Redigerer Filosofiens historie (avsnitt)

== Middelalderen==
:''Se hovedartikkel: [[Middelalderens filosofi]]''

[[Fil:Giusto di gand e pedro berruguete, san tommaso d'aquino.jpg|thumb|left|[[Thomas Aquinas]], ca. 1474]]
[[Middelalderen]]s filosofi er tradisjonelt delt i to hovedepoker: perioden til det [[latin]]ske [[Vesten]] som ble fulgt av [[tidlig middelalder]] og fram til [[1200-tallet]] da klassiske verkene til [[Aristoteles]] og [[Platon]] ble gjenoppdaget, bevart og kultivert, og den lille gullalder på [[1200-tallet|1200-]], [[1300-tallet|1300-]] og [[1400-tallet]] i Vesten som ble vitne til høydepunktet til redningen av [[antikkens filosofi]] og [[Gresk litteratur|litteratur]], sammen med [[Arabere|arabiske]] kommentarer og fortolkninger. Det ble generelt gjort betydelig utviklingen innenfor feltene [[religionsfilosofi]], [[logikk]] og [[metafysikk]].

Middelalderens filosofi var i stor grad [[teologi]]sk i vesen. [[Gud]]s natur og anvendelsen av Aristoteles’ logikk og tanker på hvert område av livet sto sentralt. I utgangspunktet kan den kristne bli forstått, men den ytterste sannhet, [[Bibelen]], var også preget av motsigelser og hendelser som stred mot fornuften og logikken. [[Skolastikken]] (fra gresk ''scholastikos'', «å egne sin ledige tid til studier») er betegnelsen på den filosofiske og kristne hovedstrømningen i middelalderen som berørte alle sider av datidens kunnskap og som hadde som mål å utvikle en teologisk vitenskap. Skolastikken forsøkte å forklare alle sannheter i troen i henhold til fornuften. Skolastikkens redskaper var debatt og logikk, samt studiet av [[Bibelen|Skriften]], [[kirkefedre]]ne og [[Antikkens filosofi|antikkens filosofer]] som ble kalt for ''auctores''. Hensikten var således å kunne stille opp [[Rasjonalitet|rasjonelle]] vedlegg om [[Gud]], verden og [[skapelsen]]. Skolastikken var dog aldri kildekritisk; feilaktige slutninger måtte bero på feilaktig argumentering, mens kildene ble sett på som absolutte sannheter.

[[Image:Hildegard von Bingen Liber Divinorum Operum.jpg|thumb|right|«Det universelle menneske», illustrasjon fra [[Hildegard av Bingen|Hildegards]] ''[[De operatione Dei]]'', [[1165]]]]
Den tidlige skolastikken (1000–1200) egnet seg først og fremst til logikk, metafysikk og semantikk. Blant de mest framtredende lærde var [[Anselm av Canterbury]] og [[Peter Abelard]]. I [[høymiddelalderen]] på 1200-tallet hadde skolastikken sin blomstringstid og Aristoteles’ tenkning ble innarbeidet i den kristne teologien og filosofien. Blant de framstående lærde var [[Albertus Magnus]], [[Thomas Aquinas]] og [[Bonaventura]]. Denne tids fremste fortjeneste var i [[Vitenskapsteori|vitenskapsteoretisk]] anseende, og forskningsfeltene [[naturfilosofi]] og [[psykologi]]. 1300-tallet var derimot en nedgangsperiode da kristendommens rolle i større grad ble gransket gjennom [[nominalisme]]n, det vil si den [[ontologi]]ske posisjonen at kun ting (''partikularia'') er reelle, mens allmennbegrepene (''universalia'') bare eksisterer som menneskeskapte tankekonstrukter. Den [[England|engelske]] [[fransiskanerne|fransiskaneren]] [[William av Ockham]] var den fremste lærde innenfor dette feltet.

En pågående interesse var å bevise Guds eksistens ved logikk alene, ikke for å rettferdige sin tro på Gud, for den var selvinnlysende, men for gjøre klassisk filosofi med dens bibelske hedenske opprinnelse respektabelt i en kristen kontekst.

Et tidlig forsøk var det kosmologiske argument, konvensjonelt tilskrevet Thomas Aquinas, som grovt sett var at ''alt som eksisterer, eksisterer grunnet en årsak''. Men siden det ikke kunne være en uendelig kjede av hendelser, eller årsaker, i fortiden da Bibelen framstiller en gitt begynnelse i Skapelsen, må det ha vært en ''første'' årsak uten årsak. Denne årsaken er da Gud. Aquinas tilpasset også dette argumentet for å bevise Guds godhet. Alt som har noe godt, og grunnen (årsaken) for hver ting er bedre enn tingen som var årsaken. Derfor er den første årsak den beste mulige ting. Tilsvarende argumenter ble benyttet for å bevise Guds makt og særegenhet.

[[Image:Meta-moerbeke jpeg031-part.jpg|right|thumb|Bok 7 av Aristoteles' Metafysikken: ''Ens dicitur multipliciter'' - ordet 'vesen' er fortolket på mange vis.]]
Et annet viktig argument for å bevise Guds eksistens var [[Det ontologiske gudsbevis|det ontologiske argument]], fremmet av Anselm, som grovt sett er som følgende: Gud har alle mulige gode egenskaper. Eksistens er godt, og derfor har Gud det, og derfor eksisterer. Dette argumentet har blitt benyttet i ulike former fra [[René Descartes]] og framover. Foruten de nevnte lærde var andre betydningsfull navn [[John Duns Scotus]].

[[Det ondes problem|Ondskapens problem]]: antikkens filosofer hadde spekulert over ondskapens vesen i spørsmålet hvordan kunne en allmektig, allvitende og god Gud skape et system av ting hvor det onde eksisterte?

Problemet med [[fri vilje]]: tilsvarende som med det onde var problemet med å forklare guddommelig forhåndskunnskap — Guds kunnskap om alt som vil skje i framtiden — i kombinasjon med vår tro på fri vilje: Hvis Gud vet alt som vil skje, hvordan kan vi da ha fri vilje til å handle?