Redigerer Irlands historie (avsnitt)

== Normanniske Irland (1169–1536) ==
* ''Se hovedartikkel, [[Den anglo-normanniske invasjonen av Irland]]''
=== Normannernes ankomst ===
[[Fil:Ireland tower house near quin county clare.jpg|thumb|left|Et tårnhus nær Quin i grevskapet [[Clare (grevskap)|Clare]]. Normannerne konsoliderte sin tilstedeværelse i Irland ved å bygge hundrevis av festninger og tårn som dette.]]
På midten av 1100-tallet var Irland sammensatt og politisk inndelt i et skiftende hierarki av flere småriker og større kongeriker, og med en overkonge som hevdet autoritet over de fleste av de andre kongene. Makten ble utøvd av lederne for noen få regionale dynastier som kjempet mot hverandre om overherredømmet over hele øya. En av disse mennene, kong [[Diarmaid Mac Murchadha]] av [[Leinster]],<ref>Ní Mhaonaigh, Máire (oktober 2009): [https://www.dib.ie/biography/mac-murchada-diarmait-macmurrough-dermot-a5075 «Mac Murchada, Diarmait (MacMurrough, Dermot)»], ''Dictionary of Irish Biography'', doi[https://doi.org/10.3318/dib.005075.v1 10.3318/dib.005075.v1]</ref> ble tvangsforvist av den nye overkongen, [[Ruaidrí Ua Conchobair]] fra det vestlige kongeriket [[Connacht]]. På flukt til [[Aquitaine]] fikk Diarmait tillatelse fra [[Henrik II av England]] til å rekruttere [[Normannere|normanniske]] [[ridder]]e for å gjenvinne riket sitt. De første normanniske ridderne gikk i land i Irland i [[1167]], etterfulgt av hovedstyrkene til normannere, [[Wales|walisere]] og [[Flandern|flamlendere]]. De oppnådde ta makten over Diarmaits rike i løpet av noe uker og angrep hans naboriker. Denne militære intervensjonen ble sanksjonert av kong Henrik II av England. Til gjengjeld hadde Diarmait sverget lojalitet til Henry og lovet land til normannerne. Flere fylker ble gjenopprettet til Diarmaits kontroll, og han giftet sin datter [[Aoife MacMurrough]] til normanneren [[Richard de Clare, 2. jarl av Pembroke|Richard de Clare]], kjent som «Strongbow», og gjorde ham til arving av sitt rike. Diarmait døde i mai 1171 og Strongbow gjorde krav på Leinster som Diarmait hadde lovet ham.

[[Fil:Lordship of Ireland, 1300.png|thumb|Lordship av Irland, markert i rødt.]]
Dette uroet kong Henrik II, som fryktet etableringen av en rivaliserende normannisk stat i Irland. Følgelig bestemte han seg for å etablere sin autoritet. I 1177 ble gjorde han sin sønn [[Johan av England]] til Lord av Irland ved rådsforsamlingen i Oxford.<ref>Connolly, S.J. (2007): ''The Oxford Companion to Irish History'', Oxford Univ. Press. ISBN 978-0-19-923483-7; s. 423.</ref>

