Redigerer Filip II av Makedonia (avsnitt)

=== Seierherre ===
Fiendtlighetene med Athen ble ikke utløst i krig, men Athen var truet av de makedonske fraksjonene som Filips gull skapte i [[Evvia|Euboia]]. Fra 352 til 346 f.Kr. kom ikke Filip tilbake i sørlige Hellas. Han var aktiv med å fullføre underkastelsen av [[barbar]]iske folkestammer i fjellene i [[Balkan]] i vest og nord, kanskje så langt som til dagens [[Dubrovnik]], og deretter inn i Trakia i dagens [[Bulgaria]], helt opp til elven [[Donau]].<ref name="Fox196"/> Til den fremste av disse kystbyene, [[Olynthos]] på halvøya [[Khalkidiki]], benyttet Filip smigrende diplomati ved å tilby sitt vennskap. Hans tilbud om «vennskap» og «fordeler» var de faste innslagene i hans diplomatiske våpen.<ref>Fox, Robin Lane (2006): ''The Classic World. An Epic History of Greece and Rome''. Penguin History, s. 197</ref>

Olynthos hadde først allierte seg med Makedonia, men deretter gått tilbake til Athen. I 349 f.Kr. begynte han beleiringen av Olynthos, som bortsett fra dens strategiske posisjon, også ga ly til hans slektning Menelaos. Sistnevnte hevdet være en sønn av [[Amyntas III av Makedonia|Amyntas III]] og således en halvbror som kunne gjøre krav på den makedonske tronen. Athen kom ikke til hjelp, men var opptatt av opprør i Euboia, antagelig anstiftet av Filip og hans gull. Han erobret Olynthos i 348 f.Kr. og raserte byen til grunnen. Menelaos ble henrettet i 347 f.Kr. i henhold til [[Junianus Justinus]]. Også andre byer på Khalkidiki fikk samme skjebne. Makedonia og de regionene som lå nærmeste hadde i hemmelighet konsolidert og Filip feiret sine olympiske leker i [[Dion (Hellas)|Dion]], en by som hadde sitt navn etter [[Zevs]].
[[Fil:Lion of Chaeronea 1914.JPG|left|thumb|upright|Minnesmerket «Khaironeias løve», antagelig reist til minne om de døde fra Theben.]]
I 347 f.Kr. fortsatte Filip erobringen av de østlige distriktene rundt elven [[Maritsa|Evros]] og tvang den trakiske fyrsten [[Kersobleptes]] til å underkaste seg. I 346 f.Kr. blandet han seg effektivt inn i krigen mellom [[Theben (Hellas)|Theben]] og [[Fokis]] i den pågående hellige krigen. I begynnelsen hadde Theben hatt framgang, men fokerne hadde kommet seg, og etter en periode med [[gerilja]]krig, hadde de invadert [[Boiotia]] i 247 f.Kr. Deres økonomiske midler holdt på å gå tørre og denne invasjonen var det siste forsøket på å vinne krigen. Theben var også trøtte av krig og appellert til Makedonia. Hva som siden skjedde er uklart, men fokerne stilte ikke opp da den makedonske hæren kom sørover og i 346 f.Kr. overga de seg til Filip. Det ble inngått fred og deres to stemmer i de panhellenske rådene ble overtatt av Filip. Den tredje hellige krig var over, de greske byene alvorlig svekket og Filip den ubestridte leder.<ref name="Philip(2)"/> Hans strid med Athen fortsatte støtvis og ujevnt. Imidlertid kom Athen med tilnærmelser om fred, og Filip inngikk en fredsavtale i Thessalia.

Da de fremste greske bystatene underkastet, vendte Filip seg mot [[Sparta]]. De greske bystatene inngikk ikke i opposisjon mot blant annet for at de fryktet en ny vekst i Sparta mer enn den nye makedonske «allierte». Det fortelles at Filip sendte et [[ultimatum]] til Sparta: ''«Jeg råder dere om å underkaste dere uten ytterligere nøling, for om jeg fører min hær til deres land, vil jeg ødelegge deres gårder, drepe deres folk og ødelegge deres by!»'' Sparta sendte tilbake et [[Lakonisme|lakonisk]] ord: ''«Om.»'' (αἴκα).<ref>Plutark: [http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus%3Atext%3A2008.01.0288%3Asection%3D17 ''De garrulitate'', 17]</ref> Både Filip som Aleksander kom begge til å la Sparta være i fred.

I 345 f.Kr. drev Filip en hardkjempet krig mot ardiaeiere, en [[Illyrere|illyrisk]] stamme i dagens [[Montenegro]], og deres kong Pluratos, og i løpet av disse stridighetene ble hans selv alvorlig såret i den nedre delen av høyre fot.<ref>Ashley, James R. (2004): ''The Macedonian Empire: The Era of Warfare Under Philip II and Alexander the Great, 359–323 BCE.'', McFarland, ISBN 0-7864-1918-0, s. 114</ref> I 342 f.Kr. førte han igjen en stor militær ekspedisjon nord over [[Skytia|skyterne]], erobret den trakiske befestede bosetningen Eumolpia som han deretter ga sitt navn, Filippopolis (dagens [[Plovdiv]] i [[Bulgaria]]).

I 340 f.Kr. begynte Filip beleiringen av [[Perinthua]] og begynte en annen beleiring i 339 f.Kr. av byen [[Bysants]]. Etter liten framgang i beleiringene og en stillingskrig av begge byer, dalte hans omdømme i Hellas, men han sikret på nytt sin autoritet ved kraftfullt å beseire en mektig allianse av flere greske bystater, blant dem også Theben og Athen, i [[Slaget ved Khaironeia (338 f.Kr.)|slaget ved Khaironeia]] i [[338 f.Kr.]] Seieren ble kulminasjonen av Filips krig i Hellas. Det samme året ødela Filip byen [[Amfissa]] ettersom innbyggerne urettmessig hadde kultivert deler av landområder som tilhørte [[Delfi]].

Filip var i stand til å pålegge Hellas en avtale som alle bystatene godtok, unntatt [[Sparta]]. Han dannet [[Korint-ligaen|det korintiske forbund]], opprettet i 337 f.Kr. som et resultat av slaget ved Khaironeia, gjorde alle deltagerne til allierte av Makedonia og med hverandre, og med Filip selv som garantist for freden og «friheten». Ingen av medlemmene kunne føre krig mot hverandre. I neste omgang ble Filip valgt som ''strategos'' (øverste hærfører) for en panhellenistisk krig mot [[Perserriket|det persiske rike]] som han lenge hadde planlagt. I 336 f.Kr. da Filip var den sterkeste lederen på det greske fastlandet, det ble utplassert «folk for felles trygghet», en bevisst vag eufemisme for Filips egne soldater. Krig ble erklært mot Perserriket, offisielt for å straffe denne fienden for forbrytelser gjort i 480 f.Kr., særlig brenningen av templene i Athen, og samtidig «frigjøre» de greske byene langs østkysten av [[Anatolia]]. Det var ambisiøse mål som en del var skeptiske imot, men da den framtidige invasjonen av perserne fortsatt var i de tidligste faser, ble Filip drept i hovedstaden Aigai av en kongemorder med uklare grunner. Han ble etterfulgt på den makedonske tronen og som leder av Hellas av sin unge sønn [[Aleksander den store|Aleksander]] som øyeblikkelig gikk videre med planene om å angripe Perserriket.<ref>Fox, Robin Lane (2006): ''The Classic World. An Epic History of Greece and Rome''. Penguin History, s. 197-198</ref>