Redigerer Frisinnede Venstre (avsnitt)

=== Radikalisering og marginalisering ===
Frisinnede Venstre åpnet i 1920-årene, mer enn Høyre, for en mer aktiv stat i økonomien, blant annet for å gripe inn i arbeidskonflikter.<ref name="Danielsen 180-190" /><ref>{{Kilde artikkel|forfatter=Bjørgum, Jorunn|år=1987|tittel=“Da Høire parerte ordre”: Høyre og voldgiftsloven av 1927|publikasjon=Historisk tidsskrift|bind=66|nummer=1|side=3–27|issn=0018-263X}}</ref> Utover 1930-årene gikk partiet inn på mer [[korporativisme|korporative]] idéer og sterk statsstyring. Deler av partiet uttrykte beundring for den dikatoriske statsmakten som kom til syne under [[fascisme]]n i Tyskland og Italia.<ref name="Sørensen" /><ref name="Torgersen" /><ref name="Hveding" /><ref>{{Kilde bok|forfatter=Høidal, Oddvar|år=1988|tittel=Quisling: En studie i landssvik|andre=Oversatt av Henning Kolstad|utgivelsessted=Oslo|forlag=Universitetsforlaget|isbn=82-00-18401-3|side=41–43}}</ref>

Rolf Thommessens stortingsplass fra 1928 til 1930 ble en belastning for ham og partiet. I sin iver etter å redusere de offentlige utgiftene, foreslo han å redusere forsvaret til et minimum. Dermed kom han på kant med sine forsvarsvennlige velgere. At Thommessen brukte så mye av sine krefter på partipolitikk og dreide ''Tidens Tegn'' i en retning som støtte mange fra seg, svekket avisens økonomi. Nye aksjonærer fikk kontroll over avisen, og partiet mistet sitt viktigste presseorgan.<ref name="Norland 134-136">{{Kilde bok|forfatter=Norland, Andreas|år=1973|tittel=Hårde tider: Fedrelandslaget i norsk politikk|utgivelsessted=Oslo|forlag=Dreyer|isbn=82-09-01105-7|side=134–136 og 286–288}}</ref><ref>{{Kilde bok|forfatter=Thommessen, Henrik P.|år=2009|tittel=Fra triumf til tragedie: Avisbedriften Tidens Tegn 1910–1941|type=doktorgradsavhandling i medievitenskap|utgiver=Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Oslo|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-22373|side=360–365|issn=0806-3222}}</ref>

[[Fil:Tidens Tegn 1933.PNG|mini|Quisling og Nasjonal Samling fikk de første årene stort spillerom i ''Tidens Tegn''.{{byline|Foto: [[Tidens Tegn (avis)|Tidens Tegn]]|16. mai 1933}}]]

Tidlig i 1930-årene så Thommessen på [[Vidkun Quisling]] som en mulig redningsmann for sitt politiske prosjekt. Da Quisling etablerte [[Nasjonal Samling]] i 1933, forverret det utsiktene til borgerlig samarbeid. Kritikk av partipolitikk og parlamentarisme var utbredt, men Nasjonal Samling var åpent antidemokratisk. Frisinnede Folkeparti inngikk ved stortingsvalget 1933 et [[listeforbund]] med Nasjonal Samling i Oslo, Akershus og Bergen. Avgjørelsen førte til flere utmeldinger og ingen mandatuttelling.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Norland, Andreas|år=1973|tittel=Hårde tider: Fedrelandslaget i norsk politikk|utgivelsessted=Oslo|forlag=Dreyer|isbn=82-09-01105-7|side=197–215 og 224–225}}</ref><ref>{{Kilde bok|forfatter=Høidal, Oddvar|år=1988|tittel=Quisling: En studie i landssvik|andre=Oversatt av Henning Kolstad|utgivelsessted=Oslo|forlag=Universitetsforlaget|isbn=82-00-18401-3|side=112–130}}</ref> En av motstanderne av samarbeidet, [[Rudolf Falck Ræder]] fra Trondheim, ble partiets siste stortingsrepresentant (1933–1936).<ref name="Langslet 36-38">{{Kilde bok|forfatter=Langslet, Lars Roar|år=1989|tittel=John Lyng: Samarbeidets arkitekt|utgivelsessted=Oslo|forlag=Cappelen|side=36–38|isbn=82-02-11184-6}}</ref>

