Redigerer Henrik II av England (avsnitt)

== Innenrikspolitikk ==
=== Underkastelse av adelen ===

I løpet av Stefans regime hadde de engelske baronene underminert den kongelige autoriteten. Opprørsfestninger var et problem, unngåelse av militærtjeneste var et annet. Den nye kongen fikk øyeblikkelig revet de opprørske festningene som hadde blitt reist i løpet av Stefans regime.

For å imøtegå problemet med de som unngikk militærtjeneste ble en skatt kalt ''[[scutage]]'' vanlig. Denne ble betalt istedenfor å tjene i Henriks hær, noe som gjorde det mulig for kongen å betale leiesoldater. Disse harde og forherdede leiesoldatene ble brukt med ødeleggende effekt av både Henrik og hans sønn Rikard, og ved 1159 var skatten etablert som en sentral faktor for kongens hær og hans autoritet over sine vasaller.

=== Lovreformer ===
Henriks regime så etableringen av kongelige øvrighetspersoner og lokale rettssaler. Disse tillot under kongens autoritet å dømme i lokale strider og reduserte arbeidsmengden til den kongelige rett, og fordelte lov og rett med større effektivitet.

Henrik arbeidet også for å gjøre det juridiske systemet mer rettferdig. Rett ved uskyldsprøve og rett ved tvekamp var fortsatt ganske vanlig og selv på 1100-tallet var disse metodene blitt foreldet. Ved domstolbestemmelsen i [[Clarendon Palace|Clarendon]] i 1166 ble en rettssak ført for en jury av likemenn standard. Imidlertid fremmet denne gruppen av «tolv rettmessig menn», som juryen ble referert til, en tjeneste mer lik en [[storjury]], ved varsle retten om saker egnet for forfølgelse. Tvekamp var fortsatt lovlig i England fram til 1819, men Henriks jurysystem var et stort bidrag til landets sosiale historie. Domstolbestemmelsen i [[Northampton]] i 1176 sementerte de tidligere bestemmelser i Clarendon.

=== Kongens kontroll over kirken ===

[[Fil:Canterbury Cathedral - Portal Nave Cross-spire.jpeg|thumb|Erkebispedømmet Canterbury med dens katedral var den mest betydningsfull delen av den engelske kirke og hadde monopol på kongelig kroning.]]
[[Fil:Thomas Becket Murder.JPG|right|thumb|En samtidig tegning av mordet på erkebiskop Thomas Becket.]]
[[Fil:Reliquary Thomas Becket MNMA Cl22596.jpg|thumb|Thomas Beckets relikvieskrin. Det er dekorert med en avbildning av mordet. ''Musée national du Moyen Âge'']]
Som andre normanniske konger aktet Henrik II å ha samme kontroll over kirken som over staten. Ved [[Clarendon Palace]] den 30. januar 1164 sendte kongen ut seksten konstitusjoner, hver med den hensikt å minske den geistlige innflytelsen fra [[Roma]]. Kirken hadde sin egen domstol og egne lover som sto utenfor den verdslige. Om en prest begikk voldtekt eller mord kunne han unngå vanlig lovs straffeforfølgelse som henrettelse ved å kreve å bli dømt ved biskopens dom. Her var straffen ikke verre enn bot, pisking eller å bli fradømt prestekappen. Vanlig lov stoppet ved kirkedøren. Rike biskoper og abbeder var betydelig landeiere med store inntekter og stundom med egne hærer. Selv om de sverget sin lojalitet til kongen insisterte de på denne sto under deres lojalitet til Gud og hans representant i Roma.

[[Thomas Becket]] var en velutdannet mann med stor administrativ dyktighet, sjarm og intelligens. Beckets store sjanse kom i 1154 da [[Erkebiskop av Canterbury|erkebiskopen av Canterbury]] introduserte ham for den nylig kronete kong Henrik II. De to, kongen 21 år gammel og Becket i midten av 30-årene, ble ikke bare gode venner som spilte [[sjakk]] og reiste sammen, men dannet en sterk allianse: de to hadde «en hjerne og et sinn» ble det sagt.<ref>Lacey, Robert: ''Great Tales from English History''. «Murder in the Cathedral». London 2003. Side 126.</ref> Under kongen ble Becket kongedømmets nest mektigste mann som sto for de viktigste diplomatiske sakene som eksempelvis å forhandle ekteskap i Frankrike for en av Henriks døtre i 1158.

Da erkebiskopen av Canterbury døde i 1161 fikk Henrik II en ypperlig sjanse til å plassere sin egen, håndplukkede mann i den engelske kirkens viktigste posisjon. Han ville ha sin egen kansler og gode venn Thomas Becket som den nye erkebiskopen av Canterbury. Paven ble forespurt og sa seg enig. Det var kun ett problem, Becket hadde aldri blitt ordinert, men han ble først gjort til prest, den neste dagen til biskop, og den samme ettermiddagen, 2. juni 1162, gjort til erkebiskop.<ref>[http://www.eyewitnesstohistory.com/becket.htm The Murder of Thomas Becket, 1170]</ref> Becket ble aldri en betydningsfull teolog. Da han ble erkebiskop holdt han seg med personlig instruktør for å få [[Bibelen]] forklart, og ved kirkemøtet i [[Tours]] 1163 torde han ikke preke på grunn av sin begrensete kunnskap i latin.<ref>Pool, Austin Lane: ''From Domesday Book to Magna Carta 1087-1216'', 2.utg. Oxford 1955. Side 197</ref>

