Redigerer Haakon Lie (avsnitt)

== Betydning ==
[[File:Haakon lie 2.jpg|thumb]]
Forfatteren [[Hans Olav Lahlum]] holder frem tre livskamper som dominerende innhold i Haakon Lies liv: [[klassekamp]]en, kampen mot [[fascisme]]n, og til sist [[den kalde krigen]].<ref name="etnasjonaltikon">{{Kilde avis|url=http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20090529/OAKTUELT/902104458|tittel=Et nasjonalt ikon|forfatter=[[Hans Olav Lahlum]]|avis=[[Morgenbladet]]|dato=2009-05-29|url-status=død|arkivurl=https://web.archive.org/web/20111003121012/http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=%2F20090529%2FOAKTUELT%2F902104458|arkivdato=2011-10-03}}</ref> Under den sterke klassekampen i mellomkrigstiden bidro Haakon Lie til oppbyggingen av Arbeiderpartiet som et enestående kampanjeapparat, som vant stortingsvalgene uavbrutt i tretti år. Han bygde opp partilag, skolering og kulturtilbud for arbeiderklassen gjennom AOF. Kampen mot fascismen utspant seg for Lies del over ti år under [[den spanske borgerkrig]] fra 1936 og med motstanden mot okkupasjonen av Norge 1940–45. Lie organiserte hjelpearbeid for republikanerne i Spania og mobiliserte hjelp til norsk gjenoppbygging gjennom reiser til USA. Det er agitatoren Lie som bygde partiet for norsk klassekamp, og som knyttet bånd til amerikansk, israelsk og britisk arbeiderbevegelse under arbeidet for gjenoppbygging for etterkrigstiden. I USA vant han også innsikt for sin rolle som partisekretær i etterkrigstiden – han ble kjent med moderne metoder for valgkampanje og meningsmålinger, og han knyttet kontakter til etterretningsorganisasjonen [[Office of Strategic Services|OSS]].

Lahlum framholder at Lie var klar for å dreie hovedfokus tilbake til den nasjonale arena og den norske klassekampen etter 1945. Men Lie var svært tidlig internasjonalt orientert, og erfaringene fra reiser til [[Tyskland]] og [[Sovjetunionen]] i 1930-årene og [[USA]] i 1940-årene skapte et engasjement for den eksistens&shy;kampen han så måtte komme mellom et seiersbevisst, kommunistisk Sovjetunionen og den demokratiske verden anført av USA.<ref name="etnasjonaltikon"/> Lie støttet gjennom tiårsperioden 1939–49 aktivt opp om politiske trosfeller i blant annet Spania, Finland, Storbritannia, Israel, Polen, Tsjekkoslovakia og Jugoslavia. Flere steder i taler og forfatterskap framstår Lie som en forsvarer for vestmaktene og demokratiet av internasjonalt format. I den kalde krigens sluttfase vakte derimot dette forsvaret motreaksjoner som gikk Haakon Lie hus forbi. Hans etterhvert mer isolerte forsvar for USA i [[Vietnamkrigen]] og Israel etter [[seksdagerskrigen]] i 1967 gjorde Lie til en hovedmotstander for den radikale partifraksjonen i Arbeiderpartiet i 1960-årene og for [[Sosialistisk Folkeparti]], student- og protest&shy;bevegelsene i 1970-årene. At Lie begikk demokratiske overtramp i sitt bidrag til overvåking av kommunister i Norge i etterkrigstiden, virker godt dokumentert. Samtidig er svært få kjent med hans sentrale rolle for å bygge opp norsk [[bistandspolitikk|bistand]] til den tredje verden gjennom [[Arbeiderbevegelsens solidaritetsutvalg]] og de tidlige prosjektene i indiske [[Kerala]] og det østlige [[Afrika]].

Haakon Lie ble politisk mer radikal og nytenkende i 1990-årene – da [[Berlinmuren]] falt, [[Israel]] gikk inn i en mer åpenlyst hardhendt okkupasjon av Vestbredden og Gaza, og siden med slaget om delprivatisering av [[Statoil]] og den sterkt konservative [[Det republikanske parti (USA)|høyresidens]] maktovertakelse ved presidentvalg i USA. Samtidig som ikonene Israel og USA beveget seg raskt bort fra de likhetsstatene hans sosial&shy;demokratiske og demokratiske venner hadde stått for i etterkrigstiden, ble det også mer uavvendelig klart at Arbeiderpartiets håp om [[rent flertall]] i Norge var historie. Den største nyorienteringen han gjorde politisk var kanskje støtten til å slippe [[Sosialistisk Venstreparti]] inn i regjeringen – partiet hvis opphav han hadde bidratt til å overvåke førti år tidligere. Dette bidro trolig til den allmenne «rehabiliteringen» Lie opplevde i alle politiske leirer i sine siste år, samt at han mer enn 20 år etter Einar Gerhardsens død fikk påvirke vår tids historieskrivning om partiet og etterkrigstiden på en måte som for lengst døde motstandere ikke fikk.{{tr}}