Med autoriteten til en [[Pavelig bulle|pavelige bulle]] ''[[Laudabiliter]]'' fra pave [[Hadrian IV]] (født Nicholas Breakspear(e), den eneste engelskmannen som har vært [[pave]])<ref>Summerson, Henry (23. september 2004): [https://www.oxforddnb.com/display/10.1093/ref:odnb/9780198614128.001.0001/odnb-9780198614128-e-92730 «Adrian IV: England's only pope»], ''Oxford Dictonary of National Biography''</ref> gjorde Henrik landgang i oktober 1171 med en stor flåte med 500 riddere og 4000 soldater ved [[Waterford]] for å ta kontroll over både normannerne og irene, og ble den første kongen av England som satte sine føtter på irsk jord.<ref>[https://www.waterfordmuseum.ie/exhibit/web/Display/article/315/1/The_English_Invasion_Henry_II_Visits_Waterford.html «Henry II Visits Waterford - The English Invasion»], ''Waterford Country Museum''</ref> Henrik tildelte irske territorier til sin yngre sønn Johan med tittelen [[Lord av Irland|''Dominus Hiberniae'']], «Herre over Irland». Ettersom Johan overraskende etterfulgte sin bror som konge, kom dermed Irland direkte under kronen. Irland var nominelt et «''Lordship''», hvor den engelske konge også hadde tittelen ''Lord av Irland'' fram til [[1541]]. Henrik erklærte at de norrøn-irske byene var [[krongods]] og opprettet [[kirkemøtet i Cashel]] for å reformere den irske kirke. Hensikten var blant annet å få den irske kirken til å anerkjenne Henriks kongelige autoritet.<ref>[https://www.oxfordreference.com/display/10.1093/oi/authority.20110803095553356 «Council of Cashel»], ''Oxford Reference''</ref> Det irske kirkehierarkiet underkastet seg Henrik, og trodde at hans inngripen ville bringe større politisk stabilitet,<ref name="Flanagan_30">Flanagan, Marie Therese (2005): "Anglo-Norman Invasion", i: Duffy, S. (red.): ''Medieval Ireland: An Encyclopedia''. New York: Routledge. ISBN 0-415-94052-4; s. 30</ref> men det var etter hvert åpenbart at Henrik «benyttet kirken som et virkemiddel i erobringen.»<ref name="Daniell_65–66">Daniell, Christopher (2013): ''From Norman Conquest to Magna Carta: England 1066–1215''. Routledge. s. 65–66.</ref> Flere irske ledere underkastet seg, kanskje i håp om at Henrik ville tøyle det normanniske ekspansjonen, men isteden ga kongen det ennå ikke erobrede irske kongeriket [[Mide]] til normanneren Hugh de Lacy, og da Henrik reiste fra Irland fortsatte krigen mellom irene og normannerne.<ref>[http://www.navanhistory.ie/index.php?page=hugh-de-lacy «Hugh de Lacy, Lord of Meath»], ''Navan & District Historical Society''</ref><ref>Veach, Colin (2007): [https://www.historyireland.com/relentlessly-striving-for-more-hugh-de-lacy-in-ireland/ “Relentlessly striving for more”: Hugh de Lacy in Ireland], ''History Ireland''</ref> Da [[Johan av England|Johan]] senere ble konge av England, kom «Lordship/Herredømmet av Irland» direkte under den engelske kronen.<ref>[https://www.oxfordreference.com/display/10.1093/oi/authority.20110803100010863 «Lordship of Ireland»], ''Oxford Reference''</ref>

=== Lord av Irland ===
[[Fil:Trim Castle 6.jpg|thumb|Det normanniske borgtårnet og de ytre befestningsmurene til Trim Castle.]]
Normannerne kontrollerte opprinnelig hele østkysten, fra [[Waterford]] til østlige [[Ulster]], og trengte seg også inn i et betydelig del av innlandet. De ulike delene av Irland ble styrt av mange småkonger. Den første herre av Irland var kong Johan, som besøkte Irland i [[1185]] og [[1210]] og hjalp til med å konsolidere de områdene som normannerne kontrollerte samtidig som han sørget for at mange av irske kongene sverget troskap til ham.

Gjennom 1200-tallet var politikken til de engelske kongene å svekke makten til de normanniske herrene i Irland. For eksempel oppfordret kong Johan at Hugh de Lacy måtte stabilisere seg og deretter styrte Herren av Ulster, før han utnevnte ham som den første jarlen av Ulster. Hiberno-Norman-samfunnet led av en rekke invasjoner som stoppet spredningen av deres bosetting og makt. Politikk og hendelser i irsk-gælisk Irland tjente til å trekke nybyggerne dypere inn i irenes sfære. Videre, i motsetning til anglo-normannerne, førte ikke de irsk-gæliske kongene detaljerte inventarer av eiendom og regnskaper. Sammen med fraværet av arkeologiske bevis på det motsatte, har dette fristet mange lærde fra middelalderens vestlige Irland til å være enige med historikeren [[Gerald av Wales]] som fra begynnelsen av 1200-tallet hevdet at de irske kongene ikke bygde festninger.<ref>Lobell, Jarrett A. (mars-april 2020): Inside a Medieval Gaelic Castle, ''Archaeology'', s. 27</ref>

Normannerne kontrollerte fra begynnelsen av hele østkysten, fra Waterford til det østlige Ulster, og noen områder vestover til [[Galway (grevskap)|Galway]] og [[Mayo (grevskap)|Mayo]]. De hiberno-normanniske jarledømmene ble de største maktfaktorene i Irland, da de kontrollerte enorme områder som var praktisk talt uavhengige av Dublin eller London. Det hiberno-normanniske samfunnet fikk etter hvert en rekke problemer som førte til at de ikke lenger var i stand til å ta kontroll over nye områder, og de ble også trukket lenger og lenger inn i det [[gæler|gæliske]] Irland. 

