Redigerer
Hannibal
(avsnitt)
Hopp til navigering
Hopp til søk
Advarsel:
Du er ikke innlogget. IP-adressen din vil bli vist offentlig om du redigerer. Hvis du
logger inn
eller
oppretter en konto
vil redigeringene dine tilskrives brukernavnet ditt, og du vil få flere andre fordeler.
Antispamsjekk.
Ikke
fyll inn dette feltet!
==Fra Ticinus til Cannae (218–216 f.Kr.)== ===Krysser Alpene=== [[Fil:Hannibal route of invasion.gif|thumb|Hannibals invasjonsrute]] [[Fil:Joseph Mallord William Turner 081.jpg|thumb|«Snøstorm: Hannibal og hans hær krysser [[Alpene]]» av [[J.M.W. Turner]]. Dette berømte bildet er et av mange [[neoklassisisme|neoklassisk]]e kunstverk som udødeliggjør Hannibals marsj gjennom Alpene.]] Hannibals hær i Hispania var på rundt 90 000 [[infanteri|fotsoldater]] og 12 000 [[kavaleri|ryttere]]. Styrken som skulle bli med til Italia, var imidlertid «bare» på 75 000 fotsoldater og 9 000 ryttere. Hannibal forlot [[Cartagena (Spania)|Carthago Nova]] våren [[218 f.Kr.]] Han kjempet seg gjennom de nordlige stammene i Hispania til [[Pyreneene]], noe han mestret ved hjelp av sine utspekulerte taktikker. Etter å ha marsjert 464 [[km]] gjennom fiendtlig terreng til elven Ebro, valgte Hannibal i slutten av juni det året ut de mest lojale av de [[Libya|libyske]] og iberiske soldatene. Han forlot en avdeling med 11 000 soldater i garnisonen han hadde laget i de nyerobrede områdene, og fortsatte på sin reise til Gallia med en hær på 50 000 fotsoldater og 9 000 ryttere. Hannibal ble klar over at han måtte krysse både Pyreneene, Alpene og flere store elver samtidig som han måtte kjempe mot gallerne som var i området. Gjennom de nordlige delene av Spania hadde erobringen gått greit, og da han i tillegg klarte å mekle med de galliske høvdingene han møtte på veien, gikk turen enklere enn antatt. Dette førte til at Hannibal nådde [[Rhône]] i september, før romerne hadde klart å samle seg og gjøre motstand. Ved Rhone talte Hannibals hær 38 000 fotsoldater, 8 000 ryttere og 37 [[krigselefant]]er. Etter å ha utmanøvrert de innfødte som hadde prøvd å forhindre hans ferd gjennom Gallia, gikk han forbi en romersk styrke som var sendt for å stanse ham. Deretter gikk han opp dalen til en av bielvene til Rhone (sannsynligvis [[Durance]]–[[Guil]]), og i løpet av høsten kom han frem til foten av Alpene. Hans ferd over Alpene (sannsynligvis via [[Col de la Traversette]]<ref>{{Kilde www|url=https://www.smithsonianmag.com/history/how-hannibal-crossed-the-alps-180963671/|tittel=How (and Where) Did Hannibal Cross the Alps?|besøksdato=2023-05-17|fornavn=Smithsonian|etternavn=Magazine|fornavn2=Franz|etternavn2=Lidz|språk=en|verk=Smithsonian Magazine}}</ref>) er en av de mest berømte militære bragder fra antikken. Hannibal klarte å komme seg over fjellkjeden til tross for vanskelig klima og terreng, geriljaangrep fra de innfødte, og det faktum at han måtte kommandere en styrke med flere språk og nasjonaliteter. Turen over Alpene kostet imidlertid ganske mye for Hannibal. Totalt mistet han halve besetningen på 46 000 mann, og han hadde bare noen få elefanter igjen da han kom frem til Italia. Historikeren [[Adrian Goldsworthy]] har skrevet at på grunn av motstanden fra de innfødte, faren for skred og den store høyden over havet, var prisen for Hannibals ferd meget stor. ===Ticinus og Trebia=== ''Hovedartikler: Slagene ved [[Slaget ved Ticinus|Ticinus]] og [[Slaget ved Trebia|Trebia]]'' Hannibals marsj førte ham inn i romersk territorium og forhindret fiendens taktikk som gikk ut på å føre krigen på fremmed jord. Han dukket plutselig opp blant [[gallere|gallerne]] i [[Po]]-dalen og fikk muligheten til å knytte disse til seg som allierte før romerne kunne gjøre noe med opprøret. [[Fil:Battleofthetrebiamap.jpg|thumb|[[Slaget ved Trebia]], 218 f.Kr.]] Etter at soldatene hadde fått hvile, sikret Hannibal først ryggen ved å kue den fiendtlige