Redigerer Jacques Chirac (avsnitt)

==== Første presidentperiode ====
Chiracs første periode som president ble markert av hans satsing på atombombeprøver i [[Fransk Polynesia]]. På innenriksområdet fikk hans statsminister [[Alain Juppé]] problemer blant annet med storstreiker vinteren 1995–1996 om pensjonsreformer og fryste lønninger for statsansatte.{{Tr}} Etter et av Chirac selv av taktiske grunner utløst nyvalg i 1997 – han mente å kunne sikre seg bredere støtte for omstridte økonomiske reformer<ref>Georg Wenzelburger (2010): ''Haushaltskonsolidierungen und Reformprozesse: Determinanten, Konsolidierungsprofile und Reformstrategien in der Analyse'', S. 315ff. ([https://books.google.de/books?id=KAor_CjV-_MC&pg=PA311 online])</ref> – fikk venstresiden majoritet i nasjonalforsamlingen, og Chirac måtte utnevne sin motstander i presidentvalget, [[Lionel Jospin]], til ny statsminister. En ny ''cohabitation'' var dermed innledet.
[[Fil:Clintonchirac.jpg|miniatyr|Jacques Chirac og [[Bill Clinton]] utenfor [[Élyséepalasset]].]]

Samtidig brøt det ut en [[politisk skandale]] omkring RPRs, og flere andre partiers, økonomiske vandel i byen Paris. Som tidligere borgermester og leder av RPR var Chirac en sentral figur i saken, som fikk følge av anklage om valgfusk og misbruk av tillitsverv.<ref>{{webbref |titel=15 on Trial for France Electoral Fraud |url=http://www.gmanetwork.com/news/story/15158/news/world/15-on-trial-for-france-electoral-fraud |datum=12. september 2006 |arkivurl=https://archive.today/20130630231213/http://www.gmanetwork.com/news/story/15158/news/world/15-on-trial-for-france-electoral-fraud |arkivdatum=30. juni 2013 |hämtdatum=30. juni 2013 |verk=GMA News Online |språk=engelsk }}</ref>

Ved et utspill av Paris' nye borgermester ble deler av materialet fra den hemmelige forundersøkelsen kjent, noe som førte til at forundersøkelsen ble avskrevet. Et parlamentarisk forsøk ble gjort for å innlede tiltale via la Haute cour, en slags [[riksrett]]sinstans bestående av senats- og nasjonalforsamlingsmedlemmer. Tiltalen ble avvist på bakgrunn av konstitusjonens immunitetsklausuler.{{Tr}}

En av de større sakene var presidentmandatets lengde, der Chirac stilte seg nølende til en forkortning fra syv til fem år. En folkeavstemning ble imidlertid gjennomført, og trass i en rekordlav deltakelse gikk han til slutt med på en forkortning.{{Tr}} I mandatperioden klarte Jospins sosialistregjering også å gjennomføre en arbeidstidsforkortelse til 35 timers normalarbeidstid i uken. Striden mellom fagforbund og arbeidsgivere var skarp, men den sosialistisk ledede nasjonalforsamlingen klarte å drive gjennom loven.