Redigerer Frankerriket (avsnitt)

=== Rikshovmesternes dominans ===
[[Fil:Clovis III and Pepin of Herstal.png|thumb|[[Pipin av Herstal]] og barnekongen [[Klodvig III]]. Illustrasjon fra 1885.]]
I 673 døde Klotar III og en del av adelen i Neustria og Burgund inviterte Kilderik til bli konge av hele riket, men han klarte snart å forulempe en del av adelen i Neustria og de sørget for å få ham myrdet i 675. Styret til Teuderik III ble slutten på makten til merovingerne. Austrasia innsatte Dagobert II som sin konge, sønn av Sigebert III, kortvarig i opposisjon til Klodvig III, og Teuderik III allierte seg med sin rikshovmester Berthar for å erklære krig mot Austrasia.

I 687 ble han beseiret av [[Pipin av Herstal]], rikshovmesteren av Austrasia fra slekten [[Pipinidene|arnulfingerne]], og den reelle makten i riket, i slaget ved Tertry, og ble tvunget til å akseptere Pipin som øverste rikshovmester og ''dux et princeps Francorum'': «hertug og fyrste av frankerne», en tittel som bekjentgjorde for forfatteren av ''[[Liber historiae Francorum]]'' begynnelsen på Pipins «styre». Deretter viste merovingermonarkene seg kun sporadisk i de bevarte nedtegnelser for aktiviteter av betydning og som ikke kun var symbolske.

I løpet av perioden med forvirring på 670- og 680-tallet ble det gjort forsøk å sikre på nytt frankisk overherredømme over [[Oldtidens frisere|friserne]], men uten å greie det. Imidlertid satte Papin i 689 i gang et angrep for å erobre det vestlige Frisland (''Frisia Citerior'') og beseiret den frisiske kong Radbod i nærheten av [[Dorestad]], et viktig handelssenter. Alt land mellom elvene [[Schelde]] og [[Vlie]] ble underlagt Frankerriket. Deretter, ca. 690, angrep Pipin sentrale Frisland og erobret [[Utrecht]]. I 695 kunne Pipin faktisk støtte opprettelsen av erkebispedømmet Utrecht og begynne konvertering av friserne under [[Willibrord av Utrecht]]. Imidlertid forble [[Øst-Friesland]] (''Frisia Ulterior'') utenfor frankisk overherredømme.

Etter å ha oppnådd stor suksess mot friserne vendte Pipin seg mot [[alamannerne]]. I 709 satte han i gang en krig mot [[Willehari]], ''[[dux]]'' eller hertug av [[Ortenau]], antagelig i et forsøk for å tvinge gjennom at de yngre sønnene til den avdøde Gotfrid ble etterfølgere i posisjonen som hertug. Denne innblandingen i forhold utenfor Frankerriket førte til ytterligere en krig i 712, og alamannerne ble for en tid underlagt frankisk overherredømme.

Sørlige Gallia var ikke underlagt arnulfingernes innflytelse, og regionene trakk seg vekk fra Det kongelige hoff under ledere som [[Savarik av Auxerre]], [[Antenor av Provence]], og [[Odo av Aquitaine]] («Odo den store»). Kongetidene til [[Klodvig IV]] og Kildebert III fra 691 til 711 har begge kjennetegnene til ''rois fainéants'', skjønt Kildebert gjorde kongelige bestemmelser som gikk imot interessene til hans antatte herrer, arnulfingerne.