Redigerer Isfjorden (Svalbard) (avsnitt)

== Historie ==
=== De første kullkompaniene ===
Sommeren 1899 kom ishavsskipper [[Søren Zachariassen]] til Tromsø med 600 [[Hektoliter|hl]] kull fra [[Bohemanneset]] og andre steder ved Isfjorden. Dette partiet anses som det første kullpartiet som ble solgt fra Svalbard, men allerede under hvalfangertiden kjente man til kullforekomstene på øygruppen. Et av de første tonnene med kull som Zachariassen solgte, var til en [[lystbåt]] eid av [[Albert I av Monaco]].<ref name="Svalbard, vårt nordligste Norge side 196">{{Kilde bok
| forfatter= Torbjørn Torkildsen
| redaktør= Torbjørn Torkildsen
| utgivelsesår= 1998
| artikkel=
| tittel= Svalbard, vårt nordligste Norge
| bind=
| utgave= 3. utgave
| utgivelsessted= Oslo
| forlag= Aschehoug
| side=196
| isbn=82-03-22224-2
| id=
| kommentar=
| url=
}}</ref>

Zachariassen hadde fra 1862 kjent til de gode kullforekomstene, men klarte ikke å få noe økonomisk utbytte av sin innsats. I 1900 nevnte han sine kullfunn og ga kullprøver til ishavsskipperen [[Henrik Næss]]. Næss' interesse ble vekket, og sammen med tre andre interesserte sendte de åtte mann til øygruppen for å ta «et eller andet kullfelt i besittelse».<ref name="Svalbard, vårt nordligste Norge side 196" />

Nordmennene kom som de første i gang med kullproduksjon i 1903. Senere kom også andre nasjonaliteter til og disse hadde som regel bedre kunnskaper om kullproduksjon og større økonomisk løfteevne. Kampen om kullfeltene økte og anneksjonstavler ble slått opp og revet ned. Nordmennene kom til kort, selv om viljen var til stede. I 1906 solgte Henrik Næss og hans forretningspartnere sitt selskap Trondhjem-Spitsbergen Kulkompani til det amerikanske [[Arctic Coal Company]]. Søren Zachariassen som startet det hele, tjente lite på sine oppdagelser.

=== Etableringen av Longyearbyen ===
[[Fil:Bundesarchiv N 1572 Bild-1925-084, Polarfahrt Dampfer "München", Advent-Bay.jpg|thumb|Longyearbyen, 1925.]]

I 1901 reiste den amerikanske forretningsmannen John Munroe Longyear fra [[Michigan]] på cruise til Svalbard sammen med sin familie. På turen fikk han se [[Christian Michelsen]]s kullekspedisjon i [[Calypsobyen]] i [[Recherchefjorden]] sør på Spitsbergen. Longyears interesse for øygruppens kullforekomster var et faktum, og sommeren 1903 kom han tilbake til [[Adventfjorden]], hvor Longyearbyen i dag ligger.<ref name="Hvordan Longyearbyen ble til side 6">{{Kilde bok
| forfatter= Per Kyrre Reymert
| redaktør= 
| utgivelsesår= 2006
| artikkel= Hvordan Longyearbyen ble til
| tittel= Gruvebyen gjennom hundre år
| bind=
| utgave= 
| utgivelsessted= Longyearbyen / Tromsø
| forlag= Longyearbyen lokalstyre
| side=6
| isbn=
| id=
| kommentar=
| url=
}}</ref>

Det ble foretatt innsamlinger av kullprøver fra prøvefeltene til [[Trondhjem-Spitsbergen Kulkompani]] i [[Blomsterdalen (Svalbard)|Blomsterdalen]] og i fjellsiden ovenfor [[Hotellneset]]. Kullprøvene ble tatt med hjem til USA hvor de ble analysert og funnet gode. Trondhjem-Spitsbergen Kulkompani annekterte områder var til salgs, og Longyear så mulighetene som lå i gruvedrift på Spitsbergen, men han var tilbakeholden med å satse penger i et område hvor rettsforholdene var uklare. Først da det norske utenriksdepartementet i mai 1904 bekreftet at Spitsbergen var et [[ingenmannsland]], startet Longyears selskap [[Ayer & Longyear]] forhandlingene med Trondhjem-Spitsbergen Kulkompani om en overtagelse. I oktober 1904 ble kjøpskontrakten undertegnet, hvor Trondhjem-Spitsbergen Kulkompani fikk 18&nbsp;000 norske kroner i kontanter og 50&nbsp;000 norske kroner i aksjer i det nystiftede selskapet [[Arctic Coal Company]] (ACC).<ref>{{Kilde bok
| forfatter= Thor B. Arlov
| redaktør= 
| utgivelsesår= 2003
| artikkel=
| tittel= Svalbards historie
| bind=
| utgave= 2. utgave
| utgivelsessted= Trondheim
| forlag= [[Tapir Akademisk Forlag]]
| side=257
| isbn=82-519-1851-0
| id=
| kommentar=
| url=
}}</ref>

