Redigerer Frankere (avsnitt)

===Karl den store===
:''Hovedartikkel: [[Karl den store]]''
[[Fil:Raphael Charlemagne.jpg|miniatyr|Kroningen av Karl den store. Maleri av [[Rafael]], 1516-1517]]

Da Pipin døde i [[768]] delte hans sønner Karl og [[Karloman, sønn av Pipin den yngre|Karloman]] igjen kongedømmet mellom seg. Men Karloman trakk seg tilbake til et kloster og døde kort tid etterpå og etterlot styret til sin bror som senere skulle bli kjent som Karl den store eller ''Charlemagne'' på fransk, en mektig og intelligent figur som ble en legende for den senere historien til både Frankrike og Tyskland<!-- kan formuleres mindre klumpete -->. Karl gjenopprettet en likeverdig balanse mellom keiser og pave. 

Fra [[772]] og fremover erobret og til slutt beseiret Karl [[sakserne]] og innlemmet deres rike i det frankiske kongedømmet. Denne kampanjen utvidet praksisen av ikke-romerske kristne herskere som gjennomførte konverteringen av sine naboer med våpenmakt<!-- ? -->. Frankiske kristne misjonærer, sammen med andre fra [[Irland]] og det [[angelsakserne|anglo-saksiske]] [[England]], hadde gått inn i saksernes land siden midten av det [[8. århundre]]t, noe som resulterte i økende konflikter med sakserne som motsatte seg misjonærenes forsøk og den parallelle militære innblandingen. Karls hovedmotstander, den saksiske [[Widukind]], tok imot dåpen i [[785]] som del av fredsavtalen, men andre saksiske ledere fortsatte å kjempe. Etter sin seier i [[787]] ved [[Verdun]], beordret Karl drapet på tusenvis av [[hedenskap|hedenske]] saksiske fanger. Etter flere opprør led sakserne det endelige nederlaget i [[804]]. Dette utvidet det frankiske kongedømmet østover til elven [[Elben]], noe [[Romerriket]] bare hadde forsøkt en gang og som slo feil i [[slaget ved Teutoburgerskogen]] (år [[9]]). For å kunne kristne sakserne mer effektivt, grunnla Karl flere [[bispedømme]]r, blant dem [[Bremen erkebispedømme|Bremen]], [[Münster bispedømme|Münster]], [[Paderborn]] og [[Osnabrück]].

Samtidig ([[773]]&ndash;[[774]]) beseiret Karl [[Langobarder|langobardene]] og kunne dermed legge det nordlige Italia til sin innflytelsessfære. Han fornyet vatikandonasjonen og løftet til paven om fortsatt frankisk beskyttelse.
I [[788]] gjorde hertug Tassilo III av Bayern opprør mot Karl. Karl knuste opprøret og la Bayern til kongedømmet. Det gjorde ikke bare kongens område større, men reduserte drastisk makten og innflytelsen til [[agilulfingerne]] (Tassilos slekt), en annen ledende familie blant frankerne og potensielle rivaler. Frem til [[796]] fortsatte Karl å utvide kongedømmet enda lenger sørøstover, inn i dagens [[Østerrike]] og deler av [[Kroatia]].

Karl skapte dermed et rike som strakte seg fra [[Pyreneene]] i sørvest (det inkluderte faktisk et område i det nordlige Spania, ''[[Marca Hispanica]]'', etter [[795]]) over nesten hele dagens Frankrike (unntatt [[Bretagne]] som frankerne aldri erobret) østover til mesteparten av dagens Tyskland, inkludert det nordlige [[Italia]] og dagens [[Østerrike]]. I kirkens hierarki så biskoper og abbeder til beskyttelse i kongens palass, hvor kildene til sikkerhet lå<!-- kan formuleres klarere -->. Karl hadde tatt steget opp som leder av vestlig [[kristendom]] og hans beskyttelse av klostrenes kunnskapssentre gav vekst til den «[[karolingiske renessanse]]» av skriftlig kultur. 

1. juledag [[800]] kronet pave [[Leo III]] Karl som [[keiser|keiser av romerne]] i Roma i en seremoni som ble gitt som om det var en overraskelse (Karl ønsket ikke å stå i gjeld til biskopen i Roma), et videre trekk av paven i en rekke av symbolske gester som skulle definere de likeverdige rollene til pavelig ''auctoritas'' og keiserlig ''potestas''. Karl foretrakk tittelen «Keiser, konge av frankerne og lombardene» for å dempe [[Det bysantinske riket|bysantinsk]] raseri, men seremonien anerkjente formelt det frankiske riket som etterfølger av det (vestlige) romerske imperiet (selv om bare den forfalskede «donasjonen» gav paven politisk autoritet til å gjøre dette) og utløste dermed en serie uenigheter med bysantinerne om det romerske navnet. Etter en innledende protest ved tronsbestigelsen, anerkjente den [[Liste over østromerske keisere|bysantinske keiseren]] [[Mikael I Rangabe]] i [[812]] Karl som medkeiser. Kroningen gav permanent legitimitet til karolingisk ledelse blant frankerne. [[Ottonianerne]] vakte denne forbindelsen senere til live i [[962]].

Da Karl døde [[28. januar]] [[814]] i [[Aachen]] ble han gravlagt i sitt eget [[Katedralen i Aachen|slottskapell i Aachen]].