stammen i [[Torino|Taurini]]. [[Publius Cornelius Scipio]], den romerske [[romersk konsul|konsulen]] som hadde ledet de romerske styrkene i forsøket på å avskjære Hannibal, hadde hastet tilbake til Italia med en liten avdeling for å møte Hannibal. Mens Hannibal beveget seg ned Po-dalen, møtte han styrkene til Scipio i en liten trefning ved [[slaget ved Ticinus|Ticinus]]. Her tvang Hannibal med sitt overlegne kavaleri romerne til å trekke seg ut av [[Lombardia]]-sletten. Denne seieren hadde stor betydning i Hannibals forsøk på å svekke romernes kontroll over gallerne. Resultatet av romernes nederlag ved Ticinus, var at gallerne ble oppmuntret til å slutte seg til kartagerne. Snart var nesten hele det nordlige Italia uoffisielt alliert med Hannibal. Galliske og [[Liguria|liguriske]] tropper sørget for at hæren hans snart var tilbake til en styrke på 40 000 mann. Hannibals hær var nå klar til å invadere Italia. Scipio ble alvorlig skadet i trefningen og trakk seg tilbake over elven Trebia med sin uskadde armé og slo leir ved [[Piacenza|Placentia]] for å avvente forsterkninger. Den andre romerske konsulhæren skyndte seg til Po-dalen. Selv før nyheten om nederlaget ved Ticinus hadde nådd Roma, hadde senatet beordret konsulen [[Titus Sempronius Longus]] til å ta med sin hær tilbake fra [[Sicilia]] for å slutte seg til Scipio og møte Hannibal. Hannibal klarte gjennom dyktige manøvrer å jage ham bort, da han klarte å posisjonere seg på veien mellom Placentia og Arminum, som Sempronius måtte ta for å nå Scipio. Hannibal erobret så Clastidium hvor han skaffet seg store mengder rasjoner for mennene sine. Men mens han erobret byen, kom Sempronius seg rundt flanken hans og sluttet seg til Scipio ved Trebia. I desember samme år hadde Hannibal dermed fått en mulighet til å vise sine overlegne militære ferdigheter ved [[slaget ved Trebia|Trebia]]. Etter å ha slitt ut det glimrende romerske [[infanteri]]et, slaktet han det med et overraskende bakholdsangrep på flanken. ===Trasimene=== ''Hovedartikkel: [[Slaget ved Trasimene]]'' [[Fil:Battle of lake trasimene.gif|thumb|[[Slaget ved Trasimene]], 217 f.Kr.]] Etter at han hadde sikret posisjonen sin i Nord-Italia gjennom denne seieren, innkvarterte Hannibal troppene sine hos gallerne for vinteren. Dette gjorde at misnøyen blant gallerne steg, og Hannibal bestemte seg for å finne en sikrere operasjonsbase lengre sør. Romerne var derimot svært urolige og misfornøyde etter nederlaget til Sempronius ved Trebia og startet umiddelbart å legge planer for å møte den nye trusselen fra nord. Det romerske senatet valgte Cnaeus Servilius og [[Gaius Flaminius]] til konsuler. Begge forventet at Hannibal ville fortsette sin fremrykning og tok sine arméer ut for å stenge av de østlige og vestlige rutene som Hannibal kunne bruke for å rykke frem mot Roma. Servilius plasserte seg ved Arminum ved [[Adriaterhavet]], mens Flaminius posisjonerte seg ved [[Arezzo|Arretium]] nær [[Appenninene]]. Den eneste veien til det sentrale Italia utenom de romerske styrkene lå ved [[Arno]]. Denne ruten var praktisk talt en eneste stor myr, og denne våren var det mer vann her enn vanlig. Å krysse her ville utsette mennene for de samme lidelsene de måtte gjennomgå i Alpene. Hannibal visste at denne ruten var vanskelig, men den forble den sikreste og raskeste ruten inn i det sentrale Italia. [[Polybios]] hevder at «''han (Hannibal) visste at de andre veiene inn i Etruria var lange og velkjente blant hans fiender, men at en som gikk gjennom myrene var kort og derfor ville føre dem overraskende på Flaminius. Dette var det som passet hans merkelige genialitet, og derfor valgte han denne ruten.''» I fire dager og tre netter marsjerte Hannibals menn «''gjennom en rute som var under vann''» og led forferdelig av søvnmangel og utmattelse. Han krysset Apenninene og det tilsynelatende uoverstigelige Arno uten motstand, men