, takket være sin Frelser, rolig og salig gikk bort.»''{{#tag:ref|Sein von Natur etwas blödes Gesicht, welches durch seinen unerhörten Eifer in seinem Studiren […] noch mehr geschwächet worden, brachte ihm, in seinen letzten Jahren, eine Augenkrankheit zu Wege. Er wolte dieselbe […] durch eine Operation heben lassen. Doch diese […] lief sehr schlecht ab. Er konnte nicht nur sein Gesicht nicht wieder brauchen: sondern sein, im übrigen gesunder Cörper, wurde auch zugleich dadurch, und durch hinzugefügte schädliche Medicamente, und Nebendinge, gäntzlich über den Haufen geworfen: so daß er darauf ein völliges halbes Jahr lang, fast immer kränklich war. Zehn Tage vor seinem Tod schien es sich gähling mit seinen Augen zu bessern; so daß er einsmals des Morgens ganz gut wieder sehen, und auch das Licht wieder vertragen konnte. Allein wenige Stunden darauf, wurde er von einem Schlagflusse überfallen; auf diesen erfolgte ein hitziges Fieber, an welchem er […] am 28. Julius 1750, des Abends nach einem Viertel auf 9 Uhr, im sechs und sechzigsten Jahre seines Alters, auf das Verdienst seines Erlösers sanft und seelig verschied.|group=o}}

Bachs legeme er blitt flyttet to ganger, og hviler nå i [[Thomaskirken i Leipzig]].