Redigerer Folkemordet på armenerne (avsnitt)

==== Deportasjoner, arrestasjoner og andre overgrep ====
[[File:Ambassador Morgenthau's Story p314.jpg|thumb|[[Henry Morgenthau sr.]]s kommentar til bildet: «Those who fell by the wayside. Scenes like this were common all over the Armenian provinces in the spring and summer months of 1915. Death in its several forms—massacre, starvation, exhaustion—destroyed the larger part of the refugees. The Turkish policy was that of extermination under the guise of deportation.»<ref>{{cite book|last=Morgenthau|first=Henry|authorlink=Henry Morgenthau, Sr.|title=Ambassador Morgenthau's Story|url=https://books.google.com/books?id=ENsLAAAAYAAJ|year=1918|publisher=Doubleday, Page}} s. 402</ref>]]
Tidlig i april 1915 ble et mindre antall armenerne deportert fra [[Kilikia]]. Gallipoli-halvøya ble evakuert 10. april og deretter ble all kristne (hovedsakelig greske) bosettinger langs Marmara evakuert.<ref name="Bloxham" />{{rp|side=157}} Fra 24. april 1915 ble ledende medlemmer av det armenske samfunnet arrestert i stort antall i [[Konstantinopel]].<ref name=Gruner /> Guvernørene i Ankara og i Aleppo ville ikke gjennomføre tiltakene mot armerne og ble da avsatt. Mange tjenestemenn medvirket til overgrepene fordi de helhjertet sluttet opp om politikken, fordi de håpet det ville fremme karrieren eller fordi det var utsikter til å sikre seg verdisaker. Mahmud Kamil, kommandant for den tredje osmanske arme, erklærte at muslimer som hjalp armenere ville bli hengt og huset hans ville bli brent ned.<ref>Wood, B. (2023). ''ISIS and the Yazidis: How American Action Stopped a Genocide in Iraq''. McFarland.</ref>

Fra mars til mai 1915 ble etniske armenere internert ved [[İskenderunbukta]] og i [[Kilikia]]-regionen, og deportasjoner ble gjennomført i begrenset omfang. Fra slutten av mai gjennomførte det osmanske regimet, ledet av ''İttihad ve Terakki Cemiyeti'' («komiteen for enhet og fremskritt», [[Ungtyrkerne]]), et stadig mer radikalt program med deportasjon og mord på etniske armenere. Det begynte øst i Anatolia i områdene med størst armensk befolkning og ble gjennomført i en bølge vestover og sørover gjennom hele imperiet.<ref name="Bloxham" />{{rp|side=141-142}}  

Lokale ledere og mannlige sivile ble fengslet eller drept umiddelbart. Kvinner, barn og eldre ble tvunget til å reise sørover til ørkenområdene i det som senere ble [[Syria]] og [[Irak]]. Under fordrivelsen døde armenere i stort antall av mishandling, sult og tørst. Voldtekt og drap var utbredt. Overgrepene ble utført av soldater, politifolk, lokale stammefolk og andre. Blant de som overlevde forflytningen døde mange av sult og sykdom i konsentrasjonsleirer der de ble etterlatt uten forsyninger, og i 1916 ble de internerte utsatt for nye massakrer. Minst 1 million døde, mer enn ⅔ av de som ble deportert. En del ble kidnappet, blant annet et ukjent antall foreldreløse barn, og tvunget til å konvertere til islam,  5 til 10 % av etniske armenere i riket. Omkring {{formatnum:400000}} armenere overlevde krigen innenfor imperiet, særlig i Konstantinopel der det bare var selektiv deportering av ledende personer.<ref name="Bloxham" />{{rp|side=141-142}} 

De som skulle deporteres fikk bare noen timer på seg til å forberede avreisen. Eiendeler måtte etterlates og disse ble konfiskert av myndighetene eller overtatt av naboer.<ref name="Gruner" /> På tampen av Van-opprøret (16-18. mai) beordret innenriksministeriet guvernøren i Erzurum til å deportere etniske armenere til [[Mosul]], Der-el-Zor og [[Urfa]]. Ordren ble 23. mai utvidet til å omfatte [[Bitlis]] og Van, den osmanske hæren gjennomførte der omfattende massakrer på etniske armenere mens de trakk seg tilbake fra fremrykkende russiske styrker. Den militære over-kommandoen og innenriksdepartementet diskuterte 26. mai deportering av armenere fra de østligste område, fra Zeytun og andre områder med stor armensk befolkning til Eufrat-dalen, [[Suleimania]] og områdene sør for [[Diyarbakır]]. En midlertidig lov utstedt 27. mai ga hæren rett til å gjennomføre deportasjoner av hensyn til «sikkerhet» eller «militær nødvendighet». Talat Pasja skal lenge ha vært tilbakeholden med generell deportasjon av frykt for omverdenens fordømmelse.<ref name="Bloxham" />{{rp|side=179-180}}

Inntil slutten av mai 1915 gjennomførte det osmanske regimet anti-armenske operasjoner  som det ungtyrkerne oppfattet som forkjøpsangrep.<ref name="Bloxham" />{{rp|side=144}} Den 25. mai 1915 beordret innenriksminister Talat Pasja tvungen deportering av hundretusener, muligens over en million, etniske armenere fra hele Øst-Anatolia til [[Mesopotamia]] og til det som i dag er [[Syria]]. Mange armenere ble fordrevet til den syriske byen Dayr az Zawr og den omkringliggende ørkenen. Under deporteringen døde mange armenere av sult og kulde, og mange ble angrepet av kurdiske landveisrøvere. Noen ble også drept av hissige tyrkiske soldater som fulgte dem. Noen av overgriperne ble senere straffet av den tyrkiske regjeringen for det de hadde gjort, men det er ingen tvil om at en del også slapp unna med milde straffer eller ingen reaksjon. Deportasjonene endte med katastrofe fordi det svekkede osmanske rike ikke kunne gi tilstrekkelig beskyttelse til armenerne, noe som førte til at de, foruten å omkomme av sult og kulde, også ble angrepet og plyndret og i mange tilfeller drept av sivile bander.{{tr}}