Redigerer George B. McClellan (avsnitt)

=== Øverstkommanderende ===
[[Fil:Centreville, VA, Quaker Guns in the fort on the heights.jpg|thumb|300px|«Quaker guns» (tømmerstokker som skulle imitere kanoner) i tidligere konfødererte festningsverk ved [[Manasses Junction]]. McClellan ble kraftig kritisert for ikke å ha klart å rykke frem mot disse festningsverkene hvor der ikke var kanoner, kun tømmerstokker i [[skyteskår]]ene.]]
Winfield Scott pensjonerte seg den 1. november og McClellan ble øverstkommanderende for alle Unionens arméer. Presidenten uttrykte sine bekymringer for det «veldige arbeidet» som dobbeltrollen til hærkommandanten og øverstkommanderende, men McClellan svarte, «jeg kan gjøre alt sammen.»<ref name="McPherson360" />

Lincoln, i tillegg til mange andre ledere og borgere i Nordstatene, ble stadig mer utålmodig med McClellans treghet med å angripe de konfødererte styrkene som fremdeles var samlet i nærheten av Washington. Unionens nederlag i det mindre [[slaget ved Ball's Bluff]] nær [[Leesburg (Virginia)|Leesburg]] i oktober økte frustrasjonen og skadet indirekte McClellan. I desember dannet [[USAs kongress|kongressen]] en ''Joint Committee on the Conduct of the War'' som ble en torn i siden på mange generaler i løpet av krigen da den anklaget dem for inkompetanse og, i noen tilfeller, forræderi. McClellan ble innkalt som det første vitnet den 23. desember, men han fikk [[tyfoidfeber]] og kunne ikke møte. I stedet vitnet hans underordnede offiserer, og deres skjulte innrømmelser om at de ikke hadde kunnskap om spesifikke strategier for fremrykning mot de konfødererte fikk mange til å kreve McClellans avgang.<ref>Sears, ''Young Napoleon'', s. 136–37.</ref>

McClellan skadet ytterligere sitt rykte ved sin fornærmende ulydighet mot sin øverstkommanderende. Privat henviste han til Lincoln som han hadde kjent før krigen som advokat for Illinois Central, som «ingenting mer enn en velmenende [[bavian]]», en «[[gorilla]]» og «alltid uverdig til... sin høye stilling.»<ref>McPherson, s. 364.</ref> 13. november lot ham presidenten vente på ham i 30 minutter da president besøkte ham i hans hjem, bare for å bli fortalt at generalen hadde lagt seg og ikke kunne treffe ham.<ref>Sears, ''Young Napoleon'', s. 132–33.</ref>

12. januar 1862 var McClellan innkalt til [[Det hvite hus]] hvor regjeringen krevde å høre hans krigsplaner. For første gang avslørte han sine intensjoner om å transportere Army of the Potomac med skip til [[Urbanna (Virginia)|Urbanna]] i [[Virginia]] på [[Rappahannock (elv)|Rappahannock]]-elva, omgå de konfødererte styrkene nær Washington og fortsette 80 km over land for å erobre Richmond. Han nektet å gi spesifikke detaljer om det foreslåtte felttoget, selv til sin venn, den nyutnevnte krigsministeren [[Edwin M. Stanton]]. 27. januar utstedte Lincoln en ordre som krevde at alle hans arméer skulle begynne offensive operasjoner innen 22. februar, [[George Washington|Washingtons]] fødselsdag. 31. januar utstedte han en tilleggsordre for Army of the Potomac om å bevege seg over land og angripe de konfødererte ved Manassas Junction og [[Centreville (Virginia)|Centreville]]. McClellan svarte umiddelbart med et brev på 22 sider hvor han protesterte i detalj på presidentens plan og talte i stedet for sin Urbanna-plan som var det første nedskrevne tilfellet av planens detaljer som ble presentert presidenten. Lincoln mente at sin egen plan var bedre, men han var lettet over at McClellan endelig gikk med på å rykke fremover, og gikk nølende med på forslaget. Lincoln blandet seg igjen i kommandantens saker den 8. mars da han begynte å tvile på McClellans løfte. Han sammenkalte et [[krigsråd]] i Det hvite hus hvor McClellans underordnede ble spurt om deres mening om Urbanna-planen. De uttrykte varierende tro på planen. Etter møtet utstedte Lincoln nok en ordre hvor han nevnte spesifikke offiserer som korpskommandanter som skulle rapportere til McClellan. McClellan hadde nølt med å gjøre dette før han fikk vurdere sine divisjonskommandanters effektivitet i kamp, selv om dette hadde betydd at han måtte følge direkte med på tolv divisjoner på slagmarken.<ref>Sears, ''Young Napoleon'', s. 140–41, 149, 160.</ref>

McClellan opplevde ytterligere to kriser før han kunne gjennomføre planen sin. De konfødererte styrkene under general [[Joseph E. Johnston]] trakk seg tilbake fra deres stillinger foran Washington og inntok nye stillinger sør for Rappahannock, noe som fullstendig utelukket Urbanna-strategien. McClellan omformet planen sin slik at styrkene hans i stedet ville gå i land ved [[Fort Monroe (Virginia)|Fort Monroe]] i Virginia og rykke frem over [[Virginia-halvøya]] til Richmond, en operasjon som ville bli kjent som [[Peninsula-felttoget]]. Men McClellan kom under ekstrem kritikk fra pressen og kongressen da det ble oppdaget at Johnstons styrker ikke bare hadde unnsluppet ubemerket, men hadde i månedsvis lurt unionshæren gjennom bruk av tømmerstokker som var malt svarte for å se ut som kanoner, kalt [[Quaker Gun]]s. Kongressens Joint Committee besøkte de forlatte konfødererte linjene og radikale republikanere introduserte en resolusjon som krevde McClellan avsatt. Men den ble såvidt nedstemt gjennom en parlamentarisk manøver.<ref>Sears, ''Young Napoleon'', s. 168–69.</ref> Den andre krisen var da det konfødererte [[panserskip]]et [[CSS «Virginia»]] dukket opp, noe som kastet Washington ut i panikk og gjorde støtteoperasjoner fra marinen på [[James (Virginia)|James]]-elva problematisk. 

11. mars 1862 fjernet Lincoln McClellan som øverstkommanderende og etterlot ham med ledelsen av kun Army of the Potomac. Påskuddet var at McClellan skulle få mulighet til å bruke all sin tid og oppmerksomhet på sitt felttog mot Richmond. Lincolns ordre var svevende i forhold til om McClellan ville bli gjeninnsatt etter et vellykket felttog. Stillingen hans ble ikke fylt av en annen offiser. Lincoln, Stanton og en gruppe offiserer kalt «krigsstyret» ledet de strategiske aksjonene til Unionens arméer den våren. Selv om McClellan ble oppmuntret av støttende kommentarer som Lincoln gav ham, så han senere svært annerledes på skiftet av kommando og beskrev det som del av en intrige «for å sikre at det ankommende felttoget ble mislykket.»<ref>Sears, ''Young Napoleon'', s. 164–65.</ref>