Redigerer Englands historie (avsnitt)

== Middelalderen ==
=== Det normanniske England ===
[[Fil:Henry1.jpg|thumb|[[Henrik I av England]] var den yngste og femte sønnen av Vilhelm Erobreren, og den som hadde minst sjanse til å bli konge.]]
Den normanniske erobringen førte til fundamentale endringer i det engelske samfunnet. Fra å være orientert rundt Nordsjøen med forbindelser til de norrøne landene, som Danmark og Norge, ble det knyttet tette bånd over [[Den engelske kanal]] til først og fremst [[Normandie]], og deretter til de ulike [[Frankrike|franske]] besittelsene. Vilhelm Erobreren, som han ble hetende, ble en hersker med en eneveldig makt som knapt hadde sin like i Vest-Europa på denne tiden. Han beordret sammenstillingen av ''[[Domesday Book|Dommedagsboken]]'', en undersøkelse av hele den engelske befolkningen og deres land og eiendommer; hensikten var å finne grunnlag for beskatning.

Boken viste at innen tyve år etter erobringen hadde den engelske herskende klasse blitt bortimot fullstendig avsatt, og erstattet av normanniske, [[fransk]]talende landeiere. Normannerne tok også over regjeringen, administrasjonen og kirken. Vilhelm og hans adelsmenn snakket og holdt hoff på [[Normannisk|normannisk-fransk]], i England såvel som i Normandie. Aristokratiets bruk av [[anglo-normannisk]] vedvarte i århundrer og etterlot et uutslettelig merke på det engelske språkets utvikling, som gikk fra [[gammelengelsk]] eller anglosaksisk (fram til [[12. århundre|1100-tallet]]) til [[mellomengelsk]] ([[1100]]–[[1300]]), og videre til [[engelsk|moderne engelsk]] (fra [[15. århundre|1400-tallet]] og fram til i dag).

Engelsk [[Middelalderen|middelalder]] var preget av [[borgerkrig]], internasjonale kriger, utstrakte intriger blant den aristokratiske og monarkiske elite og stundom opprør. England var mer enn selvforsynt når det gjaldt produksjon av blant annet kjøtt- og meieriprodukter. Nasjonens internasjonale økonomi var basert på [[Ull (tekstil)|ullhandel]], hvor ull fra sauegårder i det nordlige England ble eksportert til tekstilbyer i [[Flandern]], hvor råvarene så ble vevd til klær. Middelalderens engelske utenrikspolitikk var i like stor grad formet av forholdet til Flanderns tekstilindustri som den var av de dynastiske hendelsene i det vestlige Frankrike. En engelsk tekstilindustri ble først etablert på 1300-tallet, noe som ble grunnlaget for en rask engelsk kapitaloppsamling.

[[Fil:WhiteShipSinking.jpg|thumb|left|200px|«Det hvite skip» går på grunn og synker, og kong Henriks sønn og arving omkommer (illustrasjon i et manuskript fra 1100-tallet).]]
[[Henrik I av England|Henrik I]], som var den fjerde sønnen til Vilhelm Erobreren, kom uventet til å etterfølge sin eldre bror [[Vilhelm Rufus]] da denne ble drept av et vådeskudd på jakt (eller muligens myrdet på sin brors ordre). Vilhelm Erobrerens aller eldste sønn, [[Robert Curthose]], ble [[Hertug av Normandie|hertug i Normandie]]. Denne arven splittet Vilhelm Erobrerens rike ved Den engelske kanal, noe som ble en kilde til strid og krig i århundrer framover. Som konge var Henrik I reformvennlig og delvis innstilt på å stabilisere riket og forsone  det angelsaksiske folket med deres normanniske herrer. Han gikk til krig mot broren Robert og erobret Normandie, som da ble underlagt England, og ikke omvendt, som tilfellet var under Vilhelm Erobreren. Tapet av hans eneste legitime sønn [[William Adelin]] i skipsulykken med «[[Det hvite skip]]» i november [[1120]] underminerte hans reformer, og tapet av en mannlig arving kastet lange skygger over Englands historie i årene framover.