i de lavereliggende myrene i Arno mistet han en stor del av styrken sin, inkludert, virker det som, hans siste elefant. [[Fil:Hannibal in Italy by Jacopo Ripanda - Sala di Annibale - Palazzo dei Conservatori - Musei Capitolini - Rome 2016 (2).jpg|thumb|left|Hannibal på en av sine mange [[krigselefant]]er.]] Da han ankom [[Etruria]] våren [[217 f.Kr.]], bestemte Hannibal seg for å trekke den romerske hovedarméen under Flaminius inn i et feltslag ved å ødelegge området Flaminius var satt til å beskytte, foran øynene på ham. Polybios forteller at «''han (Hannibal) regnet med at dersom han passerte leiren og steg ned i distriktet nedenfor, ville Flaminius, delvis av frykt for befolkningens vrede og personlig irritasjon, ikke klare å sitte passivt å se på ødeleggelsen av landet, men spontant følge etter ham...og gi ham muligheter for å angripe.''» Samtidig forsøkte han å svekke lojaliteten til Romas allierte ved å vise at hun ikke var i stand til å beskytte dem. Til tross for dette ble Flaminius sittende i leiren ved Arretium. Ute av stand til å trekke Flaminius til et slag, marsjerte Hannibal modig rundt hans motstanders venstre flanke og kuttet i realiteten av Flaminius fra Roma. Hannibal rykket raskt gjennom høylandet i Etruria og provoserte Flaminius til en rask forfølgelse. Hannibal overrasket romerne på en lysning på bredden av [[slaget ved Trasimene|Trasimeno]] og ødela hæren og drepte Flaminius. Han hadde nå kvittet seg med den eneste feltstyrken som kunne hindre ham i å rykke frem mot Roma, men han innså at uten beleiringsmaskiner hadde han ikke håp om å ta byen. Han foretrakk å utnytte seieren sin ved å rykke inn i det sentrale og sørlige Italia og forsøke å utløse et generelt opprør mot Roma. Etter Trasimene sa Hannibal at «''jeg har ikke kommet for å slåss mot italienere, men på vegne av italienerne mot Roma.''» ===Fabius ''Cunctator''=== [[Fil:Titus Livius.png|thumb|Historikeren [[Titus Livius]] skrev et omfattende verk om tidlig romersk historie, blant annet om [[den andre punerkrig]], og er den beste kilden om Hannibal.]] Roma var i panikk. «''Da nyhetene om nederlaget nådde Roma'',» forteller Polybios, «''klarte ikke statens ledere å skjule eller tone ned faktaene på grunn av katastrofens omfang, og var påkrevd å kalle sammen til et folkemøte og annonsere dem. Da praetoren sa 'Vi har blitt beseiret i et stort slag' skapte det en slik redsel at for de som hadde vært til stede ved begge anledninger, virket katastrofen mye større nå enn under det faktiske slaget.''» I en slik krise var det bare en ting å gjøre, og det var å oppnevne en [[romersk diktator|diktator]]. Diktatorisk makt gav en enkelt person muligheten til å utvikle sine egne strategier, gjøre utnevnelser i den sivile styresmakten og forberede arméer uten politisk krangling, en post som ga ham nesten total makt i en periode på rundt et halvt år. «''Ved å gi avkall på styring av årlige valgte embetsmenn,''» sier Polybios, «''kan de (romerne) bestemme seg for å ta seg av situasjonen mye mer radikalt når de tenker at statens affærer og den overhengende fare krever utnevnelsen av en enkel general med all makt.''» Mannen de utvalgte som enslig kommandant, eller «diktator», var [[Fabius Maximus|Quintus Fabius Maximus]], en intelligent og dreven general. Fabius forlot romersk militærtradisjon og adopterte [[Utmattelseskrigføring|fabianstrategi]] som går ut på å nekte å delta i [[feltslag]] med sin motstander mens han plasserte flere romerske arméer i nærheten av Hannibal for å hindre hans bevegelser. Mens han forsøkte å unngå slag, sendte Fabius i stedet ut avdelinger mot avdelinger fra Hannibal som var ute og sanket forsyninger, og han manøvrerte den romerske hæren alltid i ulendt terreng for å utligne Hannibals overlegne kavaleri. Innbyggere i små nordlige landsbyer ble oppfordret til å plassere ut utkikksposter slik at de kunne samle