Redigerer Fridtjof Nansen (avsnitt)

== Politiker og diplomat ==
[[Fil:Norsk forhandlingsdelegasjon USA 1 verdenskrig.jpg|thumb|Nansen (foran, nr. 2 fra venstre) som leder. Bak til venstre [[Wilhelm von Munthe af Morgenstierne|Wilhelm Morgenstierne]], foran til høyre [[Johan Throne Holst]].<ref>{{Kilde bok| forfatter=Tor Bomann-Larsen| redaktør=| utgivelsesår=2008| artikkel=| tittel=Makten &ndash; Haakon & Maud IV| bind=| utgave=| utgivelsessted=Oslo| forlag=Cappelen Damm| side=| isbn=978-82-02-27355-2| kommentar=| url=}}</ref> av den norske forhandlingsdelegasjonen i USA under [[1. verdenskrig]].]]
[[Fil:AM034-11.jpg|miniatyr|Nansen på frimerke fra [[Armenia]] fra 2011, til minne om hans innsats for flyktninger.]]
Som en radikal unionsmotstander og nasjonalist deltok Nansen aktivt i uavhengighetsprosessen som førte til [[unionsoppløsningen]] i 1905. Han utnyttet sin verdensberømmelse og foredragsturneene utenlands til å utbre forståelse for det norske synet på [[unionen mellom Sverige og Norge|unionen]]. Hjemme ble han en viktig opinionsdanner med sine foredrag, sine fem appeller i ''[[Verdens Gang (1868–1923)|Verdens Gang]]'' om vilje og mannsmot, og kampskriftet ''Norge og Foreningen med Sverige''. Statsminister [[Christian Michelsen]] sendte ham som uoffisiell diplomat til [[London]] og [[Berlin]], og hans innlegg i ''[[The Times]]'' 25. mars skal ha bidratt til å underbygge Norges stilling i unionsstriden. Nansens tale på [[Festningsplassen (Oslo)|Festningsplassen]] 17. mai 1905 bidro sterkt til den folkelige oppslutningen om regjeringens arbeid for unionsoppløsning.

I likhet med de ledende politikerne i Michelsens regjering var han opprinnelig en markert republikaner. Dette standpunktet delte han med personligheter som [[Bjørnstjerne Bjørnson]] og [[Arne Garborg]]. Etter diskusjoner, særlig med [[Sigurd Ibsen]], endret disse tre standpunkt til å støtte et monarki med den danske [[Haakon VII av Norge|prins Carl]] som norsk konge. Dette ut fra en tenkning om at det ville kunne skape nærmere bånd til Storbritannia. Nansen deltok aktivt på monarkistenes side i valgkampen før [[Folkeavstemning om Prins Carl av Danmark som norsk konge|folkeavstemningen]] 12. og 13. november 1905. Han bidro aktivt til å overtale prins Carl og [[Maud av Norge|prinsesse Maud]] til å takke ja til å bli kongepar i Norge.<ref>{{Kilde bok| forfatter=[[Tor Bomann-Larsen]]| redaktør=| utgivelsesår=2004| artikkel=| tittel=Folket &ndash; Haakon & Maud II| bind=| utgave=| utgivelsessted=Oslo| forlag=Cappelen| side=| isbn=| kommentar=| url=}}</ref> Nansen ble senere en fortrolig og nær venn av kongeparet, og han lærte dem å gå på ski.<ref>{{Kilde bok| forfatter=Tor Bomann-Larsen| redaktør=| utgivelsesår=2006| artikkel=| tittel=Vintertronen &ndash; Haakon & Maud III| bind=| utgave=| utgivelsessted=Oslo| forlag=Cappelen| side=| isbn=978-82-02-24665-5| kommentar=| url=}}</ref>

Nansen ble utnevnt til Norges første [[Minister (diplomati)|minister]] i [[London]] 1906&ndash;08 og ble en nær venn av kong [[Edvard VII av Storbritannia]]. I London oppnådde han å få britiske garantier for norsk territoriell suverenitet.

I 1909 var Nansen med på å stifte partiet [[Frisinnede Venstre]].<ref>http://nbl.snl.no/Chr._Michelsen</ref> I 1915 ble han, til tross for sitt arbeid for nedrusting, president i [[Norges forsvarsforening]], NFF. Som en motkraft til [[Arbeiderpartiet]]s stadige vekst, ble Nansen lansert som en mulig statsministerkandidat i en bred borgerlig samlingsregjering, men dette forsøket falt sammen. I 1918 ble Nansen den første formann i [[Den norske forening for Nationernes Liga]], en forening som skulle bidra til opprettelsen av en fredsliga mellom nasjonene etter første verdenskrig (tilsvarende den engelske League of Nations Union). I 1925 deltok han i stiftelsen av [[Fedrelandslaget]]. Nansen ble leder i [[Den paneuropeiske union|Pan-Europa]]-bevegelsen.<ref name="dagbladet.no"/> Nansen tok avstand fra den norske okkupasjonen av [[Eirik Raudes Land|Eirik Raudes land]], og mente Grønland tilhørte eskimoene. I forbindelse med første verdenskrig forlot han den nasjonale holdningen. Han mente at imperialisme og politikernes maktbegjær hadde drevet landene ut i krig.<ref>{{Kilde www|url=https://www.dagbladet.no/a/66549175|tittel=– Nansen kunne ikke blitt nazist|besøksdato=2019-09-18|forfattere=|dato=2009-05-19|fornavn=Arne|etternavn=Dvergsdal|språk=no|verk=Dagbladet.no|forlag=|sitat=DET SKJER NOE viktig med Nansen etter verdenskrigens utbrudd i 1914. Han kaster vrak på gamle nasjonale holdninger, og det er grunn til å minne om at han, som hadde gått på ski over Grønland i 1888, tok avstand fra ideene om den norske okkupasjonen av Eirik Raudes Land. Nansen mente bestemt at Grønland tilhører eskimoene.}}</ref>

Ifølge [[Harald Dag Jølle]]s biografi var Nansens politiske ideer og refleksjon særlig avansert, og reflekterte i stor grad borgerlig tankegods i samtiden. Nansens tro på sterke, handlekraftige menn og frustrasjon over partibasert parlamentarisme nærmet seg en antidemokratisk holdning. Han var internasjonalist og hadde ikke sans for nasjonalismen som lå bak Norges krav på Grønland. Nansen var tilhenger av internasjonale domstoler. Han gjennomskuet antisemittismen bak forsøk på å forby tradisjonell jødisk slaktemetode. Nansen var medlem av Norges Fredsforbund og avskydde krig, samtidig var han tilhenger av militærtjeneste som en disiplinerende og oppdragende erfaring. Jølle gjengir rasistiske uttalelser fra Nansen blant annet i omtale av [[Samuel Balto]] og Ole Ravna som deltok på Grønlandsekspedisjonen. Nansen skrev om «negerspørsmålet» i USA og omtalte de svarte der som en mindreverdig rase.<ref>Holtsmark, Sven G.: «Eit storverk om Nansen» ''Dag og Tid'', 16. oktober 2020.</ref>