Redigerer Ivar Aasen (avsnitt)

=== Mottagelse i offentligheten ===
[[Fil:Bjørnstjerne Martinus Bjørnson.jpg|thumb|[[Bjørnstjerne Bjørnson]]]]
[[Fil:Vinje.jpg|thumb|[[Aasmund Olavsson Vinje]]]]
I begynnelsen møtte Ivar Aasens arbeid entusiasme; han ble tildelt et livsvarig stipend som tilsvarte en professor-gasje, bøkene fikk voldsomt entusiastiske anmeldelser og solgte godt. [[Peter Andreas Munch|P.A. Munch]] og resten av det vitenskapelige miljøet støttet prosjektet, og [[Bjørnstjerne Bjørnson]] forsøkte å lære seg språket da han ble kjent med bergensmålmenn som [[Henrik Krohn]]. Ivar Aasens første eksperiment med en norsk skriftspråklig form, «Samtale mellem to bønder» fra 1849, kom på trykk i den konservative avisen ''[[Morgenbladet]]''.{{tr}}  

P.A. Munch hadde forlatt tanken om et nytt norsk skriftspråk som han hadde støttet i yngre dager og argumenterte mot landsmålet. Mange andre fra landets høyere klasser mente at et skriftspråk basert på bøndenes talemål ville innebære å vrake all kultur og alt åndelig fremskritt. Aasen svarte på kritikken på 1850-tallet med lange artikler, og han argumenterte med at dansk var tungt og vanskelig for folk som snakket norske dialekter. Han mente at en plutselig overgang til landsmålet ikke var ønskelig, men med opplæring i det nye skriftspråket ville folk oppdage at det var mye lettere å bruke enn dansk.<ref name="Venas" />

De første som forsøkte å skrive på Aasens nye norske skriftspråk, var de såkalte Bergensmålmennene (i første rekke [[Jan Prahl]], [[Georg Grieg]] og [[Henrik Krohn]]), trønderen Erik Sommer, som utga et lite hefte med «Soge-Visor» i 1857, og Aa.O. Vinje.

Ingen av disse betraktet Ivar Aasens landsmål som noe mer enn et utgangspunkt. I 1858 var det tre personer som utga tekster på landsmål, Aasen, [[Aasmund Olavsson Vinje]] og [[Jan Prahl]]. Alle tre hadde sitt eget språk, og ingen av disse språkene var umiddelbart forståelige for en som ikke kunne noe [[norrøn]]t.{{Trenger referanse}}