Stor var både kongens og andre forbauselse da Thomas Becket sa fra seg posisjonen som kansler og gikk fra å være kongens fremste mann til å bli kirkens. I 1163 ble en [[kannik]] anklaget for mord frikjent ved en kirkerett, og folkets skrek ut og krevde rettferdighet til kanniken ble ført fram for en kongelig domstol. Beckets protest hindret ikke bare denne saken, men forhindret også kongens forsøk på å få øke den verdslige rettens myndighet til også å gjelde kirken. Becket nektet å gå med på endringene i loven og da kongen tilkalte Becket for å stå til rette for det kongelige råd den 8. oktober 1164 flyktet han til Frankrike og stilte seg under beskyttelse av Henriks rival, [[Ludvig VII av Frankrike]].

Hva som fikk Thomas Becket til totalt å endre vesen har vært et spørsmål som har siden vært hyppig diskutert av historikere, og også av forfattere som [[Alfred Tennyson]] og [[T. S. Eliot]]. Becket synes som født på nytt som geistlig, men ble faktisk enda mer kompromissløs. Selv paven betraktet Becket som et problem for hans nådeløse konfrontasjon med kongen. Da Henrik II fikk kronet sin sønn [[Henrik den unge konge]] måtte det gjøres i [[London]] da erkebiskopen av Canterbury ikke var tilgjengelig. Becket betraktet kroningen som illegal og bannlyste de to biskopene som sto for kroningen. I Beckets seks år lange landflyktighet forsøkte Henrik II å presse ham til underkastelse, men møtte ham også ansikt til ansikt tre ganger for å diskutere striden.

[[Pave Alexander III]] truet da med å bannlyse hele England om tvisten ikke ble løst. Den 30. november 1170 kom Becket tilbake til England og til sitt sete. Han gikk øyeblikkelig i gang med å bannlyse de som hadde støttet kongen. I Normandie raste kongen over Becket.

=== Mordet på Thomas Becket ===
[[Fil:B-Alexander III1.jpg|thumb|left|125px|Pave [[Alexander III (pave)|Alexander III]] saligkåret Becket.]]
«Hvilke ynkelig dagdrivere og forrædere har jeg fostret og fremmet i min husholdning som lar sin herre bli behandlet med slik skammelig forakt av en lavættet geistlig!» var de ordene som ble uttalt i Henriks mørke stund. I populærhistorien har de blitt omgjort til den langt mer fyndige uttalelsen «Hvem kan fri meg fra denne brysomme presten?» Bitter på sin tidligere venn og skreket ut i raseri mot ham, men antagelig uten den hensikt som fire av kongens riddere tolket det som. [[Reginald Fitzurse]], [[Hugh de Morville]], [[William de Tracy]], og [[Richard le Breton]] overhørte kongen og besluttet å handle på hva de oppfattet som en indirekte ordre. De krysset Den engelske kanal og dro til Canterbury.

Den 29. desember 1170 gikk de inn i [[Canterburykatedralen]], fant Becket i nærheten av trappene ved krypten. De slo ham ned og drepte ham med flere slag med sverdene. Beckets hjerne ble skvettet utover gulvet mens de uttalte «La oss gå, denne fyren vil ikke reise seg igjen!» Det ble sagt at om Becket ikke hadde levd som helgen, så døde han sannelig som en.<ref>«Selv om Becket ikke hadde levd som en helgen, døde han sannelig som en» [http://www.katolsk.no/biografi/tbecket.htm katolsk.no: Den hellige Thomas Becket (av Canterbury) (1118-1170)].</ref> Det ekstraordinære var at hans død skulle få en slik berømmelse, og den preget Henriks styre i de neste tyve årene av hans kongedømme. Personlig angret han på Beckets død som «i lykkeligere tider... hadde vært en venn»<ref name="Harvey p.45">John Harvey, ''The Plantagenets'', s. 45.
</ref>
Kun tre år senere var Thomas Becket blitt helgenerklært av pave Alexander III og forfremmet som en [[martyr]] for den verdslige verdens innblanding i Guds kirke. Hele Europa ble sjokkert over drapet. Beckets martyrium spredte seg så langt som til [[Island]], hvor historien ble gjenfortalt i ''Thomas Saga Erkibyskups''.<ref>[http://openlibrary.org/b/OL20066118M/Thomas-Saga-Erkibyskups openlibrary.org: Thomas Saga Erkibyskups]</ref> Flere mirakler ble sagt å ha skjedd ved Beckets grav. Pilegrimer strømmet til Canterbury fra hele Europa.

Ridderne som utførte udåden, falt i unåde, og fire år etter drapet gjorde kong Henrik II bot ved å gå barfotet gjennom gatene i Canterbury mens åtti munker pisket ham og han tilbrakte natten i martyrens krypt. Den hellige Thomas Becket forble en populær helgen gjennom hele middelalderen, og kong Henrik II kunne glemme å endre loven som gjorde kirkens menn ansvarlig for verdslige lover.