Redigerer Eugène-Charles-Joseph de Mazenod (avsnitt)

===Biskop av Marseille===
Da han trakk seg tilbake i 1837, insisterte biskop Fortuné de Mazenod at nevøen hans skulle etterfølge ham som biskop av Marseille. I bispedømmet rådet det en katastrofal prestemangel, og halvparten av prestene var i tillegg over seksti år gamle. Presteseminaret måtte opprettes på nytt. Befolkningen i Marseille var i stadig vekst, fra 150.000 til 300.000.<ref name="katolskMazenod"></ref> I tillegg kom store politiske vanskeligheter etter [[julirevolusjonen i 1830]].<ref name="katolskMazenod"></ref>
[[Fil:Notre_Dame_de_la_Garde_守護聖母院_-_panoramio_(1).jpg|thumb|[[Notre-Dame de la Garde]] i Marseille.]]
[[File:Cathédrale de la Major (Marseille) frontal.jpg|thumb|Katedralen i Marseille]]
Som biskop av Marseille etablerte Eugène de Mazenod mange mannlige og kvinnelige kongregasjoner i bispedømmet, kjempet for fornyelse av prestenes liv og grunnla og støttet mange sosiale verk. Og det lyktes biskop Mazenod å få en slutt på prestemangelen  opprette tyve sogn, utvikle nye sjelesorgmetoder samt forsterke og fordype det religiøse liv. Biskop Mazenod gikk inn for [[Alfonso dei Liguori|Alphonsus Liguori]]s morallære, og han var den første som introduserte Liguoris teologiske system til Frankrike, og fikk én av oblatfedrene til å fordatte hans første biografi på fransk.<ref name=Morice/>

Han initierte også byggingen av [[Cathédrale Sainte-Marie-Majeure de Marseille|en ny katedral i Marseille]] og kirken [[Notre-Dame de la Garde]]. Valfartsbasilikaen Notre-Dame de la Garde i neo-bysantinsk stil på en frittliggende høyde overfor havnen var på et sted der det allerede i 1214 reist et kapell til Marias ære av en prest fra klosteret Saint-Victor. Raskt hadde det utviklet det seg en valfart dit. Under den franske revolusjon var valfartene forbudt under trussel om dødsstraff, og det gamle nådebildet ble ødelagt. I 1807 ble kulten gjenopprettet i kapellet. Den gamle skikken ble gjenopprettet da hjemvendte skip kom inn i havnen i Marseille, fyrte av et kanonskudd mens matrosene knelte på dekk og sang ''Salve Regina''. Basilikaen ble innviet tre år etter biskop Mazenods død.<ref name="katolskMazenod"></ref> 

Den 24. juni 1856 ble han av Napoleon III utnevnt til senator, et tegn på det nye og bedre forhold mellom kirke og stat. 

Biskop de Mazenod var en mann av sin tid, og som så mange lojale katolikker var han tilhenger av at paven skulle beholde sin verdslige makt, men hans [[ultramontanisme]] («På den andre siden av fjellene», det vil si i Roma) var av et moderat slag. Han ble en leder i forsvaret av pavedømmet mot de sivile myndigheter og [[gallikanismen|gallikanistene]].<ref name="katolskMazenod"></ref> I 1859 ble han anbefalt som kardinal. Men på grunn av nye spenninger mellom den franske stat og kirken, fant imidlertid ikke noen kardinalsutnevnelse sted.

Biskop de Mazenod forble generalsuperior for Oblatfedrene helt til han døde. Under hans ledelse utvidet kongregasjonen sitt virke ikke bare til de forskjellige bispedømmer i Frankrike, men nådde også utover Europa til Canada, USA, øya [[Ceylon]] (Sri Lanka) og Sør-Afrika. 

[[Pave Pius XI]] (1922-1939) skulle senere kalle dem spesialister i vanskelige misjonsoppgaver, for i tillegg til løftene om lydighet, sølibat og fattigdom avlegger de et spesielt løfte om utholdenhet.<ref name="katolskMazenod"></ref>