Redigerer Erikskrøniken (avsnitt)

== Erikskrøniken som politisk dokument ==
Erikskrøniken framstiller hertug Erik som det fysiske ridderidealet. Dette står i kontrast til samtidige dokumentene som gir et bilde av en kaldt beregnende realpolitiker som med alle midler forsøkte å skape et nordisk rike med seg selv som konge. Den kretsen av stormenn som sluttet opp rundt ham var ikke så interessert i hertug Erik som ny konge. Det handlet snarere om en reaksjon mot den sterkt sentraliserte kongemakten som ble etablert av Magnus Ladulås. Krønikens skildring av kongevalget i 1319 er opplysende. Den understreker [[adel]]ens bestemte oppfatning av Sverige som valgrike.

Erikskrøniken har som fortellende kilde blitt et problem for den politiske historieskrivningen angående tiden før kampen mellom Birger Magnusson og hans brødre. Det framgår tydelig at for krønikeforfatteren var Erik Erikssons regjeringstid bare noen få generasjoner tidligere en ganske dunkel og uklar tidsepoke; hans kunnskaper om denne tiden var nokså begrenset. Det bedrer seg ikke med tanke på [[Birger jarl]]s tid. Av de rundt 400 verseradene som handler om Birger jarl kan man kun få ut et titalls historiske faktaopplysninger om jarlen, resten er diktning. Krønikeforfatterens detaljkunnskaper blir påtagelig bedre når han kommer til tiden etter Magnus Ladulås død 1290.

Det kanskje største problemet for den historiske forskningen er at flere saksopplysninger fra den tid som Erikskrøniken behandler verken er bekreftet eller avkreftet av andre kilder, eksempelvis hvordan kongevalget av [[Valdemar Birgersson]] skjedde. Den strengt kildekritiske historiesynet i tradisjonen etter den svenske historikeren [[Lauritz Weibull]], har tendert til å avvise deler av Erikskrøniken som ren diktning — dikting som den fantasifulle forfatteren har innvevd i krøniken for ikke å avsløre at han ganske enkelt ikke visste nok om det han fortalte. Med tanke på forfatterens åpenbare begrensede kunnskap om tiden før Magnus Ladulås er det grunn til å være kritisk.

Når det gjelder tiden etter Magnus Ladulås — særlig tiden fra og med sommeren/høsten 1307 — kan man være mer lydhør. Der man har hatt mulighet til å kryssjekke Erikskrønikens beretninger med øvrige kilder, viser det seg som regel at Erikskrøniken er korrekt. For øvrig har Erikskrøniken en kunstneriske verdi, uavhengig av historiske fakta.