Redigerer Frankrikes historie (avsnitt)

== Napoléon Bonaparte ==
{{utdypende|Napoléon Bonaparte}}

Fra og med august [[1802]] var Napoléon gjort til [[konsul]] på livstid. Det republikanske systemet ble gradvis avviklet, og den [[18. mai]] [[1804]] gav [[senat]]et Napoléon tittelen [[keiser]]. Napoléon satte i gang en serie med reformer, med lovsamlingen ''Code Napoléon'' kom det nye rettigheter til blant annet personlig frihet, eiendomsrett og regler for ekteskapsinngåelser.

Napoléon satte også i gang en serie kriger, kalt [[Napoléonskrigene]]. Den militære fremgangen var stor, etter [[slavkov u Brna|slaget ved Austerlitz]] i desember [[1805]] var Østerrike og [[Russland]] slått og Frankrike var kontinentets dominerende makt.

I [[1806]] knuste Napoléon [[Sachsen]] og Preussen i slagene ved [[Jena]] og Auerstedt. Napoléon kunne okkupere [[Berlin]], og fortsette fremmarsjen inn i [[Polen]]. Etter å ha knust den russiske [[tsar]]en kunne Napoléon gjøre Polen til en fransk satellittstat under navnet [[Hertugdømmet Warszawa]].

I [[1812]] satte Napoléon i gang et felttog for å knekke Russland en gang for alle. Felttoget ble en katastrofe, og nesten hele den 600&nbsp;000 mann store ''Grande Armée'' gikk tapt. En storallianse bestående av Storbritannia, Sverige, Preussen, Østerrike og andre tyske stater sørget høsten [[1813]] og våren [[1814]] for Napoléons nederlag. Napoléon måtte så abdisere og trekke seg tilbake til øyen [[Elba]] utenfor Italia.

Våren [[1815]] returnerte Napoléon til Frankrike, der han raskt fikk folket med seg på å kaste den nye kongen [[Ludvig XVIII av Frankrike|Ludvig XVIII]]. Etter å ha overtatt makten i Frankrike reiste han raskt en ny hær for å kunne gjenoppta krigene med de andre europeiske stormaktene. I [[slaget ved Waterloo]] den [[18. juni]] 1815 kom imidlertid Napoléons endelige nederlag, noe som førte til at han ble forvist til [[St. Helena]] der han døde seks år senere.