Redigerer Isabella I av Castilla (avsnitt)

=== Regjering ===
[[Fil:Gallegocatholicmonarchs.jpg|thumb|Helgenbilde med Madonna og Jesubarnet i midten og de katolske monarker bedende foran på hver side. Maleri av Fernando Gallego, midten av 1490-tallet.]]
Historikeren Kirstin Downey har argumentert at Isabella var den som førte Spania fra en middelaldersk til en form for moderne regjeringsmodell. Ettersom hennes ektemann Ferdinand hadde signert en avtale om å begrense sin makt til den av en prinsgemal var det meste av rikets makt kontrollert av henne. Hun benyttet sin makt til det fulle. Hun besluttet å benytte seg av [[den spanske inkvisisjonen]] til å forene Spania kulturelt og religiøst, men har i ettertiden stått fram som en religiøs fanatiker ved å la alle jøder og muslimer enten bli forvist eller tvangskonvertert. Særlig forvisningen av jødene og deres kunnskap var et tap for Spania.<ref name="Eriksen63">Eriksen, Trond Berg; Harket, Håkon; Lorenz, Einhart (2005): ''Jødehat. Antisemittismens historie fra antikken til i dag'', Cappelen, ISBN 978-82-02-30624-3, s. 63</ref> Det ble i midlertidig oppveid av hennes finansiering og støtte til [[Christofer Columbus]]' oppdagelse og utforskning av [[Den nye verden]] som skaffet store rikdommer til Spania. Med Columbus, konkluderte Downey, fant hun en mann med messiansk [[utopi]]sk fantasi som var lik hennes egen. I løpet av to tiår etter hennes død var Spania blitt «verdens første virkelige supermakt».<ref>Downey, Kirstin (2014): ''Isabella: The Warrior Queen'', s. 412</ref>

Både Isabella og Ferdinand etablerte meget få helt nye statlige administrative institusjoner i sine respektive kongeriker. Deres fremste prestasjon var å benytte mer effektivt de institusjoner som allerede eksisterte under Johan II og Henrik IV.<ref>Edwards, John (2005): ''Ferdinand and Isabella''. Pearson Education Limited, s. 28</ref> Historisk hadde sentrum for regjeringen i Castilla vært den kongelige husholdning, omgitt av hoffet. Husholdningen var tradisjonelt delt i to overlappende deler. Den første besto av husholdningens myndighetspersoner, hovedsakelig folk fra adelen som utførte de administrative og politiske funksjonene som de fikk særskilt betaling å utføre. Den andre delen besto av rundt 200 faste ''continos'', tjenere, som utførte en lang rekke av konfidensielle funksjoner på vegne av herskeren.<ref>Edwards, John (2005): ''Ferdinand and Isabella''. Pearson Education Limited, s. 29</ref> På 1470-tallet da Isabella begynte å ta fast grep om den kongelige administrasjonen, var myndighetspersonene av seniorrang kun ærestitler og holdt utelukkende av adelen. Posisjonene av en mer sekretærlignende vesen ble ofte holdt av senior kirkemenn. Betydelige utbytte var knyttet til slike kontorer og var derfor ettertraktet. Mens adelen ble beæret med vakre titler var de enkeltindivider av lavere sosial status som ofte gjorde det virkelige arbeidet.<ref>Edwards, John (2005): ''Ferdinand and Isabella''. Pearson Education Limited, s. 29-32</ref>

