Redigerer Ekebergskrenten (avsnitt)

=== Skrenten som del av Áslo kaupstad ===
Ifølge Byloven fra rundt 1276 er det meste av skrenten del av takmarka innenfor grensene for kaupstaden Oslo. ''Takmark'' var middelalderens betegnelse på et område utenfor bybebyggelsen, men underlagt byloven og byens myndigheter; det som i nyere tid ble kalt [[bymarken]]. Borgerne kunne utnytte takmarka til beite for husdyr, til fôrsanking og til vedhogst. Erik Schia skriver bl.a. dette vedrørende Ekebergskrenten, jf. Oslo kaupstad: {{sitat|Følger vi takmarkas grenser slik disse er angitt i byloven, finner vi at den utgjør et areal på anslagsvis 2200 dekar. ... Av dette utgjør Ekeberg-skrenten med sine gode beitemuligheter for geit og sau ca. 500 dekar.|''Oslo innerst i Viken''<ref>[[#refSchia1991|Schia, ''Oslo innerst i Viken'', s 107]]</ref>}}

[[Fil:Gmlbyenkrk1.JPG|thumb|Ekebergveien 1 har fra 1879 vært adresse for [[Oslo hospital]] og [[Gamlebyen kirke]], som er bygd på fundamentene av [[Fransiskanerklosteret|Fransiskanernes kloster]]. I den arkeologisk funderte historieskrivinga vedrørende [[Middelalderbyen Oslo]] heter det at Fransiskanerklosteret som ble etablert i skyggen av skrenten rundt 1290, det vil si på Ekebergsida av Alna like ved [[Geitabru]], var del av Oslos tidlige utvidelse på sørøstsida av elva. Andre historiegjengivelser forteller om trehusbebyggelse og kirke på «baksida» av Alna før gråbrødrene etablerte seg.<ref>«[[Håkon V]]», ''[[Wikipedia]]''</ref>{{tr|hent ut kilden fra den andre Wikipedia-artikkelen. Jeg fant den ikke}}]]

Arkeologiske undersøkelser påviser, i flg. Schia, at det har vært spist tre ganger så mye geit som sau i middelalderens Oslo. Prøver av ekskrementer fra middelalderbyens [[fjøs]] har dessuten gitt kunnskap om at småfeet har livnært seg av vegetasjon som vokser i terreng med bratte kleiver og steile berg. Navnet "Geitabru" på gamle Oslos bindeledd mellom bysenteret og Eikaberget er med på å underbygge at geit var beitedyr nummer én i middelalderbyen.

Utover 1200-tallet ble det gamle Oslo utviklet til en stadig mer variert handelsby med økende innbyggertall og omfattende kontakt med [[Sverige]], [[England]], [[Frankrike]] og særlig med [[hansaforbundet|hansabyene]]. Folk og handelsvarer som kom landeveien sørfra måtte som kjent gjennom Ekebergkleivene på sin ferd ned mot det sentrale Oslo. Det ble anlagt stadig nye håndverksbaserte industrier i området. I Ekebergskrenten, i dagens kryss Konows gate / Ekebergveien, ble det blant annet brutt [[alunskifer]] til utvinning av [[alun]]. Alun ble brukt til farging av tekstiler, til [[garving|hvitgarving]] av skinn og som medisin.

Forøvrig finns det rester av et antatt skanseanlegg fra midten av 1500-tallet i skrenten like nedenfor Lille Ekeberg gård.<ref>Riksantikvaren ved Lisen Roll og Trond Taugbøl: ''«EIKABERGET» SOM KANDIDAT TIL WORLD HERITAGE LIST. NORSK TENTATIV LISTE'', 2006</ref> Det militærhistoriske kulturminnet ligger i tilknytning til den gamle [[Middelalderens kongevei over Ekeberg|hovedtrassèen sørover]] (jf. tidligere nevnte Æikabergs klæif) som gikk over det delvis bevarte og steinsatte oldtidsfaret gjennom skogen mellom [[Vårveien (Oslo)|Vårveien]] og Valhallveien.

[[Fil:Utsikt fra Ekeberg 19. juli 1814 av Magrethe Kristine Tholstrup - Oslo Museum - OB.01056.jpg|thumb|left|Utsikt fra nedre del av skrenten slik [[Margrethe Kristine Tholstrup]] signerte den 19. juli 1814. Fra det fremre høyre hjørnet slynger den [[Frederikshaldske Kongevei]] (Ekebergveien) seg nedover og forbi [[Gamlebyen kirke]] og [[Oslo Hospital]]. På andre sida av Bjørvika ses Akershus og Christiania. Fra [[Oslo Museum]]s samlinger.]]