Normannernes ankomst endret det irske jordbrukslandskapet. Nye elementer var blant annet produksjon av høy i stor skala;<ref name="Duffy_7-9">Duffy, Seán (2005): ''Medieval Ireland: An Encyclopedia''. Routledge, s. 7–9.</ref> dyrking av [[Pæreslekta|pærer]] og [[kirsebær]];<ref name="Duffy_7-9"/> større [[Tamsau|saueraser]];<ref name="Duffy_7-9"/> og innføring av forskjellige nye dyr som [[kanin]]er, [[abbor]], [[gjedde]] og [[karpe]].<ref name="Duffy_7-9"/> En annen økonomisk effekt var den utbredte bruken av mynter, opprinnelig introdusert av de norrøne nordboerne. På slutten av 1180-tallet under Johans herredømme ble de første normanniske myntene i Irland preget. Andre myntverk opererte i de store byene, med John de Courcy i Ulster som til og med preget mynter i sitt eget navn.<ref name="Duffy_66-68">Duffy, Seán (2005): ''Medieval Ireland: An Encyclopedia'', s. 66–68.</ref>

Som ved erobringen av England begynte normannerne også en utstrakt byggingen av festninger, en nøkkelelement i [[Føydalisme|det føydale systemet]] de brakte til Irland, og runde, befestede tårn. Fra 1169 til midten av 1300-tallet var festninger for det meste knyttet til det normanniske herredømmer[76] og dannet grunnlaget for nye bosetninger.<ref name="Duffy_66-68"/> Et godt eksempel er den normanniske festningen [[Trim Castle]] i byen [[Trim (Irland)|Trim]], som fortsatt står. Den ble bygget i løpet av en periode på 30 år av Hugh de Lacy og hans sønn Walter de Lacy for å kontrollere omgivelsene og er den største normanniske festningen i Irland.<ref>[https://www.discoverboynevalley.ie/boyne-valley-drive/heritage-sites/trim-castle «Trim Castle»], ''Discover Boyne Valley''</ref><ref>[https://curiousireland.ie/trim-castle-trim-co-meath-1176/ «The largest & most imposing Anglo-Norman castle ever constructed in Ireland»], ''Curious Ireland''</ref>

===Gælisk gjenoppvåkning fra 1254===
[[File:Durer-Irish-16thC.jpg|thumb|right|Iriske soldater, 1521 – av [[Albrecht Dürer]].]]

Normannerne i Irland utviklet i årene etter erobringen en konkurrerende rivalisering seg imellom i begjæret etter landområder, noe som fikk en del av dem til å støtte irske herrer som konkurrerte med deres normanniske rivaler. Ved 1261 hadde svekkelsen av normannerne blitt åpenbar da [[Finghin Mac Cárthaigh]], konge av [[Desmond (Irland)|Desmond]], beseiret en normannisk hær i slaget ved Callann.<ref>Ó Murchadha, Diarmuid (1961): [https://web.archive.org/web/20060116015416/http://mccarthy.montana.com/Articles/BattleOfCallann.html «The Battle of Callan, A.D. 1261»], ''Journal of the Cork Historical and Archaeological Society''</ref> Krigen fortsatte mellom de forskjellige herrene og jarlene i rundt 100 år, og forårsaket mye ødeleggelse, særskilt rundt Dublin. I denne kaotiske situasjonen vant lokale irske herrer tilbake store landområder som familiene deres hadde mistet siden den normanniske erobringen og holdt dem selv etter krigen var over.