Den første ekspedisjonen ankom Adventfjorden 2. juni 1905 med skipet DS «Ituna» og var ledet av Longyears nevø William D. Munroe. Innslag ble gjort i fjellsiden og flere annekteringer ble foretatt i Isfjorden på vegne av Ayer & Longyear. I slutten av mai 1906 forlot skipet «Primo» [[Trondheim|Trondhjem]] med kurs for Adventfjorden. Om bord var William D. Munroe og hans hest, 50 mann, et skipsdekk med tømmer og treverk, samt et halvt tonn [[dynamitt]]. Skipet ankom Adventdalen 10. juni, og mannskapet ble innlosjert i det gamle hotellet fra 1896 på Hotellneset og innledet det første året med ordinær gruvedrift. Det ble bygget ti hus, vanntilførsel ble etablert, og taubanen som skulle frakte kull fra gruveåpningen og ned til sjøen, ble påbegynt. I løpet av det første året ble gruvegangen 65 meter lang i et kullag på 1,30 meter.<ref>{{Kilde bok
| forfatter= Per Kyrre Reymert
| redaktør= 
| utgivelsesår= 2006
| artikkel=
| tittel= Gruvebyen gjennom hundre år
| bind=
| utgave= 
| utgivelsessted= Longyearbyen / Tromsø
| forlag= Longyearbyen lokalstyre
| side=7
| isbn=
| id=
| kommentar=
| url=
}}</ref> Skipet DS «Ituna» som gjennom høsten hadde fraktet kull ned til fastlandet, seilte ned for siste gang før vinteren 2. oktober og tok med seg de som ikke skulle overvintre. Av de 50 mennene som ble med opp, ble 22 menn igjen for å overvintre.

Etter fem års drift hadde Arctic Coal Company brukt 1,5 millioner kroner, uten at produksjonen og lønnsomheten hadde nådd et tilfredsstillende nivå. Gruveselskapet var utsatt for tekniske problemer, lave kullpriser, arbeidskonflikter og stridigheter med norske myndigheter i forbindelse med skipskontroll, eiendomsskatten på selskapets eiendommer på fastlandet og striden om telegrafforbindelse. Norske telegrafmyndigheter nektet Arctic Coal Company å sette opp en lenkestasjon i [[Finnmark]] som ville opprette telegrafforbindelse mellom gruvesamfunnet og USA. I stedet satte [[Telegrafverket|Telegrafvesenet]] opp en egen stasjon like etterpå på [[Finneset]] i [[Grønfjorden (Svalbard)|Grønfjorden]] i 1911.<ref name="Svalbards historie side 259">{{Kilde bok
| forfatter= Thor B. Arlov
| redaktør= 
| utgivelsesår= 2003
| artikkel=
| tittel= Svalbards historie
| bind=
| utgave= 2. utgave
| utgivelsessted= Trondheim
| forlag= [[Tapir Akademisk Forlag]]
| side=259
| isbn=82-519-1851-0
| id=
| kommentar=
| url=
}}</ref>
Denne stasjonen fikk stor betydning året etter, da det ble innført [[radio]]plikt i Nord-Atlanteren som følge av [[RMS «Titanic»|«Titanic»]]-forliset. I [[1930]] ble kortbølge-radiotjenestene utvidet med etableringen av [[Isfjord radio]] helt ytterst i fjorden for å sikre den utsatte skipsfarten til gruvehavnene i fjorden. Etter etableringen av [[Telenor Svalbard]] inne i Longyearbyen flyttet hovedsenderen en stund til [[Svalbard lufthavn, Longyear|flyplassen]], hvor det ble drevet kombinert kyst- og flyplassradio helt fram til [[1995]].

Sommeren 1912 ble det gjennomført en omfattende streik i Longyear City, hvor svenske [[Syndikalisme|syndikalister]] hadde en sentral rolle. Arbeidskonflikten førte til at 238 arbeidere ble sendt tilbake til fastlandet. Det var ofte streiker i gruvene, blant annet i første driftsår og i alle årene mellom 1910 og 1913. Streikene var som regel ikke motivert av lønnsforholdene, men av dårlige levevilkår som trangboddhet, dårlig hygiene, dårlig mat og kulturforskjeller mellom norske arbeidere og amerikanske ledere.<ref name="Svalbards historie side 259" />

Energiforsyningen ble stabil da en første kulldrevet kraftstasjon ble etablert i [[1920]]. Denne ble i [[1982]] erstattet av det mer moderne kullkraftverket [[Longyear Energiverk]], sammen med et [[fjernvarme]]nett.<ref>[http://www.lokalstyre.no/Modules/theme.aspx?Category.ID=686&ElementID=657&ObjectType=Article Lokalstyret] {{Wayback|url=http://www.lokalstyre.no/Modules/theme.aspx?Category.ID=686&ElementID=657&ObjectType=Article |date=20110115181751 }} - «Energiverket».</ref>

=== Andre verdenskrig ===
[[Fil:Scharnhorst-2-A503-FM30-50.jpg|thumb|Slagkrysseren [[«Scharnhorst» (1936)|«Scharnhorst»]] satte Longyearbyen i brann 8. september 1943. «Scharnhorst» ble senket 26. desember 1943 ca. 60 nautiske mil nord av Nordkapp. Slagkrysseren ble truffet av 12 torpedoer. Bare 36 mann av besetningen på 1&nbsp;800 ble reddet.]]

