Redigerer Joachim de Knagenhjelm (avsnitt)

=== Den store linesaken ===
{{hoved|Den store linesaken|seogså=Lofotfiskets historie}}
[[Fil:Ecomare - tekening visserijtechniek longline (longline).jpg|mini|Illustrasjon av line, med båt som legger den ut i havet. På hver krok er det agn og etter at den har stått en tid kan det være fisk på omtrent alle krokene. {{byline|Oscar Bos|grafikk}}]]

Konfliktene rundt linefisket hadde startet på 1600-tallet. Årsaken var introduksjon av [[Linefiske|linebruk]]. Liner var kostbare, men effektive, mens allmuen ikke hadde råd til annet enn [[jukse]], altså håndsnøre med krok og agn. Derimot hadde fiskere som stod godt i det, eller som ikke deltok i lofotfiske, men bekostet egne båtlag, råd til linebruk. Da saken kom opp for [[lensherre]] [[Frants Kaas]] (født rundt 1579 og død rundt 1638) i 1627 så han seg nødt til å imøtekomme [[allmuen]]s motstand mot line, og satte dermed forbud mot redskapen. Saken var imidlertid ikke løst, og var stridstema som lensherrer og amtmenn måtte forsøke å håndtere i de neste påfølgende 200 år.<ref> {{ Kilde bok | forfatter = Nordgård, O. | utgivelsesår = 1913 | tittel = Fiskerihistoriske Grundtræk | utgivelsessted = [Kristiania | forlag = Forlaget Norge | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016112348018 | side = 38}} </ref> Denne konflikten er kjent som [[den store linesaken]].

Et nytt omfattende regelverk for [[lofotfisket]] ble lagt frem av Knagenhjelm i 1772. For å gi like konkurranseforhold ble det satt ned forbud mot nye og kostbare fangstmetoder som line. På grunn av den store oppgangstiden i fiskeriene i siste del av 1700-tallet, var det mange som hadde fått råd til linebruk. Blant fiskerallmuen var det fortsatt ønske om regulering. Det kom til konfrontasjoner, og myndighetene i København var usikker på om forbudslinjen var veien å gå. Dermed beordret myndighetene amtmannen om å kartlegge når og hvor de ulike redskapene kunne brukes. Knagenhjelm holdt på sitt, totalforbød line og håndhevet bestemmelsene med hjelp fra sorenskriverne.{{Sfn|Elstad & Hutchinson|2015|s=252-253 }}

Knagenhjelm skrev i 1772 at på lofotfisket burde det brukes redskaper som alle kunne betjene seg av og som ikke førte til uenighet mellom deltakerne. Kostbare redskaper som bare kunne benyttes av noen få burde forbys, fordi det kunne gi tap for andre, og gi uenighet og forargelse på havet. Historikeren Øystein Bottolfsen skrev i 1995 at amtmannens ord om likhet for alle og å ta hensyn til de dårligst stilte, var som om det var sagt av statsminister [[Einar Gerhardsen]] 200 år senere.{{Sfn|Bottolfsen|1995|s=205–207}}

Etter to år med feilslått Lofotfiske var det i 1774 mange fiskebåter som trosset forbudet og brukte line. Dette fortsatte de neste årene, men amtmannen var streng og dermed ble 145 høvedsmenn som brukte line straffet med kraftige bøter i 1776. I tillegg ble lensmannen i Vågan som hadde ledet an for linefiskerne dømt til straffearbeid.{{Sfn|Elstad & Hutchinson|2015|s=257-258}} De bøtelagte fiskerne godtok ikke straffen, og sommeren 1776 var det to fiskere som fikk audiens hos kronprinsen i København for å legge frem sine klager. Prinsen viste forståelse for fiskernes ønske om å bruke line under lofotfisket, uten at så mye skjedde. Reglene ble brutt på ny, amtmannen gikk til sak for å håndheve lovene, og enda et nytt sendelag dro til København for å klage.{{Sfn|Elstad & Hutchinson|2015|s=257-258}}

Amtmannen ga i et brev av 1777 til [[Danske Kancelli]] en redegjørelse for de strenge dommene han hadde gitt. Her ga han ingen innrømmelser til de dømte, og slo kategorisk fast at dommene var «aldeles billige, rigtige og retmæssige» og at de var dømt «efter deres Gierningers særskilte Natur.»{{Sfn|Bottolfsen|1995|s=210–214}}

Sakene ble anket og verserte i rettssystemet i ti år frem til 1784, da samtlige fiskere ble frikjent. Myndighetene ville etter dette komme alle interesser i møte, dermed ble det bestemt at line kunne brukes i Lofoten etter 4. mars. For å hjelpe fattige fiskere ble det bestemt at staten skulle gi disse line vederlagsfritt. Konfliktene fortsatte imidlertid i flere år, men en ny lov i 1816 medførte mer ordnede forhold.{{Sfn|Elstad & Hutchinson|2015|s=257-258}}