Ved begynnelsen av 1300-tallet hadde ikke irene hatt noen overkonge siden [[Ruaidrí Ua Conchobair]], og de irske lederne søkte over til Skottland og oppmuntret [[Robert Bruce]] til å sende en hær for å drive de normanniske nybyggerne ut. Til gjengjeld skulle de krone broren hans overkonge. Robert Bruce hadde understreket i et brev til de irske lederne i 1315 fellesskapet mellom skottene og irene: «Mens vi og du, og vårt folk og ditt folk, frie siden de eldste tider, deler samme nasjonalitet og blir oppfordret til å komme sammen mer ivrig og gledelig i vennskap ved et felles språk og ved felles skikker (...) permanent styrking og opprettholdelse av det spesielle vennskapet mellom oss og dere, slik at vår nasjon med Guds vilje kan være i stand til å gjenvinne sin eldgamle frihet...» I dette ble det definert at skottene og irlenderne selv betraktet seg som samme folk som talte et felles gælisk språk.<ref> Duffy, Seán (1999): [https://www.historyireland.com/medieval-scotland-ireland-overcoming-the-amnesia/ «Medieval Scotland & Ireland: overcoming the amnesia»], ''History Ireland'' </ref> Styrken i dette historiske sitatet ble understreket av [[Irlands president]] [[Michael D. Higgins]] da han gjentok det under et statsbesøk i [[Skottlands parlament]] i [[Edinburgh]] i 2016.<ref>[https://www.president.ie/en/media-library/speeches/address-by-president-michael-d-higgins-to-the-scottish-parliament «Address by President Michael D Higgins to the Scottish Parliament»], Edinburgh, Scotland, 29 June 2016, ''President of Ireland''</ref> Sitatet markerte også den gæliske oppvåkningen i Irland på 1300-tallet.

Den 26. mai 1315 gjorde mer enn 5000 skotske soldater i land ved Larne nær [[Carrickfergus]] i Ulster, ledet av [[Edward Bruce]], bror av kong [[Robert Bruce]] av Skottland. Det var veteransoldater fra [[den skotske uavhengighetskrigen]] mot England. Skottene hadde påført England et knusende nederlag i [[slaget ved Bannockburn]] i juni 1314, og i tillegg til å hjelpe irske forbundsfeller, hadde Bruce-familien også slekt i Ulster, foruten at Robert Bruce også ville opprette en andre front mot England i Irland. I løpet av en måned seiret de mot en normanniske hær ved Moiry Pass i Armagh. Edward Bruce gikk seirende fra slag til slag inntil veien til Dublin lå åpen.<ref>Scott, Ronald McNair (2002): ''Robert the Bruce'', Carroll & Graf, ISBN 0-7867-0329-6, s. 173</ref> I slaget ved Kells mot [[Roger Mortimer, 1. jarl av March]] i november 1315 vant Bruce og Mortimer unnslapp med nød og neppe. Normannerne i Dublin tok drastiske skritt for å forsvare byen: forstadene rundt ble brent ned og det ble tatt stein fra kirkene i byen for å forsterke bymurene.<ref name="Shama"> Shama, Simon (17. februar 2011): [https://www.bbc.co.uk/history/british/middle_ages/ireland_invasion_01.shtml "Invasions of Ireland from 1170 - 1320"], ''BBC History''</ref> Bruce valgte å ikke beleire byen og marsjerte videre sørover. Den 2. mai ved Dundalk ble Edward Bruce kronet til overkonge av hele Irland.<ref>Scott (2002), s. 174</ref> Det kunne ha gått, om det ikke var for at [[Den store hungersnøden 1315–1317|den store europeiske hungersnøden]] rammet Irland i 1317. Høsten 1318 ledet Bruce sine menn mot Dundalk, kanskje i søken etter mat og forsyninger under de harde sultforholdene. Rett utenfor Dundalk ble de angrepet av en normannisk hær under ledelse av John de Bermingham den 14. oktober.<ref>Scott (2002), s. 179</ref> Kildene er usikre, men i henhold til den skotske kronikøren [[John Barbour]], var Edward Bruce selv arkitekten bak sitt nederlag ved å konfrontere en langt større hær. Bruce, den siste overkonge av Irland, ble drept, kroppen hans ble [[Hengning, trekking og kvartering|kappet opp]] og sendt til forskjellige byer i Irland, og hodet hans ble levert i triumf til kong [[Edvard II av England]].<ref name="sentral">[https://www.irishcentral.com/roots/history/edward-bruce-high-king-ireland «On This Day: Edward Bruce, the last High King of Ireland, dies in 1318»], ''Irish Sentral'' 14. oktober 2022</ref>.