Henrik I hadde krevd av de mektigste blant adelen, kirken og myndighetspersonene i Normandie og England at de sverget en ed på å akseptere hans datter, [[Maud av England|Matilda]] (også benevnt Maud), som keiserinne og hans arving da hun giftet seg med [[Henrik V av Det tysk-romerske rike]]. I England var man langt mindre entusiastisk når det gjaldt å akseptere en fremmed kvinne, men hun ble Englands første kvinnelige hersker. [[Stefan av England|Stefan]], en fjern slektning, grep imidlertid sjansen i hennes fravær og lot seg krone til konge av England, støttet av en velvillig adel som heller så en svak konge enn en kvinne på tronen.

I løpet av forvirringen, kaoset og de urolige tilstandene som styret til Stefan medførte, svingte maktbalansen mellom de [[føydalisme|føydale]] herrene da borgerkrig og lovløshet brøt ut. I et forsøk på å stoppe herjinger over grensene fra [[Skottland]] og [[Wales]], delte Stefan ut store landområder. Hans konflikter med keiserinne Maud førte til en opprivende borgerkrig i tiden [[1139]]–[[1153]], som er benevnt «[[det engelske kaos under Stefan]]». Konfliktene med Maud ble hans undergang. Hun avventet situasjonen i [[Frankrike]], før hun høsten [[1139]] invaderte England. Borgerkrigen gikk ikke i Stefans favør.

Stefan ble tatt til fange, og Maud ble dronning, men hun kom snart i konflikt med sine undersåtter, og ble kastet ut av [[London]]. En tid med opprør og borgerkrig uten avgjørelse eller overtak for noen av partene fulgte fram til [[1148]], da Maud vendte tilbake til Frankrike. Da Stefans sønn og etterfølger, Eustace, døde brått i [[1153]], inngikk en syk Stefan avtale med Maud om å la hennes sønn, Henrik av Anjou fra [[Angevin|huset Plantagenet]], bli hans etterfølger. Avtalen holdt, og etter Stefans død i [[1135]] etterfulgte Mauds sønn Stefan som konge av England som [[Henrik II av England|Henrik II]]. Henrik II ble en av Englands største konger, og skaffet seg mye makt på bekostning av føydalherrene og kirken. Hans regjeringstid innebar sentral lovgivning og slutten på føydalismen.

=== England under huset Plantagenet ===
[[Fil:Henry II of England.jpg|thumb|[[Henrik II av England]] (1133–1189) var den første som brukte tittelen «konge av England» – i motsetning til «konge av de engelske».]]
Henrik II, sønn av Maud og [[Geoffrey V, greve av Anjou]], var allerede [[Grever og hertuger av Anjou|greve av Anjou]], [[hertug av Normandie]] og [[hertug av Aquitaine]] da han gikk i land i England. Med sine franske besittelser inngikk kongeriket England i en større kontinental union som i ettertiden har blitt kalt for [[Angevin-riket]]. Henrik ødela de gjenværende opprørsborgene i England og utvidet sin makt inn i [[Irland (øy)|Irland]], [[Skottland]], [[Wales]], [[Flandern]], [[Auvergne]], [[Bretagne]], [[Maine, Frankrike|Maine]], [[Poitou]], [[Touraine]], [[Gascogne]], [[Anjou]], [[Aquitaine]], og [[Normandie]] på forskjellig vis og på ulike nivåer.

Hans styre representerte en tilbakevending fra adelens makt til en sterk monarkisk stat i England. Det skjedde også en utjevning av kirkens makt til fordel for kongedømmet, noe som dog førte til konflikter, og som toppet seg i mordet på erkebiskop [[Thomas Becket]] i [[1170]]. Hans periode bebudet også nytenkning og endring i lovgivningen og et radikalt skifte fra [[føydalisme]]. Under hans styre utviklet det seg et nytt aristokrati i treenigheten England, [[Anjou|Angevin]] og [[Aquitaine]], men uten den samme selvstendige makt som det tidligere anglonormanniske aristokratiet en gang hadde.

Henrik II var formelt sett, ved sine franske besittelser, en føydal [[vasall]] av den franske kongen, men i virkeligheten eide han større områder, hadde større inntekter og var langt mektigere enn sin franske overherre. Som konge av England var han dessuten jevnbyrdig og likestilt med den franske kongen. Henrik IIs plan om å dele sine omfattende besittelser og titler, skapte sjalusi og førte til at hans sønner gjorde opprør flere ganger. Det skjedde med oppmuntring og støtte fra deres mor, [[Eleonore av Aquitaine]], ofte med den franske kongen som alliert. At to av dem døde, i [[1183]] og [[1186]], endret ikke opprørslysten og viljen til å gå imot faren.