Mellom 1933 og 1936 pågikk samtaler mellom Bondepartiet, Fedrelandslaget, Frisinnede Folkeparti og i en kort periode også Nasjonal Samling om en «nasjonal blokk». Bondepartiet ble ikke overbevist om småpartienes velgerpotensial i byene og stilte seg heller fritt og søkte gjennomslag for sine krav hos Høyre, Venstre og Arbeiderpartiet.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Norland, Andreas|år=1973|tittel=Hårde tider: Fedrelandslaget i norsk politikk|utgivelsessted=Oslo|forlag=Dreyer|isbn=82-09-01105-7|side=238–259}}</ref><ref>{{Kilde bok|forfatter=Høidal, Oddvar|år=1988|tittel=Quisling: En studie i landssvik|andre=Oversatt av Henning Kolstad|utgivelsessted=Oslo|forlag=Universitetsforlaget|isbn=82-00-18401-3|side=135–140}}</ref><ref>{{Kilde bok|forfatter=Nielsen, May-Brith Ohman|år=2001|tittel=Bondekamp om markedsmakt: Senterpartiets historie 1920–1959|utgivelsessted=Oslo|forlag=Samlaget|isbn=82-521-5434-4|side=200 og 214–216}}</ref>

Partilaget i Trondheim beholdt navnet Frisinnede Venstre og holdt stand usedvanlig lenge. Det hadde markante kommunepolitikere som ordfører [[Johan Cappelen]] og [[John Lyng]]. Partiets talerør ''[[Dagsposten]]'' ved redaktør Johannes Knudsen var byens største avis. I navnestriden der byen ble påtvunget navnet [[Nidaros]], stod Frisinnede Venstre kompromissløst på Trondhjem-navnet.<ref name="Danielsen 180-190" /><ref>{{Kilde bok|forfatter=Kirkhusmo, Anders|år=1997|artikkel=Det konservative regimet: administrasjonen|tittel=Trondheims historie 997–1997|bind=5|andre=Hovedredaktør Jørn Sandnes|utgivelsessted=Oslo|forlag=Universitetsforlaget|isbn=82-00-22860-6|side=161–163 og 191}}</ref><ref name="Rygg">{{Kilde artikkel|forfatter=Rygg, Per|år=1984|tittel=Nasjonal Samling i Trondheim og Strinda 1940–1945|publikasjon=Trondhjemske samlinger|utgiver=Trondhjems historiske forening|side=101–117|issn=0800-4722}}</ref> Selv om partiet gjorde sitt beste valg så sent som i 1934, var det ikke forskånet for fraksjonskamp. Redaktør Knudsen og andre i den høyreradikale fløyen nærmet seg Nasjonal Samling, mens Cappelen og Lyng så mot Høyre.<ref name="Langslet 36-38" /><ref name="Rygg" />

Alle partier utenom Nasjonal Samling var forbudt under [[Norge under andre verdenskrig|okkupasjonen]]. Etter frigjøringen vedtok landsstyret i Frisinnede Folkeparti at partiet ikke skulle stille egne lister ved [[stortingsvalget 1945|stortingsvalget i 1945]].<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Det frisinnede folkeparti stiller ikke egne lister ved stortingsvalget|avis=Nordlandsposten|utgivelsessted=Bodø|dato=30. august 1945|side=3}}</ref> Betegnelser som «frisinnede» og «samlingsparti» hang ved på en del Høyre-lister ved kommunevalgene i etterkrigsårene, men partiet ble ikke gjenreist. Bruken av avvikende partinavn ble strammet inn, og foran kommunevalgene i 1951 ble navnet «Frisinnede Folkeparti» erklært som ledig av departementet.<ref name="Harm" />