Redigerer Flavius Aëtius (avsnitt)

== Ettermæle ==
=== Militært ettermæle ===
Aëtius er generelt vurdert som en stor militær leder, faktisk var han priset så høyt av Østromerriket at han ble omtalt som den siste sanne romer i vest. Tradisjonelt har historikere også vurdert [[slaget ved Chalons]] av avgjørende betydning da det lemlestet Attila ved å ødelegge hans aura av å være uovervinnelig.<ref>Creasy, Edward Shepherd: [http://www.standin.se/fifteen06a.htm Fifteen Decisive Battles of the World], sitat: «The victory which the Roman general, Aetius, with his Gothic allies, had then gained over the Huns, was the last victory of imperial Rome. But among the long Fasti of her triumphs, few can be found that, for their importance and ultimate benefit to mankind, are comparable with this expiring effort of her arms.»</ref> Gibbon har støttet dette synet ved å uttale at Attilas tilbaketrekning over Rhinen var den siste seier som ble oppnådd i navnet til Vestromerriket.<ref>Gibbon, Edward: ''Decline and Fall of the Roman Empire'', bind II, The Modern Library, New York, s. 1089.</ref>

Aëtius’ militære ettermæle ble klart definert av Châlons, selv om han i praksis styrte Vestromerriket fra 433–454, og forsøkte å stabilisere dets europeiske grenser under oversvømmelse av barbarer, fremst av disse var Attila og hunerne. En av hans største prestasjoner var at han klarte å samle en allianse mot Attila. Om dette har Arther Ferrill sagt:

{{sitat|Etter at han sikret Rhinen, forflyttet Attila seg inn i sentrale Gallia og beleiret Orléans. Hadde han oppnådd dette målet, ville han ha vært i en sterk posisjon til vinne over vestgoterne i Aquitaine, men Aëtius hadde fått sammen en formidabel koalisjon mot hunerne. Den romerske leder hadde bygget en mektig allianse av vestgotere, alanere, og burgundere, forent dem sammen med deres tradisjonelle fiende romerne, for å forsvare Gallia. Selv om alle parter som ble samlet for å forsvare Vestromerriket hadde et felles hat for hunerne, var det fortsatte en bemerkelsesverdig bedrift av Aëtius å trekke dem sammen i et effektiv militært fellesskap.<ref>Ferrill, Arther: [http://history.eserver.org/attila-at-chalons.txt «Attila the Hun and the Battle of Chalons»] {{Wayback|url=http://history.eserver.org/attila-at-chalons.txt |date=20061012062425 |df=iso }}</ref>}}

Mens historikeren John Bagnell Bury vurderte Aëtius som en stor militær leder og framstående figur i historien, betraktet han ikke slaget i seg selv som av avgjørende betydning. Han argumenterte for Aëtius angrep hunerne da de allerede holdt på å trekke seg tilbake fra Orléans slik at faren for Gallia var uansett i ferd med løses, og at han avsto fra å angripe hunerne på nytt dagen etter for å beholde maktbalansen. Bury antyder at den germanske seieren over hunerne i [[slaget ved Nedao]], tre år senere, var av større betydning ved at hunerriket gikk i oppløsning. For Bury var resultatet av Châlons at Attila tilbrakte sitt siste år i å herje i nordlige Italia framfor Gallia.

Senere historikere har i stor grad sett forbi slaget og fokusert på den større innvirkningen av Aëtius’ karriere. Han er generelt forstått som en av de største romerske militærledere gjennom alle tider, foruten en utmerket diplomat og administrator. Meghan McEvoy har uttrykt at Châlons er mer et vitnemål til hans politiske evner enn hans militære dyktighet grunnet hans framsyn som skaffet avtaler og forpliktelser.<ref>McEvoy, Meghan (2013): ''Child Emperor Rule in the Late Roman West AD 367-455''. Oxford: Oxford University Press, s. 294–295.</ref> John Julius Norwich referert sarkastisk til attentatet på Valentinian III ved hans egne livvakter som en handling som keiseren påførte seg selv ved hans tåpelige henrettelse av Aëtius, Vestromerriket «største general».<ref>Norwich, John (1997): ''Byzantium: The Early Centuries''</ref> Hugh Elton har bemerket at Aëtius og hans hær var en av de mest effektive romerske hærer som har eksistert med dens hastighet og mobilitet som vitner om et meget effektiv logistikk og system for arbeidskraft, noe som ikke er direkte påvist i kildene.<ref>Elton, Hugh (1992): «Defence in Fifth Century Gaul» i: ''Fifth Century Gaul: A Crisis of Identity?'', s. 142.</ref> Den raske fragmenteringen og sammenbruddet for Vestromerriket etter hans død er generelt sett på som et vitnemål på Aëtius’ evne til å holde riket sammen.<ref>Hughes (2012), s. 205.</ref>

=== Kontroverser ===
Aëtius’ ettermæle har vært preget av kontroversen noe lik den til [[Stilicho]] ved at begge etterlot seg riket betydeligere svakere da de døde. Som Stilichos kritikere har pekt mot hans manglende evner eller uvillighet til håndtere [[usurpasjon]] i [[romersk Britannia|Britannia]], Gallia og [[Hispania]], og for invasjonen over Rhinen i 406. Kritikere av Aëtius har pekt på innbyrdeskrigene i tiden 427-433 som gjorde det mulig for vandalene å krysse over fra Hispania og til nordlige Afrika med det påfølgende tapet og Aëtius’ manglende evne til å gjenerobre [[Kartago]]. Hughes har forsøkt på å svare på dette ved å peke på at Flavius Constantius Felix var ansvarlig for krigen som gjorde det mulig for vandalene å gripe muligheten til å invadere nordlige Afrika. Samtidig forsøkte romerne flere ganger å håndtere situasjonen, inkludert Bonifatius i 429-432, Aspar fra 430-435, og Aëtius selv i 441.<ref>Hughes (2012), s. 66–73, 83–84, 118–119.</ref> Heather hevder at Attilas framvekst ført til sist til at nordlige Afrika gikk tapt da den østromerske hæren og flåten ble tilbakekalt til Balkan.<ref>Heather, Peter (2006): ''The Fall of the Roman Empire: A New History of Rome and the Barbarians'', Oxford: Oxford University Press, s. 291–292.</ref> Halsall har argumentert at det svarte merke på Aëtius’ karriere var hans blandete suksess i Hispania hvor flertallet av provinsene gikk tapt ved 449, skjønt han senere utbedret dette.<ref>Halsall, Guy (2007): ''Barbarian Migrations and the Roman West'', Cambridge: Cambridge University Press, s. 250, 254–255.</ref> Tapet av rikets skatteinntekter og kornkammer i nordlige Afrika var det største tilbakeslaget i hans karriere. Hughes hevder at

{{sitat|Stilicho og Aëtius, som ganske sikkert kjente hverandre, skjønt de tilhørte ulike generasjoner, var ansvarlig for særskilte og vesentlig forskjellige problemer som de sto overfor. Ingen av dem kunne finne alle svarene.<ref>Hughes (2012), s. 201.</ref>}}