Da Henrik II begynte å eldes, ble han angrepet av sin sønn [[Rikard I av England|Rikard]], som i fellesskap med [[Filip II August av Frankrike]] beseiret ham i [[1189]]. Henrik II ble tvunget til en ydmykende fredsavtale, og døde selv to dager etter. Rikard etterfulgte ham, og fikk tilnavnet  «Rikard Løvehjerte». Tilnavnet fikk han for sine mange kriger hvor han hevdet seg med stor kløkt og dyktighet, hovedsakelig mot Frankrike, hvor han forsvarte sine besittelser mot den franske konge [[Filip II August av Frankrike|Filip II August]], men også gjennom hans deltagelse i det [[tredje korstog]], hvor han nesten inntok [[Jerusalem]]. Rikard Løvehjerte har også blitt karakterisert som «den fraværende konge». I løpet av sitt ti år lange styre oppholdt han seg kun rundt seks måneder i England. Hans lange fangenskap i [[Tyskland]] gav den engelske økonomi store anstrengelser, og det samme gjorde hans mange kriger. Hans lange fravær betydde dog at den engelske statsadministrasjonen ble bygget opp til å klare seg uten kongens nærvær, noe som var blant de første forutsetningene for [[Det engelske parlamentet|det kommende engelske parlament]].

=== Magna Carta ===
[[Fil:Magna_Carta_(British_Library_Cotton_MS_Augustus_II.106).jpg|thumb|Magna Carta]]
[[Fil:Medieval parliament edward.Jpg|thumb|Parlamentet samlet foran kongen, manuskript fra ca. 1300.]]
Kongedømmet England var en eneveldig og selvstendig stat fram til kong Rikard kom på tronen, da han gjorde det til en nominell vasallstat av [[Det tysk-romerske rike]] i [[1194]] som følge av de løsepenger som måtte betales for å få ham løslatt fra fangenskapet. Rikards bror [[Johan av England|Johan]] som etterfulgte ham, hadde ikke den samme dyktighet i krig og statsmannskunst. Hans tilnavn «Johan uten land» henspilte opprinnelig på at han som den yngste sønnen av kong Henrik ikke arvet landområder, men som konge ble tilnavnet like karakteristisk. Han tapte [[Normandie]] og tallrike andre franske territorier som en følge av det katastrofale tapet i [[slaget ved Bouvines]].

Ansikt til ansikt med indre uro gjorde Johan kongedømmet England i [[1212]] til en betalende vasallstat av [[Den hellige stol]], noe England forble fram til [[14. århundre|1300-tallet]] da kongedømmet avviste [[pave]]ns overherredømme og etablerte seg på nytt som et selvstendig kongedømme. Fra [[1212]] og framover hadde Johan en stødig politikk med å opprettholde et nært forhold til paven, noe som delvis forklarer hvordan han overtalte paven til avvise lovligheten av [[Magna Carta]].

Johan greide å få den føydale adelen og ledende skikkelser innenfor kirken til fiender i en slik grad at de i [[1215]] ledet et væpnet opprør mot ham og tvang ham til å signere Magna Carta, noe som satte rettslige rammer for kongens personlige makt. Det var en avtale som ble inngått mellom den engelske kongen, adelen og geistligheten. Den gav adel og prester fordeler i blant annet skattespørsmål, og tvang også kongen til å dele makten med de to øverste stendene. Slagordet «ingen skatt uten representasjon» var svært essensielt, hvilket også senere gjorde seg gjeldende i [[Den amerikanske revolusjon|den amerikanske frigjøringskampen]].