husdyrene og eiendelene sine og flykte inn i befestede byer. Dette, visste Fabius, ville tære på invasjonshærens kampevne og forhindre at Romas allierte skulle gå over til fienden uten å måtte utfordre kartagerne i kamp. Etter å ha herjet i [[Puglia]] uten å ha klart å provosere Fabius til slag, bestemte Hannibal seg for å marsjere gjennom [[Samnium]] til [[Campania]], en av de rikeste og mest fruktbare provinsene i Italia, i håp om at ødeleggelsene ville trekke Fabius til slag. [[Titus Livius]] forteller oss at «''Han (Hannibal) begynte å provosere og teste ut hans temperament ved jevnlig forflytte leiren sin og legge territoriet til de allierte øde foran øynene på ham. Hannibal trakk seg raskt ut av syne og stoppet plutselig og gjemte seg i veiens svinger, dersom det var mulig, for å fange ham (bakholdsangrep) når han startet nedstigningen til sletten''.» Diktatoren fulgte nøye Hannibal i hans ødeleggelser, men nektet fremdeles å la seg trekke inn i et feltslag og forble dermed på defensiven. Troppene hans ble stadig mer irritert over hans «''feige og lite konstruktive ånd''». Hans mangel på handling ble svært upopulær selv om den var tolerert i senatet, fordi romerne lenge hadde vært vant til å møte sine fiender på slagmarken. Fabius sin strategi var særlig frustrerende for folkemassen som ivret etter å se en rask avslutning på krigen og de begynte å kalle ham ''Cunctator'', «nøleren» på [[latin]]. Det var også vidt antatt at dersom Hannibal fikk fortsette plyndringen av Italia uten motstand, ville de livredde allierte tro at Roma ikke kunne beskytte dem, desertere og sverge lojalitet til kartagerne. Etter som året gikk mot slutten, bestemte Hannibal seg for at det ville være svært uklokt å overvintre i det ødelagte lavlandet i Campania, men Fabius hadde sørget for at alle passene ut av Campania var blokkert. En natt samlet Hannibal sammen alt kveget og festet brennende fakler på hornene deres. Han drev dem langs en kløft nær passet. For romerne som voktet passet, ga dette inntrykk av at kartagerne ved hjelp av fakler, forsøkte å flykte gjennom skogene og forlot posisjonen for å angripe dem. Etter at romerne hadde jaget bort kveget, okkuperte Hannibal passet, og hæren hans kom seg gjennom uten motstand. Fabius var nær nok til å angripe, men denne gangen arbeidet forsiktigheten hans mot ham. Hannibal fant komfortable vinterkvarter på den apuliske sletten. [[Adrian Goldsworthy]] sier om bragden at det var «''en klassiker av antikk lederskap, det finner sin vei inn i nesten alle historiske fortellinger om krigen og blir brukt av senere militære håndbøker''». Dette var et alvorlig slag mot prestisjen til Fabius. Kort tid etter var hans maktperiode over. Resten av høstsesongen det året fortsatte krigen med jevnlige trefninger, og etter seks måneder med diktatorisk makt, ble Fabius fjernet fra sin posisjon, i henhold til romersk lov. ===Cannae=== ''Hovedartikkel: [[Slaget ved Cannae]]'' Hannibal klarte ikke å få innpass hos italienerne i år [[217 f.Kr.|217]], men det følgende året fikk han en ny mulighet til å snu krigen. Våren 216 tok Hannibal det store forsyningsdepotet ved Cannae på den apuliske slette. Ved å ta Cannae hadde Hannibal plassert seg mellom romerne og deres livsviktige forsyningslinje. Polybios kommenterte at dette «''førte til stort oppstyr i den romerske hær, for det var ikke bare tapet av stedet og lageret som bekymret dem, men det faktum at det kontrollerte distriktene rundt''». Da det romerske senatet gjenopptok valget av konsuler i 216, utnevnte de [[Gaius Terentius Varro]] og [[Lucius Aemilius Paullus (general)|Lucius Aemilius Paullus]]. I mellomtiden satte romerne sammen en ny armé som var større enn de noen gang hadde hatt, i håp om å få suksess gjennom tallmessig overlegenhet. «''De bestemte''», skriver Polybios, «''å sende åtte legioner i felten, noe som romerne ikke hadde gjort før. Hver legion bestod av rundt fem tusen mann...De fleste av deres kriger ble avgjort med en konsul og to legioner sammen med deres allierte, og de satte sjelden inn alle fire på en gang og i én tjeneste. Men ved denne anledningen var romerne så alarmerte og redde for hva som kunne skje, at de bestemte å sende ikke bare fire, men åtte legioner ut i felten.''