Redigerer Engelsk litteratur (avsnitt)

== Romantikken (1780–1837) ==
[[Fil:william wordsworth.jpg|thumb|upright|[[William Wordsworth]], etter en original av Margaret Gillies fra 1839.]]
Med oppfinnelsen av [[dampmaskin]]en endret [[Storbritannia]]s landskap seg: [[Den industrielle revolusjon|industrialismens]] oppsving førte til en voldsom befolkningsvekst i byene og tilsvarende avfolkning av landsbygda.

Denne brå endringen finner man igjen i en endret betydning av fem engelske nøkkelord: ''industry'' betød en gang kreativitet, ''democracy'' ble tidligere brukt i betydningen [[Oklokrati|pøbelvelde]], ''class'' fikk fra nå av også en sosial betydning, ''art'' betød en gang rett og slett ''håntdverk'', ''culture'' var tidligere et ord som bare ble brukt i landbrukssammenheng.
 
Arbeidernes elendige levevilkår, de nye klassekonfliktene og [[forurensning|miljøforurensningene]] fra [[urbanisering]]en og industrialismen fikk poetene til å gjenoppdage verdien og skjønnheten i [[natur]]en. Moder Jord ble sett på som en kilde til visdom og den eneste løsningen på de stygge landskapene maskinene forårsaket.

[[Frankrike|Franskmannen]] [[Jean-Jacques Rousseau|Jean Jacques Rousseau]] skrev om naturens og instinktenes overlegenhet over [[sivilisasjon]]en, og budskapet ble plukket opp av bortimot alle poeter i Europa. I England var de verste de såkalte ''Lake Poets'', en liten gruppe venner, blant annet [[William Wordsworth]] og [[Samuel Taylor Coleridge]]. Disse tidlige [[Romantikken|romantikerne]] introduserte en ny sensitivitet og selviakttagelse, noe som førte til den engelske litteraturens første romantiske [[manifest]]: ''Forord til de lyriske ballader''. Denne samlingen ble stort sett skrevet av Wordsworth, skjønt Coleridge må også krediteres for hans lange og imponerende dikt ''[[The Rime of the Ancient Mariner|Rime of the Ancient Mariner]]'' (''Dikt for den eldgamle sjømann''), en tragisk [[ballade]] om en sjømann som overlever en rekke overnaturlige hendelser på hans sjøreise gjennom den sydlige halvkule som blant annet handler om å drepe en [[albatrosser|albatross]], mannskapets død, et besøk av Døden og hans venn, Livet-i-Døden, og til slutt sjømannens frelse.

Imidlertid forsto Coleridge og Wordsworth romantikken helt forskjellig: mens Coleridge søkte å gjøre det overnaturlige «naturlig», søkte Wordsworth å bevege lesernes forestillinger gjennom jordnære figurer fra det virkelige livet, eksempelvis ''The Idiot Boy'', eller skjønnheten ved innsjøene som stort sett inspirerte hans diktning, som i ''Lines Composed a Few Miles Above Tintern Abbey''.

Til den andre generasjonen av romantiske poeter regnes blant annet [[Lord Byron]], [[Percy Bysshe Shelley]], [[Mary Shelley]] og [[John Keats]]. Byron var påvirket av [[18. århundre|1700-tallets]] satirikere og var kanskje den minst romantiske av de tre. Hans kjærlighetsaffærer med en rekke prominente, men gifte kvinner var kanskje også en måte å fremme hans mening om hykleriet til sosietetsskiktet, som bare tilsynelatende var religiøse, men i realiteten temmelig seksuelt løsslupne.

Byrons første reise til kontinentet resulterte i det lange fortellende diktet ''Childe Harold's Pilgrimage'' om en latterlige helts eventyr i Europa, det var også en skarp satire mot Londons sosietet. Diktet ble godt mottatt da han vendte hjem til England, og ble fulgt av utgivelsene av ''The Giaour'' og ''The Corsair''. Likevel tvang hans påstått incestiøse forhold til halvsøsteren Augusta Leigh i [[1816]] ham til å forlate England for godt. I 1816, «året uten sommer», bodde han med sin sekretær dr. [[John Polidori]], og Percy Bysshe Shelley og hans kone Mary ved bredden av [[Genfersjøen]]. Dette møtet ble historisk. Selv om Polidori kun skrev en kort fortelling, introduserte han [[vampyr]]en i verdenslitteraturen i den samme skrivekonkurransen som Mary Shelley skapte monsteret ''[[Frankenstein]]'', det første kunstige menneske.

