Redigerer Fyrstikkpikenes streik i London i 1888 (avsnitt)

==Seier og menneskeverd==
{{utdypende|Fagforeningen for kvinnelige fyrstikkarbeidere (London 1888&ndash;1903)|Trade Union Congress}}
[[Fil:Bow match factory 1.jpg|thumb|Den tidligere fabrikkbygningen til Bryant & May{{byline|Foto: Fin Fahey|8. mars 2007}}]]
I streikens tredje uke tvang Annie Besant fabrikken til å øke lønningene, avskaffe de økonomiske represaliene, og forbedre arbeidsforholdene.<ref>East London Observer and Tower Hamlets and Borough of Hackney Chronicle, no. 1603: ''The Strike Ended'', 21. juli 1888</ref> 

Den 27. juli 1888 ble [[Fagforeningen for kvinnelige fyrstikkarbeidere (London 1888&ndash;1903)|fyrstikkpikenes fagforening]] innviet, med Annie Besant som første sekretær og [[Clementina Black]] som rådgiver. I 1889 sendte den sine representanter til ''[[Trade Union Congress]]''. Fagforeningen ble i 1903 slått sammen med ''Women's Industrial Council'', hvor Clementina Black var president i de neste 20 årene. 

Annie Besant hjalp også de ansatte med å etablere et senter for deres sosiale rettigheter:
[[Fil:Annie Besant 003.PNG|thumb|[[Annie Besant|Annie Wood Besant]] (1847–1933) i 1880-årene.{{byline|[http://smma59.wordpress.com/2006/09/11/what-non-muslims-say-about-%E2%80%A6-prophet-muhammad/ Muslim Unity]}}]]
{{sitat|Londons handelsråd samtykket endelig i å opptre som meglere og man kom frem til en tilfredsstillende overenskomst: Pikene gikk på jobb, bøtene og fratrekk i lønn ble avskaffet. ''Matchmakers' Union'' ble opprettet, og er fortsatt [1893] den sterkeste fagforening for kvinner i England, og i årevis arbeidet jeg som sekretær inntil jeg trakk meg tilbake under presset av andre forpliktelser, og mitt arbeid ble tildelt av pikene til Mrs. Thornton Smith. Herbert Burrows ble, og er fortsatt, kasserer.

I en periode var det ampert mellom selskapet og fagforeningen, men det opphørte gradvis under påvirkning av sunn fornuft fra begge parter, og vi fant den rette leder som var parat til å ta hensyn til ethvert rettmessig klagemål og istand til å løse problemet, mens selskapet har vært liberale støttespillere av ''Working Women's Club'' ved [[Bow]], som ble grunnlagt av [[Helena Petrovna Blavatsky|H.P. Blavatsky]].

De som led mest var eske-makerne, kastet ut av jobben av streiken, og de var vanskelig å nå frem til. 2 pence og 1 [[farthing]] per parti med esker, og å kjøpe din egen snor og lim, er ikke rikdom, men etterhvert som arbeidet pågikk akselrerte sulten. Åh, disse traskingene gjennom bakgatene og smugene omkring ''[[Bethnal Green|Bethnal Green Junction]]'' sent om natten, da våre arbeidsdager var over! Barn liggende omkring på søppel, filler, alle mulige ting; underernæringen som strålte ut av barnas ansikter, ut av kvinnenes øyne, ut av mennenes skjelvende hender. ...

I august ba jeg om en «fyrstikk-pikenes dagligstue». «Den vil behøve et piano, bord for papirer, for leker, for lystig litteratur, slik at den kan tilby et lyst, hjem-lignende tilfluktsted for disse pikene, som nå er uten noen virkelige hjem, uten noen lekested bortsett fra gatene. Det er ikke meningen å bygge en institusjon med streng og rigid disiplin og tvungen pertentlig adferd, men å åpne et hjem fylt med den koselige atmosfære av varmt kameratskap, av selvrespekterende frihet &ndash; den atmosfære som er så velkjent for alle som har vokst opp i den velsignede beskyttelsen i et lykkelig hjem, så fremmed, akk! for så mange av våre piker i Øst-London.» I den samme august måned, to år senere, åpnet H.P. Blavatsky et slikt hjem.|<ref name="Besant1893-337"/>}}