Redigerer Helsedirektoratet (1945–1993) (avsnitt)

==Helsedirektoratet 1945–1993==

=== 1945 til 1970-tallet: «blandet direktorat» ===
I 1945 ble organiseringen fra Londontiden bekreftet, og navnet endret til Helsedirektoratet. I 1948 ble denne organiseringen gjort permanent. 

Inntil 1983 var Helsedirektoratet et såkalt «blandet direktorat», ved at rollene som fagdirektorat og departementsavdeling (sekretariat for statsråden) var forenet i samme organisasjon.  Dette ga direktoratet en sterk stilling i utviklingen av helsepolitikken og ledelsen av helsetjenesten. Fra forvaltningsjurister ble det tidlig uttrykt misnøye med denne ordningen. 

Fra 1948 var direktoratet organisert med helsedirektør og medisinalråd i ledelsen og åtte fagkontorer (arbeidsområder legesaker, [[tuberkulose]], [[psykiatri]], hygiene, [[apotek]], [[tannhelse]], [[sykehus]], budsjett- og personalsaker). Fem av kontorene var ledet av leger. 

===Struktur og bemanning 1948–1977===
Antall ansatte totalt vokste fra ca. 25 i 1945 til ca. 200 tidlig på 1980-tallet. Antall leder- og saksbehandlerstillinger økte fra 35 i 1948 til 97 i 1972.

I perioden 1948–1972 var det stor stabilitet i lederstillingene i direktoratet. Fra 1948 til 1972 økte legestandens andel av leder- og saksbehandlerstillinger fra 17&nbsp;% til 23&nbsp;%, mens juristenes andel ble redusert fra 55&nbsp;% til 31&nbsp;%. På 1970- og 1980-tallet ble det også ansatt en rekke [[Samfunnsvitenskap|samfunnsvitere]]. Gjennom stor stabilitet i indre struktur og lederbemanning og dertil sterk stillingsvekst ble direktoratet et kraftig virkemiddel for legeledet fagstyre fra krigens slutt til begynnelsen av 1970-tallet.

[[Jon Bjørnsson]] var medisinalråd (nestleder) i Helsedirektoratet fra 1950 til 1977.

===1970-tallet til 1993: posisjonen svekkes, nye oppgaver===
I 1970 og 1980-årene ble handlingsmulighetene for dette fagstyret redusert, blant annet gjennom sterk vekst i andre helseprofesjoner som utfordret legenes stilling, sterkere politisk styring av økonomi og organisering, og krav om desentralisering av makt over tjenestene. Utskiftingen i lederskiktet i direktoratet økte. 

I 1983 opphørte direktoratets dobbelstilling, og det ble igjen et rent fagdirektorat. Det ble opprettet en helseavdeling i Sosialdepartementet. Fagkontorene ble nedlagt og erstattet av fem avdelinger. Begrunnelsen fra Willochregjeringen var den økte betydning prioritering, lovgivning, finansieringsordninger og beslektede politiske spørsmål hadde fått med den sterke utbyggingen av helsetjenesten. Desentralisering av driftsansvar til kommuner og fylkeskommuner begrunnet også at ”sentralledelsen for helsevesenet” ble omorganisert. Helsedirektør [[Torbjørn Mork]] var sterkt uenig i reformen. Helsedirektoratet ble styrket bemanningsmessig høsten 1984 etter en offentlig konflikt med departementsledelsen. 

Regjeringen foreslo i 1992 å dele Helsedirektoratet i tre kompetansesentre (Ot. prp. nr. 43 (1991–92)). Dette ville tatt vekk den tradisjonelle direktoratsfunksjonen. Tilsynsoppgavene, som ikke var særlig godt utviklet i Helsedirektoratet, ble foreslått lagt til departementet. Stortinget fant sin egen løsning, med et nytt og noe mindre [[Statens helsetilsyn]]. Stortinget la særlig vekt på tilsynsoppgavene og arbeidet med rettssikkerhet i helsetjenesten.