Ved utbruddet av [[andre verdenskrig]] var den samlede befolkningen på Svalbard 900 nordmenn og 2000 sovjetere, og frem til august 1941 foregikk det normal drift og utføring både på norsk og sovjetisk side.

Etter [[Operasjon Barbarossa|Tysklands angrep på Sovjetunionen]] den 22. juni 1941 iverksatte de allierte den 31. juli vakt ved alle gruvene. Alle sovjetiske statsborgere ble evakuert med britiske krigsskip til Russland i slutten av august, mens nordmennene ble ført til Storbritannia om bord på [[MS «Empress of Canada»|«Empress of Canada»]] 3. september. Samtidig ble alle strategiske objekter som blant annet kull- og oljelagre, kraftstasjoner og radiostasjoner destruert. Norske styrker ble stasjonert i Longyearbyen, Barentsburg og [[Sveagruva]].

Det ble fra Store Norske Spitsbergen Kulkompani og fra norske myndigheter gjort forsøk på å kombinere garnisonsetablering med gjenopptagelse av driften, men forsøkene mislyktes. I mai 1942 var [[Operasjon Fritham]] et forsøk på å etablere en norsk stasjon.

Tyske styrke angrep Longyearbyen 8. september 1943 med blant annet slagkrysseren [[«Scharnhorst» (1936)|«Scharnhorst»]], hvor både byen og Gruve 2 ble skutt i brann. Sverdrupbyen som ligger lengst inne i Longyeardalen ble ikke truffet og var intakt etter krigens slutt. De store ødeleggelsene etter angrepet skapte en ny økonomisk krise for Store Norske Spitsbergen Kulkompani. Selskapet styreformann, [[Hilmar Reksten]], mente at den norske staten måtte erstatte krigsødeleggelsene. Løsningen ble at selskapet tok opp statlige lån i 1943, 1944 og 1946, samt at staten stilte som garantist for lån i private banker i 1945. I 1948 ble Store Norske Spitsbergen Kulkompani tilkjent 16,5 millioner kroner av [[Krigsskadetrygden for bygninger|Krigsskadetrygden]].

=== Tiden etter andre verdenskrig ===
[[Fil:Svalsat 2.jpg|thumb|Platåberget med synlig, bar rullebane på Svalbard lufthavn og de hvite antennene til [[Svalbard satellittstasjon|Svalsat]] oppå fjellet. Isfjorden er islagt i forgrunnen.]]
Etter andre verdenskrig begynte en fullstendig gjenoppbygging av Barentsburg og Longyearbyen, hvor Store Norske Spitsbergen Kulkompani brukte store beløp på Longyearbyen. Produksjonen startet først opp i Gruve 1, men ble i 1951 erstattet av Gruve 2. I 1963 var årsproduksjonen i de norske gruvene 430&nbsp;000 tonn, hvor 170&nbsp;000 tonn ble eksportert.

I 1975 åpnet den første helårsflyplassen i Longyearbyen, etter at regjeringen hadde satt ned et utvalg i 1964 for å vurdere transportbehovene og mulighetene for bedre samband mellom Svalbard og fastlandet. Alternativene som ble vurdert var bygging av en [[isbryter]] eller en flyplass. Det regjeringsoppnevnte utvalget anbefalte en flyplass for å sikre helårig forbindelse, og i 1971 ble det fattet et vedtak om bygging av flyplass. Det ble sendt ut en orientering til [[Svalbardtraktaten|traktatlandene]], hvor det ble presisert at flyplassen ville være åpen for alle statsborgerne i traktatlandene og kun ville bli benyttet til sivile formål. Flyplassen ble offisielt åpnet ved 50-årsjubileet for Norges overtagelse av suvereniteten over Svalbard 14. august 1975.

En globalt viktig etablering ved fjorden er [[Svalbard satellittstasjon]] (Svalsat), som siden [[1997]] drives på [[Platåberget]] over flyplassen og Longyearbyen av [[Kongsberg Satellite Services]].<ref>[http://www.ksat.no/Products/Svalsat.htm Svalsat hjemmeside] {{Wayback|url=http://www.ksat.no/Products/Svalsat.htm |date=20091225063511 }}.</ref> Denne stasjonen har 7 antenner og tar ned data fra den japanske solsatellitten Hinode, og videre fra vær-, miljø- og klimasatellitter fra [[Den europeiske romfartsorganisasjonen|ESA]], [[National Oceanic and Atmospheric Administration|NOAA]], [[NASA]] og andre utenlandske organisasjoner. Stasjonen har 14 sirkumpolare passeringer i døgnet og leser blant annet alle bildedata som tas av ismassene over Nordpolen. I [[2003]] anla [[Norsk romsenter]] og [[Telenor]] en dobbel sjøkabel fra [[Harstad]] til Longyearbyen via Isfjorden og Adventfjorden, som sikrer væruavhengig overføring av all tele- og datatrafikk til og fra Svalbard.