[[Fil:Mary Wollstonecraft Shelley Rothwell.tif|thumb|upright|[[Mary Shelley]]s gotisk-romantiske skrekkroman [[Frankenstein]] utkom i 1818]]
I likhet med Mary hadde Percy Shelley mye til felles med Byron: han var en ateistisk og fritenkende aristokrat fra en gammel og berømt familie som liksom Byron flyktet fra England for å unngå skandale. Shelley var gift med den 16-årige Harriet Westbrook, men forlot henne kort tid etter bryllupet til fordel for Mary. Harriet tok sitt eget liv etter hendelsen – hun var ikke oppdratt til å bidra i den sosiale debatten og var heller ingen tilhenger av Shelleys ideer om fri kjærlighet og anarkisme. Mary var annerledes, hun var datter av filosofen og revolusjonsforkjemperen [[William Godwin]], hun var Shelleys jevnbyrdige intellektuelt, delte noen av hans idealer, og var feminist i likhet med sin mor, [[Mary Wollstonecraft]], forfatteren av ''Vindication of the Rights of Women''. 

Et av Percy Shelleys beste verker er ''Ode til den vestlige vind''. Til tross for at han avviste gudstroen blir dette diktet sett på som en hyllest til [[panteisme]] og anerkjennelse av en åndelige tilstedeværelse i naturen.

Mary Shelley huskes ikke for sin poesi, men for å ha skapt, eller bidratt til å skape, sjangeren [[science fiction]]. Handlingen i romanen ''Frankenstein'' skal etter sigende ha kommet til henne i et mareritt i en stormfull natt ved Genfersjøen. Hennes ide om å skape et menneske fra kroppsdeler stjålet fra ulike lik og deretter gi monsteret liv ved hjelp av [[elektrisitet]], var kanskje inspirert av [[Alessandro Volta]]s oppfinnelse og [[Luigi Galvani]]s eksperimenter med døde [[frosker]]. ''Frankensteins'' grøssende fortelling hinter også til moderne organtransplantasjoner og regenerering av vev, og drøfter moralske spørsmål som blir aktuelle gjennom dagens [[medisin]]ske fremskritt. Selv om monsteret er intelligent, godt og vennlig vekker han frykt hos alle på grunn av sin heslighet og deformiteter, og desperasjonen og sjalusien som følger av den sosiale utstøtelsen får ham til å vende seg mot sin egen skaper.

[[Fil:John keats.jpg|thumb|left|John Keats]]
John Keats delte ikke Byrons og Shelleys ekstreme revolusjonære idealer, men hans panteisme er like viktig som Shelleys. Keats var fascinert av Parthenonskulpturene som [[Thomas Bruce, 7. jarl av Elgin|Lord Elgin]] hadde tatt med seg til England fra [[Hellas]] – i England kjent som ''[[Parthenonskulpturene|Elgin Marbles]]''. [[Antikkens Hellas]] var Keats' store interesse: skjønnheten i fri, ungdommelig kjærlighet her i kombinasjon med klassisk [[kunst]]. Interessen for kunst kom blant annet til uttrykk i diktet ''Ode on a Grecian Urn'', og dette var en nyskapning i romantikken som kom til å inspirere [[Walter Pater]]s og senere [[Oscar Wilde]]s tro på kunstens absolutte verdi uavhengig av estetikken.

Den mest populære av alle britiske romanforfattere på denne tiden var [[Walter Scott]]. Hans storslåtte historiske romaner inspirerte en generasjon av malere, komponister og skribenter over hele Europa.

I kontrast til ham skrev [[Jane Austen]] romaner om lavadelen og fint folks liv på landet, sett fra en kvinnes perspektiv, og med et skjevt blikk på praktiske sosiale emner, spesielt [[ekteskap]] og å velge rett partner i livet. Jane Austen viste fram vanskelighetene til kvinner som ikke kunne arve eiendom, vanligvis ikke penger, og som ikke kunne ta seg lønnsarbeid. Deres eneste sjanse i livet var mannen de giftet seg med. Austen etablerte en litteraturgenre som fremdeles er levende, og hennes verk sees generelt som realistiske og ikke romantiske i kunstnerisk forstand.

Poeten, maleren og trykkeren [[William Blake]] regnes vanligvis blant engelske romantikere, selv om hans visjonære verker er svært forskjellige fra de øvrige som er diskutert i dette avsnittet. På mange måter var Blake altfor langt forut sin samtid til å bli forstått eller anerkjent.