Redigerer Gård (avsnitt)

=== Eierskap ===
[[Fil:ssb-jordbruk.jpg|thumb|upright=1.6|Utviklingen av jordbruk fra 1949 til 2005. Antall og bruksstørrelser (dyrket mark)]]
Utviklingslinjene i norsk eiendomshistorie henger nøye sammen med den historiske utviklingen i samfunnet forøvrig. 
Det er dessuten viktig å være klar over at begrepet eiendom ikke nødvendigvis er det samme som et avgrenset geografisk område der en og samme person har alle rettigheter. På det samme arealet kunne skogen ha et eierforhold, mens beiterettighetene tilhørte en annen eiendom. I enkelte områder er også deler av utmarka eid av flere eiendommer i fellesskap. Slike sameier skal etter den nye matrikkelloven matrikuleres og bli gitt betegnelsen ''jordsameie''. Dessuten har noen bygder såkalte [[bygdeallmenning]]er, der rettighetene til jakt, fangst og beite er knyttet til minst halvparten av gårdene i bygda. {{tr}}

Helt fra vikingtiden har man hatt et omfattende eier/leier forhold i Norge. [[Grunneier|Eieren]] krevde inn en avgift for bruken av et areal, mens leieren ([[leilending]]en) dyrket og utnyttet grunnen. Hvem som har vært [[grunneier]] og krevd inn leie har forandret seg opp gjennom historien. {{tr}}
Dette forholdet henger også nøye sammen med hvem som hadde «makt» i samfunnet.
Fra småkonger i vikingtiden til staten, [[den katolske kirke|kirke]]n, [[adel]] og bønder.

Den katolske kirke var en viktig grunneier og maktfaktor fram til [[reformasjonen]]. Den norske statskirke disponerte [[prestegård]]er i hvert sogn til sine prester. Restene av kirkens eiendomsbesittelse finner vi i dag i eiendommene til «[[Opplysningsvesenets fond]]». {{tr}}

I [[dansketiden]] bygde det seg opp en viss form for adel, men denne fikk aldri noen omfattende betydning her i landet.

Etter hvert som befolkningen økte og selveiende bønder ble en maktfaktor, fikk vi en periode der gårdsarbeidere og huseiere etablerte seg med et leieforhold til en bonde.
Dette kunne gjelde større, [[Skylddeling|skyldsatte]] arealer eller mindre [[husmannsplass]]er (som ikke var egne skyldsatte bruk). I mange deler av landet var husmannsplasser vanlige fra 1600-tallet og fram til siste del av 1800-tallet. Husmennene hadde gjerne et [[Håndverker|håndverksyrke]] eller var landarbeider også for andre bønder, eller de var fiskere eller sjøfolk. Ved folketellingen i 1801 utgjorde husmennene (med familie) ca. 30 % av befolkningen. {{tr}}

Antall bruk var økende fram til siste verdenskrig, med utvikling av mange små bruk. Etter krigen, og da mekaniseringen kom på 1950- og 1960-tallet ble antallet bruk drastisk redusert. Denne utviklingen har fortsatt, og i de seneste år forsterket seg. Til gjengjeld har størrelsen på de gårdene som er i drift økt betydelig, dels ved kjøp av tilleggsarealer, eller ved leie av arealer fra gårder som ikke lenger drives. Mange  norske bønder bruker ikke bare sitt eget areal, men leier også jord som tilhører en eller flere av naboene.{{tr}}

====Skattlegging====
Fra middelalderen og frem til siste del av 1800-tallet, ble gårdene skattlagt etter eiendommens antatte verdi og avkastning, i henhold til den tildelte [[matrikkelskyld]] for eiendommen. {{tr}}
I noen deler av landet ble det foretatt en forenkling av skattleggingen ved at gårdene ble klassifisert som andeler av en «fullgård» ''( = ca. 4 huder = ca. 12 [[skylddaler]] (1838) = ca. 24 [[skyldmark]]) (1886)'' :
* ''fullgård'' &ndash; full skatt
* ''halvgård'' &ndash; halv skatt 
* ''ødegård'' &ndash; kvart skatt

I 1892 ble det innført [[Inntektsskatt|inntekts]]- og [[formuesskatt]] i Norge. Dette ble også gjort gjeldende for bønder, slik at disse nå måtte føre regnskap over driften, og betale skatt av overskuddet. Dermed forsvant i praksis matrikkelskatten. Denne formen for skattlegging av gårdsbruk gjelder også i dag, men det finnes flere særregler, slik at for eksempel overskudd fra skogsdrift kan fordeles over fem år.{{tr}}

==== Arv og odel ====
I Norge har man hatt en ganske spesiell ordning for hvem som skulle overta et gårdsbruk. Eldste sønn på gården hadde [[odelsrett]]en. Dersom han ikke kunne, eller ville, gikk retten videre til nest eldste sønn, og videre etter samme retningslinje. Hensikten var å holde gården i familiens eie. Først i 1975 er odelsloven blitt endret slik at der er likestilling mellom kjønnene. {{tr}}

==== Teigblanding og jordskifte ====
[[Fil:Ugland1-j.jpg|thumb|250px|Jordskiftekart, Ugland, [[Grimstad]] fra 1865. Nord-orientert i 2006. Dreiningen indikerer endring i [[misvisning]] fra 1865]]
Fra tidligere tider og fram til ca. 1850 var gårdene blitt endret etter at arveskifter og medgifte førte til at store landområder ble stadig mer oppdelt i [[teig]]er (teigblanding). Dette var urasjonelt og førte til behov for rasjonalisering. I 1823 ble så ''«lov om utskifting»'' vedtatt. Det viste seg imidlertid at denne loven ikke fikk den tilsiktede virkning.  Først ved «jordskifteloven» som ble innført i 1859 (''«Lov om Jords og Skovs Udskiftning af Fællesskab av 12. oktober 1857»'') ble det fart i utskiftningsarbeidene på landet, og innføringen av loven ble også en viktig milepel i kartfesting av eiendomsgrenser. Særlig i perioden 1860 – 1890 ble det laget mange store og kunstferdige utskiftningskart av høy kvalitet. Fremdeles foretar [[Jordskifteretten|jordskifteverket]] årlig mange større utskiftningsforretninger etter ønske fra gårdbrukerne.{{tr}}