[http://www.fordham.edu/halsall/ancient/polybius-cannae.html] {{Wayback|url=http://www.fordham.edu/halsall/ancient/polybius-cannae.html |date=20060213072512 }}» Hver legion ble fulgt av et tilsvarende antall allierte, både infanteri og kavaleri, derfor kan ikke styrken som Hannibal stod ovenfor være mye mindre enn 90 000 menn. Noen anslag mener at romerne hadde 100 000 menn, men dette kan ikke bekreftes. [[Fil:Battle cannae destruction.png|thumb|Ødeleggelsen av den romerske hær.]] De romerske og allierte legionene til konsulene Aemilius og Varro marsjerte sørover til [[Puglia]], fast bestemt på å avgjøre konflikten. Etter to dagers marsj, fant de ham på den venstre bredden av Aufidus-elven med leiren 10 km unna. I slakten som fulgte i [[slaget ved Cannae]] mistet mellom 50 000 og 70 000 romere livet eller ble tatt til fange. Blant de døde var den romerske konsulen Aemilius, to konsuler fra året før, to [[kvestor]]er, 29 av 48 militærtribuner og 80 senatorer. Dette gjorde slaget ved Cannae til et av de mest katastrofale nederlagene i Romas historie og et av de blodigste i hele menneskehetens historie (i antall drepte på en enkelt dag). Den moralske effekten av denne seieren var at nesten hele det sørlige Italia sluttet seg til Hannibal. «''Hvor mye alvorligere nederlaget ved Cannae var, enn de som hadde vært før,''» skrev Polybios, «''kan ses på oppførselen til Romas allierte. Før den skjebnesvangre dagen var deres lojalitet urokkelig, nå begynte den å smuldre bort av den enkle grunn at de var fortvilet over Romas manglende makt.''» Samme år ble de greske byene på Sicilia oppmuntret til å gjøre opprør mot Romas politiske kontroll, mens den makedonske kongen [[Filip V av Makedonia|Filip V]] lovet støtte til Hannibal, og satte dermed i gang den [[første makedonske krig]] mot Roma. Hannibal sikret seg også en allianse med den nylig utnevnte [[Hieronymus av Syrakus|Hieronymus]] av [[Siracusa|Syrakus]]. Hadde Hannibal nå fått materielle forsterkninger fra sine landsmenn i Kartago, kunne han kanskje ha gjennomført et direkte angrep på Roma. For øyeblikket måtte han nøye seg med å overvinne festningene som fremdeles sto ham i mot, og den eneste andre nevneverdige hendelsen i 216 var [[Capua]]s desertering, den nest største byen i Italia som Hannibal gjorde til sin nye base. Men selv ikke denne deserteringen kunne tilfredsstille ham, siden bare noen få av de italienske bystatene han hadde forventet å få som allierte, valgte å slutte seg til ham.
Redigeringsforklaring:
Merk at alle bidrag til Wikisida.no anses som frigitt under Creative Commons Navngivelse-DelPåSammeVilkår (se
Wikisida.no:Opphavsrett
for detaljer). Om du ikke vil at ditt materiale skal kunne redigeres og distribueres fritt må du ikke lagre det her.
Du lover oss også at du har skrevet teksten selv, eller kopiert den fra en kilde i offentlig eie eller en annen fri ressurs.
Ikke lagre opphavsrettsbeskyttet materiale uten tillatelse!
Avbryt
Redigeringshjelp
(åpnes i et nytt vindu)
Denne siden er medlem av 3 skjulte kategorier:
Kategori:Artikler med offisielle lenker og uten kobling til Wikidata
Kategori:Artikler uten offisielle lenker fra Wikidata
Kategori:Utmerkede artikler
Navigasjonsmeny
Personlige verktøy
Ikke logget inn
Brukerdiskusjon
Bidrag
Opprett konto
Logg inn
Navnerom
Side
Diskusjon
norsk bokmål
Visninger
Les
Rediger
Rediger kilde
Vis historikk
Mer
Navigasjon
Forside
Siste endringer
Tilfeldig side
Hjelp til MediaWiki
Verktøy
Lenker hit
Relaterte endringer
Spesialsider
Sideinformasjon