[[Fil:Grave Of King Edward De Bruce.jpg|thumb|Det finnes en grav for Edward Bruce, den siste overkonge av Irland, i kirkegården i Faughart i [[Louth (grevskap)|Louth]].]]
Selv om historien om Edwards Bruce krigføring i Irland stor grad har forsvunnet fra den folkelige bevisstheten, har historikere lenge erkjent at «Bruce-kampanjen i Irland var en begivenhet av vidtrekkende betydning».<ref>[https://discoverulsterscots.com/history-culture/edward-bruce «Edward Bruce»], ''Discover Ulster-Scots''</ref> Under den kaotiske krigføringen benyttet irene mulighetene til å ta tilbake store områder som deres slekter hadde mistet etter normannernes invasjon. Ikke minst hadde Bruce gitt irske ledere som Donnell O'Neill av Tyrone, Bruces fremste allierte, en stemme i motstanden mot England. De skrev en «protest fra de irske fyrstene» til pave [[Johannes XXI]] for å rettferdiggjøre kroningen av Edward Bruce på Irlands trone.<ref name="Shama"/><ref>[https://www.oxfordreference.com/display/10.1093/oi/authority.20110803100413534 «Remonstrance of the Irish Princes»], ''Oxford Reference''</ref>

[[Svartedauden]] kom til Irland i [[1348]]. De de fleste av de engelske og normanniske innbyggerne i Irland bodde i byer og landsbyer, rammet pesten dem langt hardere enn de innfødte irene, som bodde i mer spredte landlige bosetninger.<ref>[https://www.medieval.eu/the-black-death-in-ireland/ «The Black Death in Ireland»], ''Medieval Histories'' 29. desember 2019</ref> Etter at det hadde gått over, kom gælisk-irsk språk og skikker til å dominere landet igjen. Det engelskkontrollerte territoriet krympet til et befestet område rundt Dublin ([[The Pale]]), og normanniske herskere hadde liten faktisk autoritet utenfor (utover the Pale).

Utenfor The Pale begynte de gjenlevende hiberno-normanniske adelsmennene drev inn i en kulturell [[assimilering]] ved å ta opp irsk språk og irske skikker, og en samtidig engelsk kommentator skrev at de «ble mer irske enn irene selv» ([[latin]]: ''Hiberniores Hibernis ipsis'').<ref>MacLysaght, Edward (1982): [http://www.heraldry.ws/info/article06.html ''More Irish Families''] {{Wayback|url=http://www.heraldry.ws/info/article06.html |date=20060504232037 }}. Irish Academic Press. ISBN 0-7165-0126-0. Sitat: «Some became completely integrated, giving rise to the well known phrase 'Hiberniores Hibernis ipsis' (more Irish than the Irish themselves). These formed septs on the Gaelic-Irish pattern, headed by a chief. The Gall & Gael became virtually indistinguishable.»</ref> I de følgende århundrene sto de generelt på irenes side i konflikter, og de forble [[Den katolske kirke|katolske]] etter [[reformasjonen]]. De engelske myndighetene i The Pale var så engstelige for denne gælifiseringen at de vedtok spesielle lover, [[Kilkennystatuttene]] etter parlamentet i [[Kilkenny]] som vedtok dem i 1366, som forbød personer av engelsk opphav å snakke irsk, å bære irske klær eller å gifte seg med irer. Ettersom myndighetene hadde liten rekkevidde utenfor The Pale fikk lovene liten effekt.<ref>[https://exploringcelticciv.web.unc.edu/statutes-of-kilkenny/ «Statutes of Kilkenny»], ''Exploring Celtic Civilizations''</ref>

Innen slutten av [[1400-tallet]] var det knapt noen engelsk sentraladministrasjon igjen i Irland. Engelskmennenes oppmerksomhet hadde blitt avledet av [[rosekrigene]], og den mektige [[jarl av Kildare|jarlen av Kildare]] var lord av Irland. De gæliske og gælifiserte adelsmennene økte stadig sin makt og innflytelse på bekostning av de engelske myndighetene i Dublin.