Redigerer Hilmar Reksten (avsnitt)

== Etterkrigstid og kontraheringsstopp (1945–1950) ==
Etter freden i 1945 vendte Reksten tilbake til Norge. Hjemkomsten var blitt planlagt i lang tid i forveien, og siden fjoråret hadde han via en mellommann i Sverige hatt hemmelig brevkontakt med sin svoger Rasmus Wilhelmsen, slik at han hadde holdt seg oppdatert om utviklingen hjemme.<ref>Gunnar D. Hatlehol: ''I vente på skipsrederen: Hjemmevirksomheten til Hilmar Rekstens rederi 1940-1945'' (Bergen, 2011)</ref> 19. juni 1945 dro han fra Oslo og tilbake til Bergen. I gjensynet med villaen på Fjøsanger fikk han seg en ubehagelig overraskelse: Den tyske okkupasjonsmakten hadde rekvirert Rekstens hjem i september 1943 og brukt det til egne fritidsformål frem til slutten av krigen. Villaen var blitt kraftig rasert innvendig under utflyttingen. «Tyskerne har griset til overalt», skrev han, «hvor jeg enn beveget meg, vasset jeg i skitt og rot.» Reksten innrømmet at han var «fristet til å sette fyr på hele stasen.»<ref>{{Kilde bok
| forfatter= Hilmar Reksten
| redaktør= 
| utgivelsesår= 1980
| artikkel=
| tittel= Dagbok 1940-1945
| bind=
| utgave=
| utgivelsessted= Oslo
| forlag= Aschehoug| side= 239
| isbn= 
| kommentar=
| url=
}}</ref>

Men han bestemte seg for å bli værende i Bergen, restaurerte villaen og tok utfordringen med å gjenoppbygge sin skipsfartsvirksomhet fra Fjøsanger, enda han innså at byer som New York, London og Oslo ville være mer egnet som forretningsbase. I første omgang var målet hans å gjenreise handelsflåten sin til førkrigsstandard.<ref name="ReferenceA" />

Men i likhet med andre skipsredere fikk Reksten erfare at norske myndigheter nedprioriterte skipsfarten til fordel for andre samfunnsformål. Det ble derfor vanskelig å få bygget nye skip. Til tross for dette klarte Reksten raskt å gjenoppta virksomheten. I tillegg til sine to skip innkjøpt under krigen, fikk han i 1945 omsider overta tankskipet, MT «Julian», som han hadde bestilt i Sverige. Optimismen rådet derfor når Reksten igjen ønsket å konsentrere seg for fullt om shippingvirksomheten. De ødelagte [[dokk]]ene, bombeherjede havneanleggene og ruinerte skipsverftene innbød imidlertid ikke til å drive shipping fra Norge. Bare et mindre skip, DS «Trajan», fikk Reksten bygget i Norge, i 1947. Samme år ble MS «Titanian», det eneste av hans skip som hadde overlevd hele krigen, totalskadet etter å ha gått på en mine utenfor [[Rotterdam]].<ref>{{Kilde www
| utgiver= Siri Holm Lawson/War Sailors
| forfatter=
| utgivelsesdato=
| tittel= M/S Titanian
| url= http://www.warsailors.com/singleships/titanian.html
| besøksdato= 4. februar 2011 
| kommentar=
}}</ref>

Det tok tid å bygge opp igjen organisasjonen på Fjøsanger. De første etterkrigsårene rettet Reksten derfor fokuset mot Storbritannia, hvor han investerte i rederivirksomheter og engasjerte seg i skipsmegling. Engasjementet for Svalbard fortsatte også. Han ble i 1945 styreformann for Store Norske Spitsbergen Kulkompani, og mye takket være Reksten kom virksomheten på Svalbard i gang allerede 1946–1947.<ref>{{Kilde www
| utgiver= Store norske leksikon
| forfatter= Atle Thowsen
| utgivelsesdato=
| tittel= Hilmar Reksten
| url= http://nbl.snl.no/Hilmar_Reksten
| besøksdato= 4. februar 2011 
| kommentar=
}}</ref> Som takk fikk Reksten, som hittil eneste person, oppkalt en vei etter seg i [[Longyearbyen]].

[[Fil:Trajan.jpg|mini|DS «Trajan» døpes ved Fredrikstad Mek Verksted i 1947 av Rekstens 12 år gamle datter Astrid.]]

En potensielt alvorlig hindring i Rekstens gjenoppbyggingsarbeid kom i 1948, da den norske [[Einar Gerhardsens andre regjering|regjeringen]] innførte forbud mot å kontrahere skip ved utenlandske verft. Denne kontraheringsstoppen varte i tre år fremover. Men Reksten hadde allerede rukket å kontrahere skip i utlandet, og klarte dermed å øke sin tonnasje betraktelig.