Redigerer Helmut Schmidt (avsnitt)

=== Forbundskansler (1974-1982) ===
[[Fil:Bundesarchiv B 145 Bild-F051012-0010, Bonn, Empfang Staatspräsident von Frankreich.jpg|thumb|Schmidt og Frankrikes president Valéry Giscard d’Estaing under et statsbesøk i Bonn 1977]]
[[Fil:Bundesarchiv B 145 Bild-F049331-0014, Bonn, Wahlnacht Bundestagswahl.jpg|thumb|Schmidt under valgnatten i 1976 med fjernsynsjournalisten Fides Krause-Brewer]]
[[File:Bundesarchiv B 145 Bild-F064859-0020, Dortmund, SPD-Parteitag, Schmidt, Brandt, Vogel.jpg|thumb|Fra venstre [[Hans-Jochen Vogel]], [[Willy Brandt]] og Helmut Schmidt under partiets landsmøte i 1983, Dortmund. {{byline|Bundesarchiv, B 145 Bild-F064859-0020 / Schaack, Lothar / CC-BY-SA 3.0}}]]
Schmidt ble [[Tysklands kanslere|Forbundsrepublikken Tysklands 5. kansler]] den 16. mai 1974 etter at Willy Brandt måtte gå av som følge av [[Günter Guillaume|spionasjeskandalen]]. I motsetning til Brandt ble Schmidt regnet for å tilhøre høyrefløyen i SPD.

Den største utfordringen i hans tjenestetid var den verdensomspennende økonomiske tilbakegang og oljekrisen i 1970-årene, pensjonsfinansieringen i 1976/77 og terrorismen til [[Rote Armee Fraktion]] under den såkalte [[tyske høsten]]. I begynnelsen ønsket han å forhandle med terroristene, men anså dette senere som en feilvurdering. Deretter fulgte han en hard linje som tildels brakte kritikk fra ofrenes etterlatte. I et intervju med ''Die Zeit'' i 2007 uttalte Schmidt at han hadde følt det enorme ansvar for andres liv i forbindelse med gisseltakingen av [[Hanns Martin Schleyer]] som en meget stor belastning. Etter Schmidts oppfatning fikk epoken med tysk venstreterrorisme større oppmerksomhet i mediene enn hva dens betydning for den tyske historie egentlig skulle tilsi.<ref>[http://www.zeit.de/2007/36/Interview-Helmut-Schmidt Intervju Helmut Schmidt: ''Ich bin in Schuld verstrickt.''] Die Zeit, 30. august 2007, Nr. 36</ref> I 1977 lot Schmidt [[GSG 9]] storme det kaprede [[Kapringen av Landshut|Lufthansa-flyet]] i Mogadishu.<ref name=":0" />

Sammen med den franske president Valéry Giscard d’Estaing, som også var hans personlige venn, forbedret Schmidt de tysk-franske forbindelser og tok avgjørende skritt mot en [[europeisk integrasjon]]. Kort tid etter Schmidts utnevnelse ble [[Det europeiske råd]] etablert. I 1975 var han en av grunnleggerne av [[OSSE|Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa]]. De viktigste næringspolitiske sakene gjennomførte han også med Giscard: innføringen av [[Det europeiske monetære system]] og [[European Currency Unit|ECU]] i 1979 som var forløpere til [[Euro]]. Schmidt og Giscard hadde også ideen til dannelsen av [[G7]].

I 1977 pekte Schmidt som den første vestlige leder på faren for at [[terrorbalanse]]n skulle komme ut av likevekt som følge av Sovjetunionens utplassering av de nye [[SS-20]] mellomdistanserakettene i Europa. Han fryktet at Sovjetunionens slagkraft skulle føre til en svekkelse av det vestlige forsvarssystem. Schmidt støttet det såkalte [[dobbeltvedtaket]] som innebar et forslag til Sovjetunionen om å trekke deres raketter tilbake, mens det i motsatt fall ville bli utplassert ytterligere amerikanske raketter på det europeiske kontinent. Standpunktet var meget omstridt i den tyske befolkning og i partiet. Partiet [[De Grønne]] oppsto i den protesbevegelsen som fulgte. Under SPDs kongress 18. og 19. november 1983 stemte bare 14  av 400 delegerte for dobbeltvedtaket. Blant de som stemte for var Schmidt selv og hans tidligere forsvarsminister [[Hans Apel]]. Den 8. desember 1987 ble [[INF-avtalen]] om nedbygging av mellomdistanseraketter i Europa undertegnet i [[Reykjavík]].

Sensommeren 1982 var det spenninger i regjeringssamarbeidet i den sosialliberale koalisjon mellom [[SPD]] og [[FDP]] som Schmidt ledet. Bruddet kom 17. september 1982 da fire FDP-ministre gikk ut av regjeringen: [[Hans-Dietrich Genscher]], [[Gerhart Baum]], [[Otto Graf Lambsdorff]] og [[Josef Ertl]]. Schmidt og SPD forsøkte å fortsette som mindretallsregjering, hvor Schmidt selv også var [[Tysklands utenriksministre|utenriksminister]], forøvrig som den eneste kansler siden [[Konrad Adenauer]]. Etter et [[konstruktivt mistillitsvotum]] som fikk stemmer fra CDU og FDP, ble han til slutt tvunget til å gå av den 1. oktober. [[Helmut Kohl]] etterfulgte ham som forbundskansler.