Johans sønn [[Henrik III av England]] var bare ni år gammel da han ble konge. Hans styre var preget av tallrike opprør og borgerkriger, ofte framprovosert av inkompetanse og feilvurderinger i regjeringen og Henriks altfor store tillit til franske hoffmenn, noe som hindret engelsk adels innflytelse. En av disse opprørene, ledet av en misfornøyd adelig hoffmann, [[Simon de Montfort, 6. jarl av Leicester|Simon de Montfort]], var bemerkelsesverdig ved at den besto av en av de tidligste forløpere til den engelske parlament. I tillegg til å kjempe i [[Den andre baronenes krig]] gikk Henrik III til krig mot [[Ludvig IX av Frankrike]], men ble beseiret i løpet av [[Saintongekrigen]], skjønt den franske kongen unnlot å dra fordeler av denne seieren, blant annet for at han fokuserte på sitt kommende korstog, og at han respekterte sin motstanders rettigheter.

Styret til [[Edvard I av England]] var langt mer suksessfullt. Edvard fikk i gjennom en rekke lover som styrket makten til hans regjering og han sammenkalte det første offisielt godkjente engelske parlament (''Se [[Modellparlamentet]] av [[1295]]''). Han erobret [[Wales]] og gjorde flere forsøk på å få kontroll over [[Skottland]] i en tid da det skotske kongedømmet i nord hadde problemer med arverekkefølgen til tronen. I motsetning til krigen i Wales ble krigene i Skottland en kostbar prosess hvor han ikke klarte å erobre landet og heller ikke fikk en avgjørelse.

Edvards sønn, [[Edvard II av England]], ble en ulykke for England. Til tross for at han i det ytre lignet på faren, høy og kraftig, var han en svak konge som var mer opptatt av fornøyelser og sine yndlinger. Hans styre ble et mislykket forsøk på å kontrollere adelen som bare ble mer og mer fiendtlig innstilt mot ham. I nord begynte den [[Skottland|skotske]] lederen [[Robert I av Skottland|Robert Bruce]] å gjenerobre, stykke for stykke, festning for festning, det skotske området som Edvard I hadde erobret. En stor engelsk hær ble slått i [[slaget ved Bannockburn]], og Edvard II greide bare med nød og neppe å slippe levende unna. En av de favoritter som kongen viste særlig velvilje og ga store begunstiger til var [[Piers Gaveston]], en ridder av beskjeden bakgrunn. Selv om det er en utbredt oppfatning at Edvard II og Gaveston var [[Homofili|homofile]], er det dog ingen konkrete historiske bevis; de var begge gift og hadde barn med sine hustruer. Kongens fiender, inkludert kongens bror [[Thomas Plantagenet, 2. jarl av Lancaster|Thomas av Lancaster]], angrep Gaveston i et bakhold og myrdet ham i [[1312]].

Edvards fall kom i [[1326]] da hans franske dronning [[Isabella av Frankrike (1295−1358)|Isabella]] reiste til Frankrike, og etterhvert samlet en hær på kontinentet sammen med sin elsker [[Roger Mortimer, 1. jarl av March]]. Til tross for at invasjonshæren var liten og spinkel fikk de rask engelsk støtte for sin sak. Kongen tok flukten med sin nye yndling, [[Hugh Despenser den yngre|Hugh Despenser]]. Sistnevnte ble tatt til fange og offentlig henrettet, og til sist ble også kongen tatt til fange og satt i internering i [[Gloucestershire]] hvor han ble myrdet på bestialsk vis en gang i løpet av høsten [[1327]], antagelig av agenter av Isabella og Mortimer. Sistnevnte styrte England på vegne av barnekongen [[Edvard III av England]] inntil denne ble myndig og tok makten på egen hånd, isolerte sin mor og henrettet Mortimer.

=== Svartedauden ===
[[Fil:PlaguePlaque.jpg|right|thumb|Plakett i [[Weymouth (Dorset)|Weymouth]] som markerer ankomsten av svartedauden i England i 1348.]]
[[Svartedauden]] var en epidemi av [[byllepest]] som spredte seg over hele Europa. Sykdommen kom til i England i [[1348]] og tok livet av mellom en tredjedel og halvdelen av befolkningen på grovt regnet 6 millioner. Pesten kom til De britiske øyer via havnen i [[Weymouth (Dorset)|Weymouth]], først rapportert i juni 1348. Den nådde London samme høst, og i løpet av den neste sommeren var hele landet rammet. Først i desember 1349 var utbruddet bortimot over. Det er vanskelig å anslå dødeligheten, men den seneste forskningen har justert tallet oppover. Justeringen er et resultat av forskning på bondesamfunnet, som utgjorde 90 prosent av befolkningen. Mens det tidligere ble antatt at en tredjedel eller bortimot halvparten av befolkningen døde ut, er det siste anslaget mest akseptert i dag, og en del mener antallet var høyere.{{tr}}