Tradisjonelt var gruppen av rådgivere til herskerne den kongelige råd. Rådet hadde under monarken full makt til å løse alle lovlige og politiske disputter. Rådet var ansvarlig for å lede alle administrative myndighetspersoner, slike som kronens representanter i alle større byer. Det var også en høyesterett for kongedømmet.<ref>Edwards, John (2005): ''Ferdinand and Isabella''. Pearson Education Limited, s. 30</ref> I 1480, under ''cortes'' (rådet) i Toledo, gjorde Isabella mange reformer i det kongelige rådet. Tidligere hadde det vært to særskilte, skjønt overlappende kategorier av kongelige rådsmedlemmer. En dannet en gruppe som hadde både juridisk og administrativt ansvar. Denne besto av en del biskoper, en del adelige, og i økende grad av profesjonelle administratorer med juridisk utdannelse som ble kjent som ''letrados''. Den andre kategorien var tradisjonelle rådsmedlemmer som hadde en mindre formell rolle. Denne rollen var i stor grad avhengig av den enkeltes personlige og politiske innflytelse hos monarken. Under Isabella ble denne gruppen fullstendig fjernet.<ref>Edwards, John (2000): ''The Spain of the Catholic Monarchs 1474–1520''. Blackwell Publishers Inc, s. 42-47</ref>

Isteden støttet Isabelle seg mer på profesjonelle administratorer enn tidligere. Disse menn var enten borgere eller fra lavadelen. Rådet ble også omorganisert og offisielt besatt av en biskop, tre caballeros, og åtte eller ni advokater som besatte rådet til enhver tid. Mens adelen ikke lenger direkte var involvert i statens affærer, var de velkommen til å overvære møtene. Antagelig håpet Isabella å tvinge adelen til å velge om de ville delta eller ikke, og således filtrere ut de som ikke var dedikert til nasjonen og dens sak.<ref>Plunkett, Ierne (1915): ''Isabella of Castile''. The Knickerbocker Press, s. 142</ref>

Isabella så også behovet for styrke den personlige tilknytningen mellom henne selv som monarken og sine undersåtter. Derfor avsatte Isabella og Ferdinand en time hver fredag hvor folk av alle former kunne komme til dem med sine klager. Det var en ny form for personlig utøvelse av rettferdighet som Castilla ikke hadde opplevd tidligere. Nasjonens statsråd ble omformet og ledet av kongen og dronningen. Dette departementet tok seg hovedsakelig av utenlandske saker og forhandlinger, å motta og lytte til ambassadører og sendebud, og gjennomføre forretninger med [[den hellige stol]] i [[Roma]]. I tillegg var det også en høyesterett for Santa Hermandad, et finansråd og et eget råd for kun saker som angikk [[Kongedømmet Aragón|Aragón]].<ref>Plunkett, Ierne (1915): ''Isabella of Castile''. The Knickerbocker Press, s. 143</ref> Mange av reformene synes å ha gjort ''cortes'', riksrådet, sterkere, men i virkeligheten mistet rådet politisk makt under Isabella og Ferdinand. Monarkene bevegde seg i retning av en ikke-parlamentarisk regjering og riksrådet ble bortimot en passiv rådgivende organ som ga automatisk tilslutning til lovgivning som hadde blitt planlagt og skrevet av den kongelige administrasjonen.<ref>Edwards, John (2000): ''The Spain of the Catholic Monarchs 1474–1520''. Blackwell Publishers Inc, s. 49</ref>

Etter reformene til ''cortes'' i Toledo, beordret dronningen en kjent jurist, Alfonso Diaz de Montalvo, å påta seg oppgaven å fjerne alt juridisk grums og sette sammen det gjenværende til en sammenhengende lovverk. I løpet av fire års arbeid sto det ferdig i åtte tykke bind og ''Ordenanzas Reales''<ref>{{Kilde www |url=http://derecho.isipedia.com/primero/cultura-europea-en-espana/comentarios-de-texto-resueltos---cee/ordenanzas-reales-de-castilla |tittel=Ordenanzas reales de Castilla |besøksdato=2015-05-10 |arkiv-dato=2015-05-18 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20150518081400/http://derecho.isipedia.com/primero/cultura-europea-en-espana/comentarios-de-texto-resueltos---cee/ordenanzas-reales-de-castilla |url-status=yes }}</ref> fikk en framtredende posisjon i alle juridiske bokhyller.<ref>Plunkett, Ierne (1915): ''Isabel of Castile''. The Knickerbocker Press, s. 146</ref>