Redigerer Hamar under andre verdenskrig (avsnitt)

== Lokal motstand og illegal virksomhet ==
Begynnelsen av okkupasjonen sommeren 1940 var preget av usikkerhet og med unntak av dem som hadde kastet seg inn i motstandskampen umiddelbart, var holdingene blant hamarsinger beskrevet som «nærmest apatisk». Til tross for den usikre og spente situasjonen vokste motstanden tidlig, mye på grunn av kongens faste standpunkt og holdninger samt når Quislings medvirkning til situasjonen ble kjent.<ref>Gjerdåker: Stiftstad og bygdeby: Motstand mot okkupanten tar form s. 71</ref> De første antydningene til illegal virksomhet i Hamar og omkringliggende bygder var blant venner. Grunnlaget til å opprette motstandsnett, over hele landet forøvrig, ble bygget på mennesker som kjente og stolte på hverandre. Et eksempel på dette var Hamar-legene Per Riise og Helge Imerslund samt [[Norges Røde Kors|Røde Kors-leder]] Lyder Larsen, som samlet sammen og gjemte unna sanitetsmateriell som kunne komme til nytte senere. Denne trioen skulle komme til å bli kjernen i den fremtidige motstandskampen i byen og knyttet til seg kontakter (venner og bekjente) i både Hamar, distriktene og i Oslo.<ref>Gjerdåker: Stiftstad og bygdeby: Initiativtakere: Venner og bekjente s. 71</ref>

=== Presse og rykteflom ===
Tyskerne og deres norske sympatisører tok raskt kontrollen over både [[NRK]] og norsk presse. Til tross for at tyskerne gjorde dette, ble ikke radioapparatene ulovlig før tidlig i september, slik at innbyggerne kunne få inn utenlandske nyhetskanaler og da særlig den britisk kanalen [[BBC]]. Avisene i Hamar derimot ble tidlig kontrollert av okkupasjonsmakten, noe som igjen førte til behov for alternative nyheter. Allerede forsommeren 1940 ble det trykket illegale og spontane skrifter med tilfeldige nyhetsbulletiner, som effektivt ble spredt rundt av byens ungdom. De tidlige distribusjonene var også her som i resten av landet preget med sympatierklæringer til kongen og hans klare holdning samt inspirasjon til motstandskampen. Et etablert sambandsnett til Oslo manglet i begynnelsen, men det ble likevel opprettet et sterkt distribusjonsnett slik at illegale aviser kunne nå frem til Hamar.

Folkets behov for nyheter i de begivenhetsrike dagene fra og med 9. april var stort. Nyheter og rykter gikk rundt i et stort omfang og redaktørene av både [[Hamar Arbeiderblad]], [[Hamar Stiftstidende]] og senere illegale medier, arbeidet i et kaotisk og uoversiktlig miljø. Muligheten for at nyheter og rykter som svirret enten grunnet ut i at de var falske eller rett og slett plantet var meget store. Ryktene var i denne perioden ustoppelige og de oppstod alle steder og spredte seg med stor hastighet rundt i byen, distriktene og til andre byer. Det oppstod flere ganger nærmest panikktilstander da feilaktige rykter om tyske krigføringsmetoder ble spredt. Dette førte til at fylkesmann Nordanger faktisk rykket inn et opprop i Hamaravisene hvor han advarte folk mot å tro på alt de hørte. Hamar Arbeiderblad skrev også i en kommentar: «''Gjør som spionene: Si lite, men lytt mere».<ref>Kristiansen: Da Tyskera Kom: Forrædere og ryktemakere s. 36</ref>

* ''For utdypende artikkel, se [[Hamar Arbeiderblad#Hamar Arbeiderblad under andre verdenskrig|Hamar Arbeiderblad under andre verdenskrig]].''

=== Idretten ===
[[Fil:Hamar Stadion 13.03.2006.JPG|thumb|[[Hamar stadion]]{{byline|Cato Edvardsen}}]]
Flere eldre skole- og idrettsungdom på Hamar hadde allerede under [[vinterkrigen]] i [[Finland]] 1939 fått opplæring i våpen og tilhørende skytetrening. Dette var under ledelse av major og katedralskolens gymnastikklærer Lyches ledelse, som sammen med et par andre idrettsledere hadde tatt initiativet til militær trening og opplæring. Til tross for at norsk idrett var splittet av politiske og sosiale skillelinjer i mellomkrigstiden, gjorde potensialet i organisert idrett som rekrutteringsinstitusjon for motstand mot okkupasjonsmakten det mulig for partene å bli enige. Idrettsorganisasjonene ble forsøkt nazifisert ved en [[Forordning (Norge under andre verdenskrig)|forordning]] den [[21. november]] 1940, men dette førte til en landsomfattende idrettsstreik som varte krigstiden ut. Ungdomsdgruppen som organiserte militær trening i Hamar, var forberedt på dette. Det var også denne gruppen som deltok sterkt i å spre illegale skrifter i byen.<ref>Gjerdåker: Stiftstad og bygdeby: Idretten, NS og motstandsorganisering s. 73</ref>

Styrene i de lokale idrettslagene, som [[Hamar Idrettslag]] og [[Storhamar Idrettslag|Storhamar A.I.L.]], ble mer eller mindre truet til å legge ned engasjementet fordi de kom i konflikt med det nye styret i [[Norges Idrettsforbund]]. Hamar Idrettslag nektet blant annet å stille [[Hamar stadion]] til disposisjon for et nasjonalt skøytestevne med norgesmesterskap i kunstløp, noe som førte til arrestasjoner blant skøytegruppa. Flere medlemmer meldte seg ut av idrettslagene i sympati. Våren 1941 fikk Storhamar A.I.L melding fra NS-myndighetene om at laget måtte oppløses, noe som igjen førte til at idrettslagenes styrer i Hamar møttes og ble enige om å redde lagenes eiendeler og legge ned styrevervene. Etterhvert som kamporganisasjonene (det som senere skulle bli [[Milorg]]) ble bygget opp, var det naturlig å rekruttere ledere fra idrettsungdommen. <br /> Dette var naturlige ledere med god fysikk, rett alder og stor motivasjon.

Selv om den organiserte formen for idrett var rammet av streik, foregikk det likevel idrettsaktiviteter. Mer eller mindre åpne arrangementer ble satt igang, og spesielt vinterstid, hvor det ble konkurrert i langrenn, hopp og skøyter. Det ble også konkurrert illegalt på sommeren, med friidrett og fotball. Noen av disse stevnene ble avslørt og deltakere ble arrestert og forhørt.

=== Sivilorganisasjonen (Sivorg) ===

=== Militærorganisasjonen (Milorg) ===