Det er påfallende i hvilken grad de engelske myndighetene håndterte krisen uten at landet havnet i kaos, religiøs galskap og totalt sammenbrudd, slik som i Frankrike.<ref>Ormrod, Mark (1986). «The English government and the Black Death of 1348-49» i Ormrod, Mark: ''England in the Fourteenth Century''. Woodbridge: Boydell. ISBN 0851154484., ss. 175-188</ref> Den største effekten var antagelig i spørsmålet om krig, da ingen større hærtokt i Frankrike ble utført før i [[1355]].<ref>Prestwich, M.C. (2005): ''Plantagenet England: 1225–1360''. Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-19-822844-9, s. 550</ref> Allerede før svartedauden var det tegn på at det føydale England hadde en befolkningsvekst som landet hadde problemer med fø på, med [[hungersnød]] som resultat (se blant annet [[Den store hungersnøden 1315–1317]]). Etter svartedauden ble de livegnes stilling faktisk forbedret, da det var større rift om deres tjenester. Etter relativ kort tid vokste befolkningen og dekket befolkningstapet. Mens andre land, som Norge, fikk en varig knekk av pesten, synes det som om pesten på mange vis revitaliserte det engelske samfunnet.

Edvard III var en av de mer suksessfulle engelske monarker i middelalderen. Han gjeninnførte den kongelige autoritet etter det ødeleggende styret til sin far Edvard II og omformet England til en av de mest slagkraftige militærmakter i Europa. Hans styre så nødvendigheten av utvikling av lovgivningen og regjeringen, særlig utviklingen av det engelske parlament. Han styrte England gjennom svartedaudens herjinger og forble på tronen i femti år; ingen annen engelsk monark hadde regjert så lenge siden [[Henrik III av England|Henrik III]], og ingen ville før [[Georg III av Storbritannia|Georg III]] som konge av [[Storbritannia]].

=== Fra hundreårskrigen til rosekrigene ===
[[Fil:King Edward III from NPG.jpg|thumb|[[Edvard III av England]]]]
{{utdypende|Hundreårskrigen|Rosekrigene}}
Edvard III ble kronet da han var 14 år, og da han var 17 år ledet han et kupp mot regenten, Roger Mortimer. Etter å ha beseiret, men ikke underkastet, kongedømmet Skottland, erklærte han seg selv som den rettmessige arvingen til Frankrikes trone i 1338, noe som ble begynnelsen på [[hundreårskrigen]]. Etter innledende nederlag gikk krigen meget godt for England, og flere seirer førte fram til en meget gunstig avtale i [[freden i Bretigny]]. Under hans styre kom et opprør i [[Wales]] ledet av den walisiske prins [[Owain Glyndŵr]]. Dennes nederlag i [[1412]] for prins Henrik (den senere kong [[Henrik V av England]]) representerte det siste større militære forsøket til waliserne på å kaste av seg engelsk herredømme. Edvards senere år var dog markert av en rekke internasjonale feilslag og innenlands strid, hovedsakelig et resultat av hans egen treghet og eventuelt dårlige helse.

Edvard III ga landområder til mektige adelsfamilier, inkludert mange av kongelig slekt, og ettersom land var likestilt med makt kunne disse mektige menn gjøre krav på tronen. Etterkommeren til Edvard III ble sønnesønnen [[Rikard II av England|Rikard II]], og hans eneveldige og arrogante styre tjente kun til å gjøre adelen fiendtlig. Den upopulære og barnløse kongen ble til sist avsatt ved et kupp i [[1399]] ledet av hans fetter [[Henrik IV av England|Henrik IV]], og kongen ble holdt innestengt til han antagelig ble myrdet eller sultet i hjel året etter. Den nye kongen klarte ikke å dempe urolighetene i landet. Henrik IV benyttet det meste av sitt styre til å forsvare seg mot sammensvergelser, opprør og forsøk på å myrde ham. Hans siste år var preget av sykdom, blant annet en ondartet hudsykdom som det har blitt spekulert på om var [[spedalskhet]]. Da han døde i [[1413]] ble hans sønn [[Henrik V av England|Henrik V]] konge. Hans styre huskes hovedsakelig for seieren over franskmennene ved [[Slaget ved Agincourt|Agincourt]] i [[1415]] under hundreårskrigen.

Henrik V døde av [[dysenteri]] i [[1422]] og etterlot seg flere ufullførte planer, blant annet å lede et nytt [[korstog]] for å gjenerobre [[Jerusalem]] fra muslimene. Hans sønn [[Henrik VI av England|Henrik VI]] etterfulgte ham som konge. England led nederlag i hundreårskrigen i [[1453]] og kongen fikk et mentalt sammenbrudd som varte fram til julen [[1454]]. Hans manglende kontroll fikk adelen til igjen å gjøre opprør, og en borgerkrig brøt ut i [[1455]], i ettertiden kjent som [[rosekrigene]] (etter [[huset Lancaster]]s røde og [[huset York]]s hvite rose). Selv om krigshandlingene var sporadiske og små brøt monarkiets generelle autoritet sammen. Henriks fetter, avsatte ham i [[1461]], og innsatte seg selv som [[Edvard IV av England|Edvard IV]], men klarte ikke å gjeninnføre kongelig autoritet. Han beseiret huset Lancaster i [[slaget ved Mortimer's Cross]] i [[1461]], men ble midlertidig avsatt i tidsrommet [[1470]]–[[1471]] da [[Richard Neville, 16. jarl av Warwick|Richard Neville]], jarlen av Warwick, brakte Henrik VI tilbake til makten. Seks måneder senere greide Edvard å beseire og drepe Warwick i et slag i [[1471]] og ta tronen tilbake. Henrik VI ble fengslet i [[Tower of London]] og døde etter sigende av [[melankoli]] det samme året, men ble mest sannsynlig myrdet på ordre av Edvard IV.<ref>Wolffe, Bertram (1981): ''Henry VI''. London: Eyre Methuen. ss. 347.</ref>

[[Fil:DelarocheKingEdward.jpg|thumb|right|Prinsene i tårnet, Edvard og Richard, var en trussel mot tronen og forsvant, antatt myrdet. I 1674 ble det funnet likrester som muligens stammet fra guttene.<ref>Richard III Society: [http://www.r3.org/bookcase/misc/wigram01.html Examination on the alleged murder of the Princes] {{Wayback|url=http://www.r3.org/bookcase/misc/wigram01.html |date=20100709204949 }}</ref>]]
[[Rikard III av England|Rikard III]] var konge av England i to år, fra [[1483]] og til han døde i 1485. Han var den siste konge av huset York og den siste av huset Plantagenet. Da hans bror Edvard IV døde i april 1483 ble Rikard utnevnt til [[Lord Protector]] for kongeriket for Edvards sønn og etterfølger, den 12 år gamle kong [[Edvard V av England|Edvard V]]. Da den nye kongen reiste til London ble han møtt av Rikard og eskortert til Tower of London hvor han senere ble forent med sin yngre bror [[Richard av Shrewsbury, 1. hertug av York|Richard]]. En offentlig kampanje ble satt i gang med den hensikt å fordømme Edvard IVs ekteskap med guttenes mor, [[Elizabeth Woodville]], som ugyldig, noe som gjorde barna illegitime og derfor ikke arveberettiget til tronen. Den 25. juni støttet en forsamling av lorder og borgere disse kravene og den neste dagen begynte Rikard III offisielt sitt styre og ble kronet  i juli. De unge guttene forsvant i august og det er antatt at de ble myrdet av den nye kongen.

Det kom to betydelige opprør mot Rikard II. Den første kom i 1483, men det falt sammen. I [[1485]] kom det neste opprøret, ledet av [[Henrik VII av England|Henry Tudor, 2. jarl av Richmond]] (den senere kong [[Henrik VII av England|Henrik VII]]) og hans onkel [[Jasper Tudor, 1. hertug av Bedford|Jesper Tudor]]. Opprørerne besto hovedsakelig av leiesoldater, og i [[slaget ved Bosworth Field]] falt Rikard III, den siste engelske konge som døde i et slag. Rikard IIIs nederlag var det avgjørende slaget i rosekrigen og er tidvis blitt sett på som slutten på [[middelalderen]] i England.